Pstereos gjør-det-selv-Neil-Young-samler

Dette er den legendariske Pstereo-redaksjonens legendariske gjennomgang av Neil Youngs mest legendariske låter, skrevet i det legendariske året 2005. Introen, ført i pennen av Tor Martin Bøe, sier vel egentlig det meste, men jeg kan legge til, for sikkerhets skyld, at Pstereos Neil Young-redaksjon for anledningen besto av Morten Krane, Thor Eirik Johnsen, Roy Søbstad, i tillegg til Tor Martin Bøe og Ingve Aalbu - der av de ulike initialene. Jeg synes også å huske en helvetes mye krangling :)
Gratulerer med vel overstått bursdag, Neil! Det er noen år siden du har skrevet en sang som hadde vært god nok for denne lista, men hey hey my my, vi har ikke gitt opp håpet!
Hele samlingen på Spotify.



Pstereos gjør-det-selv-Neil-Young-samler

Å plukke de største og beste øyeblikkene til en artist baserer seg på så mange generelle og spesielle faktorer at vi ikke en gang skal tenke på å gå inn på dem. For det finnes selvfølgelig ingen perfekte låtsamlinger. Men vi tror vår er ganske nær.

Gjennom kjekling, tendenser til skyggeboksing og noen dårlig skjulte hevinger av øyebryn har Pstereos Neil Young-redaksjon kommet fram til 20 låter som kan passere som canadierens største låtøyeblikk.

Nei, vi visste ikke at vi hadde en Neil Young-redaksjon, vi heller.

For det meste har vi sluppet unna dårlige kompromisser, men for å tilfredstille alle parter, har vi valgt å gi det siste valget til deg som skal høre på dette. Stridsøksen har delt oss i "Hey, hey, my, my (into the black)" og "My, my, hey, hey (out of the blue)"-leirer. Derfor har vi en samling med hver. Så kan du selv velge hvilken du liker best. På samme måte som du kan velge rekkefølge på låtene selv.



My my, hey hey (out of the blue)
(Rust never sleeps, 1979)
Du mente kanskje at Lars Lillo-Stenberg var genial da han gjorde to vidt forskjellige versjoner - den første akustisk, den andre elektrisk - av "Langfredag i Århus" en sommer for mange, mange år siden? Vel, Neil Young er en mye lurere trubadur. Han gjorde det samme allerede i 1979. Og Neil sang om helt andre ting enn gylne kantareller og deilige dager i Danmark. Mye tøffere ting, slik som Elvis, Johnny Rotten og rockens framtid. "My my, hey hey (out of the blue)" viser at selv den største elektriske stormen kan bli til en bitende, akustisk bris. Eller var det omvendt? IA

Down by the river
(Everybody knows this is nowhere, 1969)
Det er her det starter. Det er her den episke Neil Young blir født. Den Neil Young som strekker en tre minutters låt til ti, som lager gitarsoloer som beveger seg fra det banale til det geniale. I tilståelsen "Down by the river". I shot my baby... Dead...
TB

Cortez the killer
(Zuma, 1975)
Tankeeksperiment: Prøv å se for dere J Mascis og Doug Martch i en verden denne sangen ikke eksisterer. Vanskelig, ikke sant? Dette er lyden av grenser som sprenges. Dette er lyden av et instrument som endelig blir brukt på den måten det alltid var skapt for.
TJ

Tell me why
(After the gold rush, 1970)
Sailin' heart-ships through broken harbors
out on the waves in the night
IA

Pocahontas
(Rust never sleeps, 1979)
Neil tar den amerikanske urbefolkningens stemme, og slenger i samme slengen noen velrettede spark til samtidig amerikansk populærkultur. Du som tror at det egentlig handler om Neil Youngs sengefantasier om den midjeløse Disney-Månestrålen med samme navn, kan vel egentlig ta deg en tur på gangen.
TB

Fuckin' up
(Ragged glory, 1990)
Traktor-riff! Voodoo-trommer! Epileptiske gitarsoloer! Desperat vokal! Gaulende koring! Feedback! Rock'n'roll så det holder, altså. For sikkerhets skyld innspilt utendørs.
RS

Albuquerque
(Tonight's the night, 1975)
Salme ved reisens slutt. Langtvekkistan er bare en 15 mils leiebiltur fra LA. En biltur hvor man kan finne seg selv, fred og et musikal-klingende refreng, som også fungerer som mantra, morgen og kveld. "Albuquerque" er Neil Youngs farvel til droger. Det er helt tilfeldig at den rimer på "cold turkey".'
TB

Alabama
(Harvest, 1972)
“The Devil fools with the best laid plans.” Det er ikke det at det er vondt ment, men det er så skakkjørt der nede at det måtte en kanadier til for å vise hvor skapet skal stå. Lynyrd Skynyrd kan bli så indignert de bare vil, men de skremmende fakta er at nylig avdøde Rosa Parks startet en liten revolusjon så sent som i 1955 ved å sitte på feil buss-sete.
MK

Cinnamon girl
(Everybody knows this is nowhere, 1969)
En feberfantasi. En gitarsolo som til og med Ingve Aalbu kan lære seg. Et testamente over Danny Whittens unike evne til å tilføre gull gjennom en andrestemme. Hva mer kan man ønske seg?
TB

Sugar mountain
(Singel b-side, 1969. Også tilgjengelig på samlingen "Decade" (1977) og i konsertversjon på "Live rust")
"Oh to live on Sugar mountain". Neil Young skrev denne sangen på 19-årsdagen sin og spilte den inn på enkleste vis i Ann Arbor, Michigan. Neil hadde akkurat forlatt Buffalo Springfield, der "Broken arrow", for eksempel, hadde krevd over 100 opptak. På "Expecting to fly" hadde han lagt på linje for linje av vokalen. På "Sugar mountain" kommer reaksjonen. Her drømmer han seg tilbake til enklere tider, da han spiste sukkerspinn, røykte sin første sigarett og jentene skrev hemmeligheter på små lapper. "Sugar mountain" er naive og nostalgiske Neil. Men vi liker ham slik også.
IA

For the turnstiles
(On the beach, 1975)
Sjømenn, halliker, oppdagere og baseballspillere. Alt er forgjengelig, alt har en ende. Det er faktisk ganske mye lærdom å ta av dette. Blant annet at Neil Youngs stemme gjør seg veldig godt til banjo.
MK

Southern man
(After the gold rush, 1970)
Jepp, den har skylda for "Sweet home Alabama". Men det er det usannsynlig fete riffet, hvor gitar og piano slåss om å lede an, som gjør "Southern man" til mer enn et bittert sørstatsoppgjør. TB

Like a hurricane
(American stars'n bars, 1977)
Med "Like a hurricane" skapte Neil Young både et vakkert stemningsbilde ("Once I thought I saw you in a crowded, hazy bar...") og et utgangspunkt for sine drøyeste gitarekskursjoner de neste 25 årene. At den er like gripende enten den framføres i episk rockformat eller som pumpeorgel-ballade, slik den ble på "Unplugged", sier noe om hvilke urkrefter som bor i denne låta.
RS

Thrasher
(Rust never sleeps, 1979)
En dramatisk redningsaksjon. Neil Young kjemper seg løs fra Crosby, Stills og Nash i "that great grand canyon rescue episode", mens gribbene henger over ham. Metaforene hagler mot et akustisk bakteppe - en vidunderlig kontrast til den mørke og dramatiske teksten.
TB

Danger bird
(Zuma, 1975)
Den blir nesten aldri nevnt og den dukker sjelden opp på setlistene. Men "Danger bird" har både den seigtflytende, episke følelsen til "Cortez the killer" og den desperate inderligheten til de største øyeblikkene på "Tonight's the night". Hva mer kan man egentlig ønske seg av 6 minutter og 54 sekunder med musikk? Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er den mest undervurderte låta i hele Neil Young-katalogen.
RS

Revolution blues
(On the beach, 1974)
Innspilingen er egentlig en jam. Teksten er egentlig en hyllest til Manson. Cast kunne lært mye av Neil Young.
TB

Ambulance blues
(On the beach, 1975)
Det er grenser for hvor fort en ambulanse kan kjøre, alle liv kan ikke reddes. Tiden marsjerer ubønnhørlig og ustoppelig videre, og i løpet av snaue ni minutter med sjelerensking og dype sannheter settes det et verdig og oppsummerende punktum for den mørkeste perioden i Neil Youngs liv.
MK

Powderfinger
(Rust never sleeps, 1979)
Moralen er: Stol på pappa. Ikke pappas rifle.
TB

Trans am
(Sleeps with angels, 1994)
Døende minner, døende biler og fortellinger i lyset fra det døende leirbålet. ”Trans am” er en resignert Neil Young som ser seg tilbake over skuldra. Fortida fremstår nå like svart som framtidsutsiktene. ”Trans am” er både kryptisk og apokalyptisk på den mumlende måten ingen gjør ham etter.
TJ

Cowgirl in the sand
(Everybody knows this is nowhere, 1969)
Denne lar vi Neil forklare selv: "This is a song I wrote about the beaches in Spain. I've never been to the beaches in Spain. It's just my idea of what it's like over there."
TB

Hey hey, my my (into the black)
(Rust never sleeps, 1979)
Jeg er bare nødt til å glise hver gang jeg hører åpningen på denne: selveste ur-riffet framført på en gitar som er så mishandlet og forvrengt at alt som kan tvinges ut av den er ren og skjær skurring. Kompet høres ut som om det spilles av fulle sjømenn på sitt livs seilas. Også teksten da - full av autistisk visdom: "Hey hey, my my/Rock and roll will never die/There's more to the picture/Than meets the eye/Hey hey, my my." Det er klart man blir i godt humør av sånt.
RS

12.11.05
Pstereos Neil Young-redaksjon