Kate McGarrigle (1946-2010)

U2 stjal en gang tilbake en sang Charles Manson hadde stjålet fra The Beatles. Jeg stjeler litt fra meg selv og skriver om søstrene McGarrigles fineste øyeblikk.

Kate og Anna har gjort mye fint også seinere, men det er de tre-fire mest sentrale sangene på denne plata jeg alltid vender tilbake til - også i dag, etter at det er blitt kjent at Kate døde 18. januar.

Men sjekk for all del ut resten av katalogen deres. Og vær også klar over at stemmene til søstrene McGarrigle dukker opp på både uventede og ventede steder, for eksempel på Nick Caves "No more shall we part" fra 2001. Eller på Emmylou Harris-plata "Stumble into grace".

"Kate & Anna McGarrigle" på Spotify.

Kate & Anna McGarrigle - Kate & Anna McGarrigle (1975)

Det er nok riktig det Kate og Anna påstår, at livet er et stort puslespill. Men i så måte er søstrene McGarrigle to brikker som henger sammen, som det tilsynelatende ikke går an å skille. Og av en eller annen grunn føles de to brikkene viktigere og finere enn de aller fleste andre, ikke minst når de svever sammen et sted i lufta, slik som på denne plata.

Det er rart hva man kan gå glipp av. For eksempel hvis man ikke har brukt tilstrekkelig med tid på Kate & Anna McGarrigles debutalbum fra 1975. Jeg lurer på hvor godt jeg hadde likt denne plata hvis jeg ikke hadde forstått hva søstrene synger. Da hadde jeg for eksempel ikke fått med meg det Linda Ronstadt skjønte før de fleste andre, at "Heart like a wheel" må være en av de vakreste kjærlighetssangene som er skrevet:

"Some say a heart is just like a wheel
when you bend it, you can't mend it
and my love for you is like a sinking ship
and my heart is on that ship
out in mid-ocean"

Jeg hadde heller ikke fått med meg dypet i "Tell my sister", der Kate forlater London - og Loudon, innbiller jeg meg - i regnet og setter seg på flyet hjem til Canada. Alene. Jeg hadde også gått glipp av måten "(Talk to me of) Mendocino" stuper over the Rockies og ned i California mens stemmene skinner som gull om høsten:

"And let the sun set on the ocean
I will watch it from the shore
Let the sun rise (let it rise) over the Redwoods
I'll rise with 'til I rise no more"

"Kate & Anna McGarrigle" er ikke spesielt rocka, eksperimentell eller ungdommelig musikk. Det er viser som har lyst til å være folk-rock, og folk-rock som har lyst til å være viser. Men hvis det er noen som har sunget som engler her på jord, må det ha vært Kate og Anna McGarrigle. Albumet er dessuten produsert av legendariske Joe Boyd, som tidligere hadde satt stemningen i studio med låtskrivere og sangere som Sandy Denny og Nick Drake. Blant gjestene er Lowell George fra Little Feat, den tidligere Stones-saksofonisten Bobby Keys og Steely Dan-trommeslageren Steve Gadd.

Kate og Anna synger først og fremst sine egne sanger, men inkluderer også tradisjonelle "Travellin' on for Jesus", Wade Hemsworth-skrevne "Foolish you", samt "Swimmng song", signert Kates eks-mann, Loudon Wainwright III. Også lille Rufus er til stede. På et vis. I coveret til plata takkes barnevaktene, Anna Krauck og bestemor Gaby.

Og slik går årene, helt til de ikke går lenger.

På avstand kan "Kate & Anna McGarrigle" til tider høres ut som et hvilket som helst téselskap med et par middelaldrende kvinner fra Quebec. Men kommer en nærmere, skjønner man at dette ikke er tilfeldig sladder. Dette handler om De Store Ting. Nå som Kate er død, er de to brikkene atskilt for godt. Jeg tviler på om vi noen gang vil få høre sang av denne sorten igjen. Men heldigvis faller puslespillet på plass igjen så snart "Kate & Anna McGarrigle" hentes fram fra hylla.

Kate lever dessuten videre gjennom sine to barn. Rufus og Martha har sikkert lært mye også av faren, men det er nok fra mora at de har den totale vektløsheten, den som får musikken til å stupe over the Rockies og ned i California mens stemmene skinner som gull om høsten.

Let the sun rise (let it rise) over the Redwoods
I'll rise with 'til I rise no more"
Ingve Aalbu

Clem Snide - End of love

Noen plater taper seg med tida, andre bare vokser og vokser. Clem Snides "End of love" hører til i den siste kategorien. Albumet er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify, men "Hungry bird", "The ghost of fashion" og "Your favorite music" av samme band kan høres på Wimp.

Denne plata begynner der kjærligheten slutter. Men den slår seg ikke til ro der. ”End of love” er ikke musikk som sutrer og synes synd på seg selv. Ikke lenge om gangen, i alle fall. Clem Snide vil videre. Alt som kan minne om sorg og bitterhet er egentlig borte allerede etter sang to på denne plata, "Collapse". Derfra legger låtskriver og vokalist Eef Barzelay ut på en forunderlig reise, for det meste i sitt eget hode.

Han er en av artistene som har flere stemmer, både som låtskriver og vokalist. Noen ganger høres han ut som Kurt Wagner i Lambchop, bare mindre døsig og doven. Andre ganger minner han om Jeff Tweedy på sitt mest slentrende og country-influerte. For eksempel slik Jeff Tweedy høres ut på ”Please tell my brother”, hentet fra Golden Smog-plata "Weird tales", der han ringer hjem til familien og synger med en naken, ensom ”jeg lengter tilbake”-stemme som får det å sprake litt ekstra i telefonledningene langs den store, amerikanske landeveien.

Omtrent slik synger Ed. Og omtrent der er det denne gruppa befinner seg, på vei fra en by til en annen.

Men mest av alt høres kanskje Clem Snide ut som Bobby Bare jr. sitt litt mer seriøse søskenbarn. Eef Barzelay liker banjo og gamle countryband, men han er også glad i surfegitar og søt støy. Sangene på "End of love" - som er innspilt av Mark Nevers, med Paul Burch på gitar - skrev han i ei vanskelig tid. Mora holdt på å dø av kreft, og han hadde ingen penger. Kona hadde nettopp mistet si mor, og Eef Barzelay var i ferd med å flytte familien fra Brooklyn til Nashville. Jeg vil tro han slo seg ned helt i utkanten av byen, der country møter pop og indie-rock. Slik høres det i hvert fall ut.

Første gang jeg kom over denne gruppa - det må ha vært for tre-fire år siden - trodde jeg at Clem Snide var en person, en soloartist. Det var før jeg fant ut at Eef Barzelay har lest William Burroughs, akkurat som Donald Fagen og Walter Becker i Steely Dan. Men når jeg hører ham synge sangene sine, og studerer låtene han har skrevet til "End of love", føles Clem Snide som et énmannsprosjekt, uansett.

Det er språklige finurligheter man må til Colin Meloy i The Decemberists for å finne maken til i år. Det er tekster man aldri blir helt klok på, men det er noe av det som gjør denne plata så fascinerende. Her synger de pedofile "You've got a friend", molekyler kolliderer i lufta, Gud tar hevn og bittesmå, europeiske biler daler ned fra himmelen. Alt mens Eef Barzelay våkner opp til lyden av tysk hip-hop og lurer på om han har insekter i håret.

Det er snedige, snodige greier. Men det er sanger som vokser og vokser.
Ingve Aalbu