Den beste filmen jeg har hørt

I rekken av sinnssyke, knapt gjennomførbare prosjekter bestemte jeg meg ei gang i tida for å kåre Bob Dylans 25  (eller var det 30?) største låter og skrive om samtlige. Tanken var selvfølgelig at det skulle lede til både penger og berømmelse, men planen slo feil, av en eller annen grunn. At jeg poster tekstene her, vil neppe forandre på det. Men det er jo lov å håpe. Her er uansett noen ord om det som (definitivt) er en av Bob Dylans 25 beste låter, "Brownsville girl", først publisert på pstereo.no en gang i det forrige tiåret. Sangen er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify, men du kan høre den på Wimp. "Brownsville girl" er hentet fra "Knocked out loaded", et ganske gjennomført rævva album fra 1986 - med ett skinnende, soleklart unntak.

Bob Dylan - Brownsville girl

Det er ”Brownsville girl” du bør spille, sammen med ”Moonshiner” og hva som helst fra ”Desire”, dersom du skal overbevise noen om at Bob Dylan er en av tidenes største sangere. Det er ”Brownsville girl” du skal sette på, hvis du vil vise hvor god Bob Dylan kunne være på åttitallet, så lenge han ikke hyret inn barnekor, skrev sanger sammen med Tom Petty, lot seg bedøve av The Grateful Dead eller gjemte seg ”Down in the groove”.

”Brownsville girl” varer i 11 minutter. Hvert sekund er minneverdig, fargerikt. Hvert vers er et nytt eventyr, en western i bilder og ord.

”Brownsville girl” ble skrevet sammen med Sam Shephard, som nesten ti år tidligere hadde hjulpet Bob Dylan med ”Renaldo & Clara”, den nesten fire timer lange filmen fra The Rolling Thunder Revue. Shephard har seinere gjort seg kjent både som skuespiller og dramatiker. Samarbeidet på ”Brownsville girl” var usedvanlig vellykket, det mest fruktbare siden Jaques Levy var med og skrev sju låter til ”Desire” på 70-tallet. Dylan og Shephard kastet først rundt noen ideer, uten at låtskriverne kom noen særlig vei. Etter hvert begynte de å fortelle hverandre historier i stedet. En av fortellingene Dylan startet på, endte opp som den første linja i ”Brownsville girl”:

”Well, there was this movie I seen one time,
about a man riding 'cross the desert
and it starred Gregory Peck.”

Sangen begynner og slutter med ”The gunfighter”. Fortelleren står i kø for å se en ny film med avdøde Gregory Peck. ”I could see him in anything”. Derfra tar han oss med ut vest, til ”The big country”, i en gammel, sliten Ford. Vi passerer San Antoine og overnatter et sted i nærheten av Alamo. Handlingen blir vanskelig å følge. Perspektivene skifter. Men Bob Dylan kjører til veien tar slutt. Han gir seg ikke før hjulene faller av og brenner.

"Hang on to me, baby,
and let's hope that the roof stays on."

Bandet på "Brownsville girl" burde ha fått en egen rulletekst. Det fargelegger bildene som Sam Peckinpah, som Walter Hill og John Ford. Alle medlemmene i gruppa burde vært nevnt, helst med blokkbokstaver og ekstra stor skrift. Men det er Bob Dylan som er regissøren, som spiller hovedrollen, fokuserer, velger vinkel, zoomer inn og ut. Han har en mørk rytme i sjelen. Han kan presse inn så mange ord han vil i hvert vers. Han komprimerer og strekker teksten som ingen andre.

- Hvordan i helvete skal du få dette til å passe med melodien? spurte Sam Shephard under arbeidet med ”Brownsville girl”.
- Det skal du ikke bekymre deg for. Det går bra, svarte Dylan.

Og det gjorde det.

Forstå det den som kan:

”I'm too over the edge and I ain't in the mood anymore
to remember the times when I was your only man.
And she don't want to remind me.
She knows this car would go out of control.”

Hvem andre hadde klart å skrive, langt mindre synge, ei slik linje?

”Brownsville girl” er en enestående sang, selv i den mangfoldige, rike katalogen til Bob Dylan, tidenes største låtskriver. Han har aldri gjort noe lignende, verken før eller seinere.

Og jeg har aldri hørt en bedre film.
Ingve Aalbu

Clem Snide - End of love

Noen plater taper seg med tida, andre bare vokser og vokser. Clem Snides "End of love" hører til i den siste kategorien. Albumet er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify, men "Hungry bird", "The ghost of fashion" og "Your favorite music" av samme band kan høres på Wimp.

Denne plata begynner der kjærligheten slutter. Men den slår seg ikke til ro der. ”End of love” er ikke musikk som sutrer og synes synd på seg selv. Ikke lenge om gangen, i alle fall. Clem Snide vil videre. Alt som kan minne om sorg og bitterhet er egentlig borte allerede etter sang to på denne plata, "Collapse". Derfra legger låtskriver og vokalist Eef Barzelay ut på en forunderlig reise, for det meste i sitt eget hode.

Han er en av artistene som har flere stemmer, både som låtskriver og vokalist. Noen ganger høres han ut som Kurt Wagner i Lambchop, bare mindre døsig og doven. Andre ganger minner han om Jeff Tweedy på sitt mest slentrende og country-influerte. For eksempel slik Jeff Tweedy høres ut på ”Please tell my brother”, hentet fra Golden Smog-plata "Weird tales", der han ringer hjem til familien og synger med en naken, ensom ”jeg lengter tilbake”-stemme som får det å sprake litt ekstra i telefonledningene langs den store, amerikanske landeveien.

Omtrent slik synger Ed. Og omtrent der er det denne gruppa befinner seg, på vei fra en by til en annen.

Men mest av alt høres kanskje Clem Snide ut som Bobby Bare jr. sitt litt mer seriøse søskenbarn. Eef Barzelay liker banjo og gamle countryband, men han er også glad i surfegitar og søt støy. Sangene på "End of love" - som er innspilt av Mark Nevers, med Paul Burch på gitar - skrev han i ei vanskelig tid. Mora holdt på å dø av kreft, og han hadde ingen penger. Kona hadde nettopp mistet si mor, og Eef Barzelay var i ferd med å flytte familien fra Brooklyn til Nashville. Jeg vil tro han slo seg ned helt i utkanten av byen, der country møter pop og indie-rock. Slik høres det i hvert fall ut.

Første gang jeg kom over denne gruppa - det må ha vært for tre-fire år siden - trodde jeg at Clem Snide var en person, en soloartist. Det var før jeg fant ut at Eef Barzelay har lest William Burroughs, akkurat som Donald Fagen og Walter Becker i Steely Dan. Men når jeg hører ham synge sangene sine, og studerer låtene han har skrevet til "End of love", føles Clem Snide som et énmannsprosjekt, uansett.

Det er språklige finurligheter man må til Colin Meloy i The Decemberists for å finne maken til i år. Det er tekster man aldri blir helt klok på, men det er noe av det som gjør denne plata så fascinerende. Her synger de pedofile "You've got a friend", molekyler kolliderer i lufta, Gud tar hevn og bittesmå, europeiske biler daler ned fra himmelen. Alt mens Eef Barzelay våkner opp til lyden av tysk hip-hop og lurer på om han har insekter i håret.

Det er snedige, snodige greier. Men det er sanger som vokser og vokser.
Ingve Aalbu