Den beste filmen jeg har hørt

I rekken av sinnssyke, knapt gjennomførbare prosjekter bestemte jeg meg ei gang i tida for å kåre Bob Dylans 25  (eller var det 30?) største låter og skrive om samtlige. Tanken var selvfølgelig at det skulle lede til både penger og berømmelse, men planen slo feil, av en eller annen grunn. At jeg poster tekstene her, vil neppe forandre på det. Men det er jo lov å håpe. Her er uansett noen ord om det som (definitivt) er en av Bob Dylans 25 beste låter, "Brownsville girl", først publisert på pstereo.no en gang i det forrige tiåret. Sangen er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify, men du kan høre den på Wimp. "Brownsville girl" er hentet fra "Knocked out loaded", et ganske gjennomført rævva album fra 1986 - med ett skinnende, soleklart unntak.

Bob Dylan - Brownsville girl

Det er ”Brownsville girl” du bør spille, sammen med ”Moonshiner” og hva som helst fra ”Desire”, dersom du skal overbevise noen om at Bob Dylan er en av tidenes største sangere. Det er ”Brownsville girl” du skal sette på, hvis du vil vise hvor god Bob Dylan kunne være på åttitallet, så lenge han ikke hyret inn barnekor, skrev sanger sammen med Tom Petty, lot seg bedøve av The Grateful Dead eller gjemte seg ”Down in the groove”.

”Brownsville girl” varer i 11 minutter. Hvert sekund er minneverdig, fargerikt. Hvert vers er et nytt eventyr, en western i bilder og ord.

”Brownsville girl” ble skrevet sammen med Sam Shephard, som nesten ti år tidligere hadde hjulpet Bob Dylan med ”Renaldo & Clara”, den nesten fire timer lange filmen fra The Rolling Thunder Revue. Shephard har seinere gjort seg kjent både som skuespiller og dramatiker. Samarbeidet på ”Brownsville girl” var usedvanlig vellykket, det mest fruktbare siden Jaques Levy var med og skrev sju låter til ”Desire” på 70-tallet. Dylan og Shephard kastet først rundt noen ideer, uten at låtskriverne kom noen særlig vei. Etter hvert begynte de å fortelle hverandre historier i stedet. En av fortellingene Dylan startet på, endte opp som den første linja i ”Brownsville girl”:

”Well, there was this movie I seen one time,
about a man riding 'cross the desert
and it starred Gregory Peck.”

Sangen begynner og slutter med ”The gunfighter”. Fortelleren står i kø for å se en ny film med avdøde Gregory Peck. ”I could see him in anything”. Derfra tar han oss med ut vest, til ”The big country”, i en gammel, sliten Ford. Vi passerer San Antoine og overnatter et sted i nærheten av Alamo. Handlingen blir vanskelig å følge. Perspektivene skifter. Men Bob Dylan kjører til veien tar slutt. Han gir seg ikke før hjulene faller av og brenner.

"Hang on to me, baby,
and let's hope that the roof stays on."

Bandet på "Brownsville girl" burde ha fått en egen rulletekst. Det fargelegger bildene som Sam Peckinpah, som Walter Hill og John Ford. Alle medlemmene i gruppa burde vært nevnt, helst med blokkbokstaver og ekstra stor skrift. Men det er Bob Dylan som er regissøren, som spiller hovedrollen, fokuserer, velger vinkel, zoomer inn og ut. Han har en mørk rytme i sjelen. Han kan presse inn så mange ord han vil i hvert vers. Han komprimerer og strekker teksten som ingen andre.

- Hvordan i helvete skal du få dette til å passe med melodien? spurte Sam Shephard under arbeidet med ”Brownsville girl”.
- Det skal du ikke bekymre deg for. Det går bra, svarte Dylan.

Og det gjorde det.

Forstå det den som kan:

”I'm too over the edge and I ain't in the mood anymore
to remember the times when I was your only man.
And she don't want to remind me.
She knows this car would go out of control.”

Hvem andre hadde klart å skrive, langt mindre synge, ei slik linje?

”Brownsville girl” er en enestående sang, selv i den mangfoldige, rike katalogen til Bob Dylan, tidenes største låtskriver. Han har aldri gjort noe lignende, verken før eller seinere.

Og jeg har aldri hørt en bedre film.
Ingve Aalbu

Regnet høljer og beina brenner

Jeg fortsetter mimringen med denne ensemble(!)-anmeldelsen av Tom Waits-plata "Real gone" fra 2004. Jepp, Pstereo introduserte i sin tid noen helt nye konsepter for verden, deriblant reality-anmeldelsen. Mer om den seinere (kanskje).
Da Tom Waits ga ut "Real gone", markerte vi begivenheten med å slippe et bortimot samlet anmelderkorps løs på albumet. Noen (les: Andre J. Ishak) hørte sin aller første Waits-plate. Andre (les: Thomas Vehus) hadde hundrevis av bootlegs på lur.
For min del kan jeg føye til at "Real gone" nok ikke er den plata jeg har spilt mest de siste åra, men jeg tok den fram igjen nå, og den holder fortsatt. Alison Krauss og Robert Plant bidro for øvrig til å holde liv i én av låtene fra albumet, "Trampled rose", på sitt samarbeidsprosjekt fra et par år tilbake, "Raising sand".
Jeg synes også at Tor Martin setter tonen fint med sin "Jeg hører på Maria Arredondo mens jeg skriver dette"-innledning. :)
"Real gone" på Spotify.
Min liste med tidenes 50 beste Tom Waits-låter.



Tom Waits - Real gone

Det er alltid spesielt når Tom Waits gir ut ei ny plate. Pstereo markerer begivenheten med å slippe et bortimot samlet anmelderkorps løs på "Real gone".

Noen av oss gikk under jorda sammen med Tom Waits for mange år siden og har aldri kommet opp igjen. Andre beveger seg ned i hans mørke, men fascinerende verden for første gang. Resultatet bør bli interessant.

Dette er Pstereos første ensemble-anmeldelse. Dette er vår versjon av "Short cuts", en fortelling der flere karakterer møtes og mange små historier flettes sammen.

Selvsagt med Tom Waits i en av hovedrollene.


Skribent: Tor Martin Bøe
Antall Tom Waits-plater: 13
Favorittalbum: Small change, Swordfishtrombones, Rain dogs
Favorittlåter: Martha, Time, Who are you og In the neighborhood

Jeg hører på Maria Arredondo mens jeg skriver dette.

”Real gone” er Tom Waits uten tangenter, men med verdens fineste maskineri som rytmeboks. Grønnsaksraspen har låst seg midt under sentrifugeringen, og Tom er verdens eldste, yngste, vakreste og styggeste mann.

Verken ører, hode, kropp, tær, knær eller mage har godt av lydgodteriet han pusher. Man kan bli desillusjonert, blasért og storforlangende av slikt. Man kan begynne å forvente at albumutgivelser alltid legger lista på king-kongsk limbodansnivå. At det ikke er noe spesielt med Tom Waits, og at ”Real gone” egentlig ikke er noe annet enn enda en Tom Waits-plate. Man kan begynne å tro at musikkindustrien har en framtid, at man definitivt ikke blir mindre kreativ etter 50. Ta en Repsil.

Jeg hører på Maria Arredondo og lar isvannet øse over meg. Man trenger litt kontrast i tilværelsen.
(8/10)


Skribent: Kenneth Dahlgren
Antall Tom Waits-plater: 1 (snart fire)
Favorittalbum: Real gone
Favorittlåter: Umulig å velge

Det er egentlig en prestasjon å ha levd et musikkrikt liv uten å komme i kontakt med Tom Waits. Vi snakker jo ikke akkurat om noen obskur artist. Men det er akkurat hva jeg har prestert å gjøre, hvis vi ser bort fra soundtracket til filmen ”Night on earth”.

Det første som slår meg, er at dette er John Spencer Blues Explosion, bare tøffere! Jeg kneler ydmykt og tar til meg lærdom. Herr Waits har masse å si meg. Riktig nok er dette den første skiva jeg hører med ham, men jeg må innrømme at det kribler i kroppen. Tre nye plater er allerede bestilt.

Å lytte til denne skiva, er litt som å kose med en grizzlybjørn. Man føler sterk ubehag over de skarpe klørne som lett kan rispe opp kroppen, men samtidig er musikken så lodden og varm at man faller i en behagelig transe. Man faller i en intim og personlig tilstand med overhengende faremomenter.

Skiva er rett og slett fascinerende, der den bretter seg ut i et variert kaotisk, men sterkt kontrollert univers. Jeg føler at Tom Waits lager plater fordi han har en masse lyder og tanker inne i hodet sitt som må ut, ellers kan det sprekke. Jeg føler ikke at han prøver å selge produktet sitt til meg. Jeg føler meg privilegert over at han vil dele det med meg.

Jeg er svært lite bevandret i Waits-land, men jeg er allerede en disippel. Jeg vet enda ikke mye om hva han vil si meg, men jeg vet at jeg lytter.

Denne plata er sterk. Faktisk den sterkeste jeg har hørt på lenge. Hell yeah!
(9/10)


Skribent: Ingve Aalbu
Antall Tom Waits-plater: 19
Favorittalbum: Bone machine, Rain dogs, Mule variations
Favorittlåter: Martha, Kentucky Avenue, I don’t wanna grow up, Ruby’s arms, Hang down your head, Who are you

Han er ikke Abel, han er Kain.

På ”Real gone” er det ikke New Orleans om høsten, det er heller midnatt i Mississippi. Gneldringen og slamringen til Tom Waits minner mer enn noen gang om den smertefulle, men likevel så merkelig vakre lyden Howlin’ Wolf og Captain Beefheart kunne ha laget hvis de hadde blitt presset inn i samme kropp og videre ned i ei skoeske. Tom Waits høres som vanlig ut som en full, men romantisk sjømann som raver rundt på kirkegården, med fullmånen over seg og ei flaske rom på innerlommen.

Denne gang beveger han seg fra merksnodige resitasjoner («Circus») til kubistisk Beefheart-blues og ømme folk-ballader med sigarboksbanjo og lite annet (”Trampled rose”). Tekstmessig tviholder ham på temaet han aldri blir ferdig med: død, død og atter død. Og litt kjærlighet. Gjerne i kombinasjon. «Dead and lovely».

Den eneste virkelige prøvelsen på ”Real gone” er ”Top of the hill”, som innleder albumet med monoton gnikking og eksperimentelle lyder, mens den forvridde og forvrengte ”jeg-kunne-trengt-en-Dent”-stemmen snurrer som ei sirkelsag, rundt og rundt. Men allerede på neste sang, ”Hoist that rag”, slår gitarist Marc Ribot over i lekne, karibiske toner, Tom Waits gauler som en gal sjørøverkaptein, og derfra og ut er ”Real gone” på høyde med det meste av det beste.

På ”Real gone” møter den surrealistiske sirkus-stemningen fra ”Rain dogs” den skremmende eventyrfølelsen fra ”Alice” i det stumme mørket på ”Bone machine”, der Tom Waits sitter naken på et jordgulv og gnir knokler mot hverandre mens regnet høljer ned og beina brenner.

”Sins of my father”, for eksempel, er en nesten 11 minutter lang klassiker der Tom Waits vasker bort fortida til hele familien og gjør seg klar for kvelden. ”Make it rain” er Tom Waits, den store soulsangeren som var for hås for Stax. ”Don’t go into that barn” er en blodig oppfølger til ”Murder in the red barn”. Helt til slutt kommer «Day after tomorrow», som er Tom Waits på sitt mest virkelighetsnære, en sang som kunne vært skrevet med CNN på fjernsynet i bakgrunnen, men som er mer personlig enn politisk.

Vi har hørt nesten alt før. Men ikke helt slik som dette.
(8/10)


Skribent: Thomas Vehus
Antall Tom Waits-plater: 19 (100+ bootlegs)
Favorittalbum: Swordfishtrombones, Bone machine, Rain dogs
Favorittlåter: Martha, Ol’ 55, Time, Ruby’s arms, Jesus gonna be here, Hang down your head, Picture in a frame, Hold on.

Jeg opererer til enhver tid med en absolutt, men likevel skiftende liste over ”de fem beste artistene i universet”. Førsteplassen har bestandig samme eier og vil alltid ha det. De påfølgende plasseringene inneholder som regel de samme artistene. Dem interne rangeringen kan endre seg fra dag til dag.

Tom Waits befinner seg alltid på denne lista. Noen ganger på andreplass, andre ganger på femte. Han har med andre ord mye å leve opp til hver gang han skal gi ut ny plate. Overfor meg, i hvert fall.

”Real gone” lever absolutt opp til forventningene. Sangene høres ut som om de er både unnfanget og fanget til teip i en falleferdig låve på den amerikanske landsbygda. Ikke på en countrymusikk-aktig måte, mer på en slags ”harkende traktor fra trettitallet med en enøyd og halt bonde bak rattet”-måte. Du forstår hva jeg mener.

Det handler i stor grad om fantastisk perkusjon og typiske Tom Waits-melodier. Ikke så mange uutholdelig vakre ballader denne gangen, men mange uutholdelig råe og fengede skrangleviser. Bare refrenget på ”Hoist that rag” får meg til å sitre av opphisselse. For ikke å glemme Marc Ribot sin skjellsettende solo på samme sang. Det må rett og slett være noe av det mest perfekte gitarspillet vi har hørt i Tom Waits sin verden?

Akkurat i dag er Tom Waits verdens nest beste artist.
(8/10)


Skribent: Erik Hansen
Antall Tom Waits-plater: 7
Favorittalbum: Closing time og Heart of Saturday night
Favorittlåter: Samtlige på de to platene

Som dere kanskje forstår, er jeg størst tilhenger av den gangen Tom Waits satt i røykfulle, brune puber, klimpret på pianoet og sang om kalde damer og varm øl.

Jeg har aldri hørt så veldig mye på de senere utgivelsene hans, og nå har han til og med kastet ut pianoet. Når jeg lytter til ”Blood money” og ”Alice”, tenker jeg mest på den store, stygge ulven.

Det sies alltid mye om stemmen til Tom Waits.

Jeg skal la akkurat det ligge. For på ”Real gone” er det alt det andre som imponerer og ikke minst beveger meg. Jeg er dansekongen av leiligheten min og hybelkaninene er mine lojale undersåtter som svever rundt mens jeg flyr rundt omkring. Jo da, ”Real gone” inneholder også klassiske Tom Waits-ballader, men de vet jeg at han gjør bra, selv om jeg synes de tidligere låtene hans er bedre. Eller i alle fall mer etter min smak, for å si det slik.

Det er ingen danseplate Tom Waits har laget. Men du verden hvilken feel, groove og flow han skaper på sanger som ”Hoist that rag”, ”Shake it” og ”Make it rain”. Jeg tror ikke det har skjedd mange ganger de siste åra at jeg har satt på Tom Waits når jeg har vært i utpreget godt humør.

Heldigvis tvinger han fram tårene på ”Day after tomorrow”. For ingen skriver triste sanger som Tom Waits.
(8/10)


Skribent: André J. Ishak
Antall Tom Waits-plater: Ingen, null
Favorittalbum: Nope
Favorittsanger: Nada

Jeg skal representere Tom Waits-nybegynnerne i denne ensemble-anmeldelsen. Jeg regjerer rimelig sterkt og stødig på den tronen. Spørsmålet er om ”Real gone” vil dytte meg ned i gropa der de fleste andre pstereonautene befinner seg.

Hva vet jeg om Tom Waits?

Vel, jeg har fått med meg at det er en aldrende herremann på noen og femti år. I følge et intervju jeg leste i siste nummer av La Musik, beveger han seg inn i andre halvdel av livet mens musikkkarrieren går i motsatt retning av de fleste andre som har passert femti. Tom Waits blir vanskeligere, hardere og krassere for ørene. Ingen myk og god voksenpop her i gården. Det alene er jo rimelig artig, og fortjener ære og rosende ord. Spørsmålet er bare om jeg synes at det er fint. Hvis man kan bruke det ordet om Tom Waits.

Jeg gidder egentlig ikke prøve å beskrive musikken, for det har garantert mange andre gjort, sannsynlig mye bedre enn meg. Men jeg skal si hva jeg liker.

Jeg liker rytmene. Jeg liker riffene. Jeg liker gitarlyden. Jeg liker at det er skranglete og skrullete.

Jeg liker at jeg ser for meg en gammel neger med en kassegitar som synger seg svett. Jeg liker at jeg sitter i et fullstendig røykfritt rom, samtidig som jeg kjenner røyken som blir blåst ut av munnen på mennene som sitter i hvert sitt hjørne av lokalet og ser på den gamle gitarspillende og bluessyngende negeren.

Det er godt, veldig godt.

Men som den ikke-røykeren jeg er, blir det litt lenge å oppholde seg i lokalet så lenge. 16 spor er lenge. For langt for meg. Uansett hvor godt jeg liker alt jeg har ramset opp. Jeg klarer bare ikke holde ut så lenge. Det er mulig det er fordi jeg nybegynner i Tom Waits sin verden, men mest skyldes det nok at jeg egentlig er popgutt og tilhenger av album med cirka 10 låter og spilletid på rundt 35–40 minutter.
(6/10)


Skribent: Morten Krane
Antall Tom Waits-plater: 10
Favorittalbum: Rain dogs
Favorittlåter: Alle, ingen

Tom Waits gikk under jorda i 1983 i og med første sporet på ”Swordfishtrombones”. Siden har han knapt nok kommet opp for luft, han har heller brukt tida på å grave seg lenger ned. Han bor der nede. Han har et redskapskjul som fungerer som studio der nede. Trenger han noe som lager lyd, er aldri spaden eller pressluftborret langt unna.

”Real gone” lukter støv, høres ut som mugg og har skitt under neglene. Og det er en bra ting. Etter et litt halvveis vellykket hip-hop eksperiment i den første låta kommer skittklumpene på rekke og rad og treffer deg vekselvis i mage, hals og hode - tunge som kanonkuler. Akkurat slik vi vil ha det.

Marc Ribot er en trollmann. Han forvandler enkle gitarmelodier og dynamikkløse låter til gull. Han er gullkornene vi vasker etter i sanden, skitten, møkka. Litt lenger opp i elva har Tom kommet opp av hullet sitt, men bare for å vaske bort sine forfedres synder.
(8/10)

Pstereo-redaksjonen 14.10.2004