torsdag 23. juni 2011

The Mountain Goats - All eternals deck


 
John Darnielle er en få tekstforfattere som kan få innbitte indie-rockere til å lese seg opp på Judy Garland og Liza Minnelli i frykt for at de skal gå glipp av noe.

Det er fort gjort å forestille seg The Mountain Goats-sjefen som låtskrivernes "D-Fens", rollefiguren Michael Douglas spiller i "Falling down", som frustrert og fremmedgjort forsøker å ta seg fram gjennom Los Angeles etter å ha forlatt bilen midt i rushtrafikken på årets varmeste dag. The Mountain Goats har alltid vært lyden av ustabilt sprengstoff og anstrengt psyke. Men John Darnielle forlot aldri bilen midt i rushtrafikken. Han stengte seg i stedet inne hjemme på badet i Claremont, California, med en kassettopptaker og ble en av de mest innflytelsesrike skikkelsene innenfor nyere tids gjør-det-selv-rock. Siden 1991 har han gjort livet lettere for alle med forkjærlighet for litterære vendinger framført med enkle midler. Samtidig har han bestandig hatt en tendens til å gjøre tilværelsen vanskelig for seg selv. John Darnielle har periodevis vært obligatorisk å beundre, men krevende å elske.

At han befant seg på et annet sted enn de fleste andre, skjønte vi allerede da The Mountain Goats ga ut "Sweden" i 1995 og fulgte opp med samlingen "Ghana" noen år seinere. Da gruppa skrev kontrakt med stort plateselskap i 2002 – etter en lang rekke utgivelser og enda flere underdrivelser (mange av dem kun på kassett) – valgte John Darnielle, i et av sine romantiske øyeblikk, å beskrive kjærligheten som "grenseområdet mellom Hellas og Albania." På den forrige The Mountain Goats-utgivelsen, "The life of the world to come", lot han samtlige låter få navn etter bibelvers. Han har også skrevet med stor innsikt og innlevelse om temaer som alkoholisme og familievold.

"All eternals deck" er spilt inn med fire ulike produsenter, men låter selvsagt umiskjennelig. Akustiske gitarer virker sjelden så angrepslystne som i hendene på John Darnielle. Svartsyn framstår bare unntaksvis så totalt som når det er The Mountain Goats som myser ut mot verden gjennom ei skitten frontrute. Blant nerdene på nettet går allerede diskusjonen om "Never quite free" fra "All eternals deck" er en av de få virkelig oppløftende, livsbejaende "grip dagen"-låtene til John Darnielle, eller om den egentlig handler om en mann på dødsleiet.

Det er likevel ikke tvil om at det er en varmere, mer konsis, konvensjonell og tilgjengelig utgave av The Mountain Goats vi møter denne gang. På "All eternals deck" høres det ut som noen skrudd på airconditon-anlegget i bilen og kjølt ned hjernen til vår helt bak rattet. Men det som gjør John Darnielle til The Mountain Goats er i høyeste grad til stede – den intense, insisterende stemmen, de surrealistiske stemningene, merkelige låttitler som "Sourdoire valley song" og "Outer scorpion squadron", og uttrykket som har elementer av både folkrock, country og rock, men som man forsøksvis må ty til metaforer – eller nærmere 20 år gamle Michael Douglas-filmer – for å fange essensen av.

"All eternals deck" er et variert, for en stor del svært vakkert album, som vider seg ut ved gjentatte lyttinger og viser stadig nye sider ved seg selv. Her er sanger om alt fra konger og vampyrer til Charles Bronson og Liza Minnelli. Nerdene på nettet vil kanskje ikke være enige i påstanden (siden albumet ikke er utgitt eksklusivt på kassett), men "All eternals deck" vil garantert stå igjen som en av The Mountain Goats-platene det er enklest å elske.

onsdag 6. april 2011

Land of dreams...


"Land of dreams" er ikke Randy Newmans beste plate (den tittelen går nok til "Little criminals" eller "Sail away"), men mellom det merksnodige hip hop-forsøket "Masterman and baby J", den karibisk-klingende kjærlighetserklæringen "Falling in love", Mark Knopfler-befengte "It's money that matters" og den skrekkelige 80-tallsproduksjonen på "Four eyes" finner vi tre låter som hører til blant mannens fremste: "Bad news from home", "Something special" og "Dixie flyer".

Spesielt sistnevnte er essensiell.

Vi er vant til å høre Randy Newman synge om alt fra kortvokste mennesker til Gud i egen høye person, men på "Dixie flyer" forteller han faktisk om seg selv. Sangen setter tonen for "Land of dreams" og er noe så sjeldent som en selvbiografisk skildring fra låtskriveren som ga oss "Political science" og "Simon Smith and the amazing dancing bear".

"I was born right here November '43
My dad was a captain in the army
Fighting the Germans in Sicily.
My poor little momma
Didn't know a soul in L.A.
So we went down to the Union Station and made our getaway.
Got on the Dixie Flyer bound for New Orleans
Across the state of Texas to the land of dreams."

Randy Newman ble født i Los Angeles, der tre av onklene hans komponerte musikk for filmindustrien. Men fram til han var 11 år, bodde familien periodevis i New Orleans. Man kan bare spekulere i hva musikken og pianospillet til Randy Newman hadde vært uten oppholdet i The Crescent City. New Orleans henger som en stor, full måne over "Land of dreams".

På "Dixie flyer" fanger Randy Newman spenningen, eventyrlysten og den berusende uvissheten hos en ung gutt på vei til et fremmed, men fascinerende land. Gutten i cowboydrakta har livet og mulighetene foran seg - og en drøm i det fjerne - men det er samtidig en nostalgisk nyanse i musikken som understreker at ikke alt vil bli helt som før.
Randy Newman har en ujevn produksjon, men hører utvilsomt til blant de store, amerikanske låtskriverne. Her er ei Spotify-liste med noen høydepunkter - fra lengselsfulle "Marie" til desillusjonerte "Lonely at the top". Sistnevnte konkurrerer med John Cales "I keep a close watch" om tittelen "den mest perfekte sangen skrevet til, men aldri framført av Frank Sinatra". 1977-plata "Little criminals" er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify. Det er synd, for "Baltimore", "Jolly Coppers on parade", "Texas girl at the funeral of her father" og "Rider in the rain" hører definitivt hjemme side om side med "Sail away" og "God's song" innerst mot hjertet og hjernen på en best of-samling med Randy Newman.

"Dixie flyer" er bare én av mange skatter som ligger skjult under alt vrakgodset som flyter rundt på overflata i plateåret 1988. Her er 81 låter til som det definitivt kan være verdt å høre:

1988 - World leader pretend

tirsdag 5. april 2011

And I rest my case...


Ok, la oss legge mer bevismateriale på bordet:

1989 - Disintegration
1985 - Voices carry
1984 - The killing moon
1983 - This must be the place

Ord bør være overflødige, men det må være lov å påstå at 1980-tallet er utsatt for tidenes verste musikalske justismord. Hør bare åpningen på 1989-lista, der Sebadohs flyktige "Drifts on thru" glir over i Bob Moulds eksplosive "Wishing well", fulgt av den tidlige, eviggrønne The Jayhawks-låta "Two angels". Og slik fortsetter det - år etter år.

80-tallet kan måle seg med hva som helst. Følg med - 1988, 1982 og 1981 kommer snart.

(Det har for øvrig blitt lite skriving om musikk i det siste, men min anmeldelse av Lucinda Williams-plata "Blessed" kan leses her. Jeg har også omtalt The Mountain Goats og "All eternals deck" for Morgenbladet, men den er foreløpig kun tilgjengelig for abonnenter.)

onsdag 29. september 2010

1987


(Bare for å repetere: Musikkgubben har bestemt seg for, ene og alene, å gjenopprette 80-tallets tapte ære. Det bør være en smal sak. Først ut var 1986.)

La oss ta ett lite skritt fram - på mer enn én måte.

1987 var året da Oslo S ble åpnet, Gro Harlem Brundtland introduserte begrepet "bærekraftig utvikling", Mathias Rust landet et småfly på Den røde plass, Rudolf Hess begikk selvmord, Frp ble landets største parti (for første gang), Mongstad-raffineriet sprengte budsjettene og Reagan og Gorbatsjov undertegnet INF-avtalen (hjelp, dette virker ganske så lenge siden, merker jeg).

Selv gjorde jeg mine første spede musikalske oppdagelser dette året. Men det var ikke Thin White Rope eller Sonic Youth som startet oppvåkningen hos en 11-åring fra Egersund som drømte om å komme ut av tannreguleringen og få sin første Ball-genser. Det var nok heller Johnny Hates Jazz, Bonnie Tyler og T'Pau. Det var også dette året jeg bestilte mine første, fire kassetter fra Scandinavian Music Club. Men nok om det.

Påstand: 1987 er et minst like bra plateår som 1986. Det er faktisk så bra at jeg bevisst har prøvd å utelate noen av de mest opplagte låtene. Hvorfor velge "Sign o' the times" når man kan la seg rive med av "I could never take the place of your man"? Hvorfor besøke "Paradise city" enda en gang når "Nightrain" tar deg til et mye tøffere sted? Men det som er virkelig påfallende med 1987, er den store bredden og variasjonen. 1987 var et på alle måter innholdsrikt år - mye mer spennende og interessant enn mange vil ha det til i dag.

"Outside this bar" er en klassiker fra American Music Club - destruktiv selvmedlidenhet dynket i store mengder alkohol, med et refreng som alene kan gi utslag i en promilletest.

I 1987 ga Bruce Springsteen ut sin siste virkelig store plate, "Tunnel of love". Rørende vakre "Walk like a man" handler, som så mange ganger før, om det vanskelige forholdet til faren: "All I can think of is being five years old following behind you at the beach, tracing your footprints in the sand, trying to walk like a man".

Her er det også mulig å gjøre store oppdagelser (med litt hjelp fra Rateyourmusic.com). For eksempel hadde den slående vakre Housemartins-pianoballaden "Build" gått meg hus forbi. Det er en sang som høyst sannsynlig bare kunne vært spilt inn i Storbritannia på 80-tallet, men den holder seg overraskende godt. Og som han synger. Dette er en type soulmusikk som aldri har sett sola, og jeg skjønner ingenting av teksten, men "Build" står likevel igjen som en soleklar 80-tallsfavoritt.

Jeg hadde heller ikke fått med meg Joe Strummers soundtrack til "Walker", for å nevne et annet eksempel. "The unknown immortal" er definitivt verdt å høre. Er det Calexico han har tatt med seg ut i ørkenen et sted?

Ramones er livsbejaende, som alltid. "I wanna live" kunne like gjerne vært hentet fra den siste plata Joey ga ut før kreften tok ham, "Don't worry 'bout me".

Guided By Voices skulle levere større plater både i lo-fi og hi-fi, men "Hey hey spacemen" er fullt på høyde med det meste på både "Alien lanes" og "Bee thousand".

Her er fengende pop fra The Saints, himmelske harmonier fra The Proclaimers, forrykende og frenetisk rock fra Flaming Lips.

"By the light of the moon" står igjen som en av de fineste Los Lobos-platene. Jeg har plukket ut "One time one night" som bør overbevise de fleste om denne gruppas fortreffelighet - et slags The Band fra østre del av LA.

Her er også mye kuriøst. Roky Erickson gjør "The times I've had" alene med gitaren. Det er et susete og skeivt opptak, men Roky går rett i hjertet. The Replacements spilte inn "Pleased to meet me" sammen med den tidligere Big Star-produsenten Jim Dickinson og hyllet Alex Chilton med en egen, aldeles fantastisk låt dette året. Alex Chilton, på sin side, skulle egentlig ha produsert den forrige Replacements-plata, "Let it be", men ga oss i stedet slibrige "Thing for you" (du kan jo gjette hvilken "ting" han sikter til) i 1987.

Thin White Rope trekker sjelden fram lenger, men "Wire animals" forteller hvorfor gruppa ble nevnt i samme åndedrag som R.E.M. og The Dream Syndicate på 80-tallet.

Når sant skal sies, faller kvaliteten noe mot slutten av denne spillelista. Men med tanke på at den innledes med kataloghøydepunkter fra artister og band som Sonic Youth, Hüsker Dü og Prince, skulle det nesten bare mangle.

Til gjengjeld var jo 1987 Belinda Carlisle sitt store år. Belinda, Belinda...
 
Schizophrenia - 1987

tirsdag 21. september 2010

1986


Jeg har bestemt meg for, ene og alene, å gjenopprette 80-tallets tapte ære. Det bør være en smal sak, med litt drahjelp fra artister som R.E.M, Prince, Hüsker Dü og Nick Cave. Først ut: 1986.

Nei da, det er ikke tidenes beste musikkår, hvis du fryktet at jeg skulle påstå det. Den tittelen går nok antagelig til 1967, 1969, 1972, 1975 eller 1995 (selv om Øyvind Berekvam slår et slag for 1991). Men 1986 var et fordømt fint år - kanskje ikke på overflata, men definitivt et stykke ned i dypet.

1986 var året da "Challenger" eksploderte. Arne Næss og Diana Ross giftet seg. Olof Palme ble drept, Steffen Tangstad ble europamester i tungvektsboksing (og tapte seinere VM-kampen mot Michael Spinks), "Rød snø" var påskekrim, Kongeparken ble åpnet på Ålgård, Maradona svevde over graset som ingen andre, verden mistet Phil Lynott og Cliff Burton, og Tsjernobyl-ulykka fikk regndråper til å smake helt annerledes enn før. Selv fylte jeg ti år, gikk i fjerde klasse ved Husabø skole, hadde tannregulering og en begynnende piggsveis, og det var fortsatt tre år til jeg fikk min første kassettspiller (jepp, på den tida gikk det i kassetter).

1986 var også året da tiårets trolig aller flotteste popband, The Go-Betweens, ga ut sin aller beste plate, "Liberty Belle and the black diamond express". 1986 var året da evig underomtalte The Triffids ga ut sitt mesterverk, "Born sandy devotional". Det var også året da Elvis Costello leverte to av sine beste plater i etterkant av den "her kommer hele ketsjup-flaska på én gang"-lignende starten på slutten av 70-tallet.

Her hører vi enkelte band og artister som så vidt er på vei opp over horisonten (Steve Earle, The Flaming Lips, de Lillos, Screaming Trees, The Jayhawks). Andre står i zenith (The Smiths, XTC, Paul Simon, Prince), mens noen er over høyden, men fortsatt i stand til å levere (mer eller mindre) interessante saker (Jackson Browne, Talking Heads, John Fogerty, Ramones).

Dessuten hadde vi jo Susanna Hoffs, om ikke annet, her med en (nesten overraskende) bra coverversjon av Big Star-høydaren "September gurls".

1986 var åttitallet, på godt og vondt. Men mest på godt. Bare hør selv.

lørdag 21. august 2010

Sanger som FAKTISK finnes på Spotify/Wimp


Mekkagubberockeren, som trolig er mest kjent for å ha skrevet en legendarisk og svært innflytelsesrik artikkel om da julenissen besøkte pensjonistgruppa i den lokale tennisklubben (true story!), har satt sammen den beste spillelista det (dessverre) ikke er mulig å lage i Spotify eller Wimp. Les om de utvalgte låtene på Musikkbiblioteket i Stavanger sine sider.

Her er direkte link til spillelista.

Men ja, mekkagubberockeren angrer allerede på at han ikke inkluderte "Goddamn lonely love" med Drive-By Truckers, "Now you are pregnant" med The Wave Pictures, Johnny Jenkins sin versjon av "My love will never die", Buddy & Julie Millers "That's just how she cries", "Agnes, queen of sorrow" med Bonnie "Prince" Billy og Tom Russells "Gallo del Cielo". Og så er han litt forundret over at verken Musikkbiblioteket, Wimp eller Spotify har David McComb (fra The Triffids) sitt soloalbum "Love of will", samt en av de beste platene som er utgitt de siste åra, "Rattlin' bones" med Shane Nicholson og Kasey Chambers.

søndag 2. mai 2010

Den beste filmen jeg har hørt

I rekken av sinnssyke, knapt gjennomførbare prosjekter bestemte jeg meg ei gang i tida for å kåre Bob Dylans 25  (eller var det 30?) største låter og skrive om samtlige. Tanken var selvfølgelig at det skulle lede til både penger og berømmelse, men planen slo feil, av en eller annen grunn. At jeg poster tekstene her, vil neppe forandre på det. Men det er jo lov å håpe. Her er uansett noen ord om det som (definitivt) er en av Bob Dylans 25 beste låter, "Brownsville girl", først publisert på pstereo.no en gang i det forrige tiåret. Sangen er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify, men du kan høre den på Wimp. "Brownsville girl" er hentet fra "Knocked out loaded", et ganske gjennomført rævva album fra 1986 - med ett skinnende, soleklart unntak.




Bob Dylan - Brownsville girl

Det er ”Brownsville girl” du bør spille, sammen med ”Moonshiner” og hva som helst fra ”Desire”, dersom du skal overbevise noen om at Bob Dylan er en av tidenes største sangere. Det er ”Brownsville girl” du skal sette på, hvis du vil vise hvor god Bob Dylan kunne være på åttitallet, så lenge han ikke hyret inn barnekor, skrev sanger sammen med Tom Petty, lot seg bedøve av The Grateful Dead eller gjemte seg ”Down in the groove”.

”Brownsville girl” varer i 11 minutter. Hvert sekund er minneverdig, fargerikt. Hvert vers er et nytt eventyr, en western i bilder og ord.

”Brownsville girl” ble skrevet sammen med Sam Shephard, som nesten ti år tidligere hadde hjulpet Bob Dylan med ”Renaldo & Clara”, den nesten fire timer lange filmen fra The Rolling Thunder Revue. Shephard har seinere gjort seg kjent både som skuespiller og dramatiker. Samarbeidet på ”Brownsville girl” var usedvanlig vellykket, det mest fruktbare siden Jaques Levy var med og skrev sju låter til ”Desire” på 70-tallet. Dylan og Shephard kastet først rundt noen ideer, uten at låtskriverne kom noen særlig vei. Etter hvert begynte de å fortelle hverandre historier i stedet. En av fortellingene Dylan startet på, endte opp som den første linja i ”Brownsville girl”:

Well, there was this movie I seen one time,
about a man riding 'cross the desert
and it starred Gregory Peck.”

Sangen begynner og slutter med ”The gunfighter”. Fortelleren står i kø for å se en ny film med avdøde Gregory Peck. ”I could see him in anything”. Derfra tar han oss med ut vest, til ”The big country”, i en gammel, sliten Ford. Vi passerer San Antoine og overnatter et sted i nærheten av Alamo. Handlingen blir vanskelig å følge. Perspektivene skifter. Men Bob Dylan kjører til veien tar slutt. Han gir seg ikke før hjulene faller av og brenner.

"Hang on to me, baby,
and let's hope that the roof stays on
."

Bandet på "Brownsville girl" burde ha fått en egen rulletekst. Det fargelegger bildene som Sam Peckinpah, som Walter Hill og John Ford. Alle medlemmene i gruppa burde vært nevnt, helst med blokkbokstaver og ekstra stor skrift. Men det er Bob Dylan som er regissøren, som spiller hovedrollen, fokuserer, velger vinkel, zoomer inn og ut. Han har en mørk rytme i sjelen. Han kan presse inn så mange ord han vil i hvert vers. Han komprimerer og strekker teksten som ingen andre.

- Hvordan i helvete skal du få dette til å passe med melodien? spurte Sam Shephard under arbeidet med ”Brownsville girl”.
- Det skal du ikke bekymre deg for. Det går bra, svarte Dylan.

Og det gjorde det.

Forstå det den som kan:

I'm too over the edge and I ain't in the mood anymore
to remember the times when I was your only man.

And she don't want to remind me.
She knows this car would go out of control.”

Hvem andre hadde klart å skrive, langt mindre synge, ei slik linje?

”Brownsville girl” er en enestående sang, selv i den mangfoldige, rike katalogen til Bob Dylan, tidenes største låtskriver. Han har aldri gjort noe lignende, verken før eller seinere.

Og jeg har aldri hørt en bedre film.
Ingve Aalbu