Regnet høljer og beina brenner

Jeg fortsetter mimringen med denne ensemble(!)-anmeldelsen av Tom Waits-plata "Real gone" fra 2004. Jepp, Pstereo introduserte i sin tid noen helt nye konsepter for verden, deriblant reality-anmeldelsen. Mer om den seinere (kanskje).
Da Tom Waits ga ut "Real gone", markerte vi begivenheten med å slippe et bortimot samlet anmelderkorps løs på albumet. Noen (les: Andre J. Ishak) hørte sin aller første Waits-plate. Andre (les: Thomas Vehus) hadde hundrevis av bootlegs på lur.
For min del kan jeg føye til at "Real gone" nok ikke er den plata jeg har spilt mest de siste åra, men jeg tok den fram igjen nå, og den holder fortsatt. Alison Krauss og Robert Plant bidro for øvrig til å holde liv i én av låtene fra albumet, "Trampled rose", på sitt samarbeidsprosjekt fra et par år tilbake, "Raising sand".
Jeg synes også at Tor Martin setter tonen fint med sin "Jeg hører på Maria Arredondo mens jeg skriver dette"-innledning. :)
"Real gone" på Spotify.
Min liste med tidenes 50 beste Tom Waits-låter.



Tom Waits - Real gone

Det er alltid spesielt når Tom Waits gir ut ei ny plate. Pstereo markerer begivenheten med å slippe et bortimot samlet anmelderkorps løs på "Real gone".

Noen av oss gikk under jorda sammen med Tom Waits for mange år siden og har aldri kommet opp igjen. Andre beveger seg ned i hans mørke, men fascinerende verden for første gang. Resultatet bør bli interessant.

Dette er Pstereos første ensemble-anmeldelse. Dette er vår versjon av "Short cuts", en fortelling der flere karakterer møtes og mange små historier flettes sammen.

Selvsagt med Tom Waits i en av hovedrollene.


Skribent: Tor Martin Bøe
Antall Tom Waits-plater: 13
Favorittalbum: Small change, Swordfishtrombones, Rain dogs
Favorittlåter: Martha, Time, Who are you og In the neighborhood

Jeg hører på Maria Arredondo mens jeg skriver dette.

”Real gone” er Tom Waits uten tangenter, men med verdens fineste maskineri som rytmeboks. Grønnsaksraspen har låst seg midt under sentrifugeringen, og Tom er verdens eldste, yngste, vakreste og styggeste mann.

Verken ører, hode, kropp, tær, knær eller mage har godt av lydgodteriet han pusher. Man kan bli desillusjonert, blasért og storforlangende av slikt. Man kan begynne å forvente at albumutgivelser alltid legger lista på king-kongsk limbodansnivå. At det ikke er noe spesielt med Tom Waits, og at ”Real gone” egentlig ikke er noe annet enn enda en Tom Waits-plate. Man kan begynne å tro at musikkindustrien har en framtid, at man definitivt ikke blir mindre kreativ etter 50. Ta en Repsil.

Jeg hører på Maria Arredondo og lar isvannet øse over meg. Man trenger litt kontrast i tilværelsen.
(8/10)


Skribent: Kenneth Dahlgren
Antall Tom Waits-plater: 1 (snart fire)
Favorittalbum: Real gone
Favorittlåter: Umulig å velge

Det er egentlig en prestasjon å ha levd et musikkrikt liv uten å komme i kontakt med Tom Waits. Vi snakker jo ikke akkurat om noen obskur artist. Men det er akkurat hva jeg har prestert å gjøre, hvis vi ser bort fra soundtracket til filmen ”Night on earth”.

Det første som slår meg, er at dette er John Spencer Blues Explosion, bare tøffere! Jeg kneler ydmykt og tar til meg lærdom. Herr Waits har masse å si meg. Riktig nok er dette den første skiva jeg hører med ham, men jeg må innrømme at det kribler i kroppen. Tre nye plater er allerede bestilt.

Å lytte til denne skiva, er litt som å kose med en grizzlybjørn. Man føler sterk ubehag over de skarpe klørne som lett kan rispe opp kroppen, men samtidig er musikken så lodden og varm at man faller i en behagelig transe. Man faller i en intim og personlig tilstand med overhengende faremomenter.

Skiva er rett og slett fascinerende, der den bretter seg ut i et variert kaotisk, men sterkt kontrollert univers. Jeg føler at Tom Waits lager plater fordi han har en masse lyder og tanker inne i hodet sitt som må ut, ellers kan det sprekke. Jeg føler ikke at han prøver å selge produktet sitt til meg. Jeg føler meg privilegert over at han vil dele det med meg.

Jeg er svært lite bevandret i Waits-land, men jeg er allerede en disippel. Jeg vet enda ikke mye om hva han vil si meg, men jeg vet at jeg lytter.

Denne plata er sterk. Faktisk den sterkeste jeg har hørt på lenge. Hell yeah!
(9/10)


Skribent: Ingve Aalbu
Antall Tom Waits-plater: 19
Favorittalbum: Bone machine, Rain dogs, Mule variations
Favorittlåter: Martha, Kentucky Avenue, I don’t wanna grow up, Ruby’s arms, Hang down your head, Who are you

Han er ikke Abel, han er Kain.

På ”Real gone” er det ikke New Orleans om høsten, det er heller midnatt i Mississippi. Gneldringen og slamringen til Tom Waits minner mer enn noen gang om den smertefulle, men likevel så merkelig vakre lyden Howlin’ Wolf og Captain Beefheart kunne ha laget hvis de hadde blitt presset inn i samme kropp og videre ned i ei skoeske. Tom Waits høres som vanlig ut som en full, men romantisk sjømann som raver rundt på kirkegården, med fullmånen over seg og ei flaske rom på innerlommen.

Denne gang beveger han seg fra merksnodige resitasjoner («Circus») til kubistisk Beefheart-blues og ømme folk-ballader med sigarboksbanjo og lite annet (”Trampled rose”). Tekstmessig tviholder ham på temaet han aldri blir ferdig med: død, død og atter død. Og litt kjærlighet. Gjerne i kombinasjon. «Dead and lovely».

Den eneste virkelige prøvelsen på ”Real gone” er ”Top of the hill”, som innleder albumet med monoton gnikking og eksperimentelle lyder, mens den forvridde og forvrengte ”jeg-kunne-trengt-en-Dent”-stemmen snurrer som ei sirkelsag, rundt og rundt. Men allerede på neste sang, ”Hoist that rag”, slår gitarist Marc Ribot over i lekne, karibiske toner, Tom Waits gauler som en gal sjørøverkaptein, og derfra og ut er ”Real gone” på høyde med det meste av det beste.

På ”Real gone” møter den surrealistiske sirkus-stemningen fra ”Rain dogs” den skremmende eventyrfølelsen fra ”Alice” i det stumme mørket på ”Bone machine”, der Tom Waits sitter naken på et jordgulv og gnir knokler mot hverandre mens regnet høljer ned og beina brenner.

”Sins of my father”, for eksempel, er en nesten 11 minutter lang klassiker der Tom Waits vasker bort fortida til hele familien og gjør seg klar for kvelden. ”Make it rain” er Tom Waits, den store soulsangeren som var for hås for Stax. ”Don’t go into that barn” er en blodig oppfølger til ”Murder in the red barn”. Helt til slutt kommer «Day after tomorrow», som er Tom Waits på sitt mest virkelighetsnære, en sang som kunne vært skrevet med CNN på fjernsynet i bakgrunnen, men som er mer personlig enn politisk.

Vi har hørt nesten alt før. Men ikke helt slik som dette.
(8/10)


Skribent: Thomas Vehus
Antall Tom Waits-plater: 19 (100+ bootlegs)
Favorittalbum: Swordfishtrombones, Bone machine, Rain dogs
Favorittlåter: Martha, Ol’ 55, Time, Ruby’s arms, Jesus gonna be here, Hang down your head, Picture in a frame, Hold on.

Jeg opererer til enhver tid med en absolutt, men likevel skiftende liste over ”de fem beste artistene i universet”. Førsteplassen har bestandig samme eier og vil alltid ha det. De påfølgende plasseringene inneholder som regel de samme artistene. Dem interne rangeringen kan endre seg fra dag til dag.

Tom Waits befinner seg alltid på denne lista. Noen ganger på andreplass, andre ganger på femte. Han har med andre ord mye å leve opp til hver gang han skal gi ut ny plate. Overfor meg, i hvert fall.

”Real gone” lever absolutt opp til forventningene. Sangene høres ut som om de er både unnfanget og fanget til teip i en falleferdig låve på den amerikanske landsbygda. Ikke på en countrymusikk-aktig måte, mer på en slags ”harkende traktor fra trettitallet med en enøyd og halt bonde bak rattet”-måte. Du forstår hva jeg mener.

Det handler i stor grad om fantastisk perkusjon og typiske Tom Waits-melodier. Ikke så mange uutholdelig vakre ballader denne gangen, men mange uutholdelig råe og fengede skrangleviser. Bare refrenget på ”Hoist that rag” får meg til å sitre av opphisselse. For ikke å glemme Marc Ribot sin skjellsettende solo på samme sang. Det må rett og slett være noe av det mest perfekte gitarspillet vi har hørt i Tom Waits sin verden?

Akkurat i dag er Tom Waits verdens nest beste artist.
(8/10)


Skribent: Erik Hansen
Antall Tom Waits-plater: 7
Favorittalbum: Closing time og Heart of Saturday night
Favorittlåter: Samtlige på de to platene

Som dere kanskje forstår, er jeg størst tilhenger av den gangen Tom Waits satt i røykfulle, brune puber, klimpret på pianoet og sang om kalde damer og varm øl.

Jeg har aldri hørt så veldig mye på de senere utgivelsene hans, og nå har han til og med kastet ut pianoet. Når jeg lytter til ”Blood money” og ”Alice”, tenker jeg mest på den store, stygge ulven.

Det sies alltid mye om stemmen til Tom Waits.

Jeg skal la akkurat det ligge. For på ”Real gone” er det alt det andre som imponerer og ikke minst beveger meg. Jeg er dansekongen av leiligheten min og hybelkaninene er mine lojale undersåtter som svever rundt mens jeg flyr rundt omkring. Jo da, ”Real gone” inneholder også klassiske Tom Waits-ballader, men de vet jeg at han gjør bra, selv om jeg synes de tidligere låtene hans er bedre. Eller i alle fall mer etter min smak, for å si det slik.

Det er ingen danseplate Tom Waits har laget. Men du verden hvilken feel, groove og flow han skaper på sanger som ”Hoist that rag”, ”Shake it” og ”Make it rain”. Jeg tror ikke det har skjedd mange ganger de siste åra at jeg har satt på Tom Waits når jeg har vært i utpreget godt humør.

Heldigvis tvinger han fram tårene på ”Day after tomorrow”. For ingen skriver triste sanger som Tom Waits.
(8/10)


Skribent: André J. Ishak
Antall Tom Waits-plater: Ingen, null
Favorittalbum: Nope
Favorittsanger: Nada

Jeg skal representere Tom Waits-nybegynnerne i denne ensemble-anmeldelsen. Jeg regjerer rimelig sterkt og stødig på den tronen. Spørsmålet er om ”Real gone” vil dytte meg ned i gropa der de fleste andre pstereonautene befinner seg.

Hva vet jeg om Tom Waits?

Vel, jeg har fått med meg at det er en aldrende herremann på noen og femti år. I følge et intervju jeg leste i siste nummer av La Musik, beveger han seg inn i andre halvdel av livet mens musikkkarrieren går i motsatt retning av de fleste andre som har passert femti. Tom Waits blir vanskeligere, hardere og krassere for ørene. Ingen myk og god voksenpop her i gården. Det alene er jo rimelig artig, og fortjener ære og rosende ord. Spørsmålet er bare om jeg synes at det er fint. Hvis man kan bruke det ordet om Tom Waits.

Jeg gidder egentlig ikke prøve å beskrive musikken, for det har garantert mange andre gjort, sannsynlig mye bedre enn meg. Men jeg skal si hva jeg liker.

Jeg liker rytmene. Jeg liker riffene. Jeg liker gitarlyden. Jeg liker at det er skranglete og skrullete.

Jeg liker at jeg ser for meg en gammel neger med en kassegitar som synger seg svett. Jeg liker at jeg sitter i et fullstendig røykfritt rom, samtidig som jeg kjenner røyken som blir blåst ut av munnen på mennene som sitter i hvert sitt hjørne av lokalet og ser på den gamle gitarspillende og bluessyngende negeren.

Det er godt, veldig godt.

Men som den ikke-røykeren jeg er, blir det litt lenge å oppholde seg i lokalet så lenge. 16 spor er lenge. For langt for meg. Uansett hvor godt jeg liker alt jeg har ramset opp. Jeg klarer bare ikke holde ut så lenge. Det er mulig det er fordi jeg nybegynner i Tom Waits sin verden, men mest skyldes det nok at jeg egentlig er popgutt og tilhenger av album med cirka 10 låter og spilletid på rundt 35–40 minutter.
(6/10)


Skribent: Morten Krane
Antall Tom Waits-plater: 10
Favorittalbum: Rain dogs
Favorittlåter: Alle, ingen

Tom Waits gikk under jorda i 1983 i og med første sporet på ”Swordfishtrombones”. Siden har han knapt nok kommet opp for luft, han har heller brukt tida på å grave seg lenger ned. Han bor der nede. Han har et redskapskjul som fungerer som studio der nede. Trenger han noe som lager lyd, er aldri spaden eller pressluftborret langt unna.

”Real gone” lukter støv, høres ut som mugg og har skitt under neglene. Og det er en bra ting. Etter et litt halvveis vellykket hip-hop eksperiment i den første låta kommer skittklumpene på rekke og rad og treffer deg vekselvis i mage, hals og hode - tunge som kanonkuler. Akkurat slik vi vil ha det.

Marc Ribot er en trollmann. Han forvandler enkle gitarmelodier og dynamikkløse låter til gull. Han er gullkornene vi vasker etter i sanden, skitten, møkka. Litt lenger opp i elva har Tom kommet opp av hullet sitt, men bare for å vaske bort sine forfedres synder.
(8/10)

Pstereo-redaksjonen 14.10.2004

From Hank to Hendrix...

Mer Neil Young, denne gang om "Harvest moon". Omtalen ble skrevet for Pstereo i det herrens år 2005, i forbindelse med en gjennomgang av canadierens beste plater. Jeg har tidligere publisert omtalen av "Zuma" på denne bloggen (se lenger nede). Dessverre er jeg ikke i besittelse av de øvrige anmeldelsene, men hvis fortsatt like legendariske Morten Krane, Roy Søbstad, Thor-Eirik Johnsen(?) og Tor Martin Bøe (har jeg glemt noen nå?) har sine tekster for hånden, supplerer jeg gjerne.
"Harvest moon" på Spotify.

Neil Young - Harvest moon

Neil Young forteller små historier fra det amerikanske hjertelandet - og fra sitt hjerteland.

"Harvest moon" ble gitt ut drøyt 20 år etter "Harvest", som fortsatt er canadierens mest populære plate. Neil Young har for sikkerhets skyld med seg flere av de samme musikerne som i 1972 - Kenny Buttrey, Tim Drummond, Ben Keith, Jack Nitzche, samt James Taylor og Linda Ronstad på vokal. Sammen beveger de seg stort sett i grenselandet mellom folk og country. Omtrent der stopper også likheten, men "Harvest moon" ble likevel Neil Youngs mestselgende album på 13 år. Mer skulle det tydeligvis ikke til.

Jeg sier ikke at det var ufortjent. Dette er kanskje Neil Youngs triveligste album. I hvert fall langt på vei. "Harvest moon" er Neil Young i godlune. Han sitter ikke lenger på stranda og sutrer. Han er heller ikke særlig interessert i å rocke for en fri verden. Ikke for øyeblikket, i hvert fall. Neil Young vil aller helst danse bort natta, mens fullmånen klatrer på himmelen. Han har kastet raggsokkene og funnet fram boots og cowboyhatt. Dette er Neil Young med skinnjakke, skjegg og solbriller. Munnspillet er magisk, og låtene lever sitt eget liv, i hvert fall i min verden.

På en del av sangene - "Such a woman", "From Hank to Hendrix", "You and me", "Harvest moon" - høres det ut som han er ute etter å fornye ekteskapsløftene med kona Pegi. Det er enkelt og greit og tidvis veldig, veldig rørende.

Andre steder mimrer Neil om gamle bekjentskaper - både mennesker og dyr. På "One of these days" vurderer han å sette seg ned og skrive et brev til alle vennene han har glidd bort fra med tida. På "Old King" finner han fram banjoen og framfører en aldeles idiotisk hyllest til den avdøde hunden sin. Dette er Neil Youngs "Old Shep", om bikkja som hoppet av trucken i høy fart, sprang etter hjort, snuste rundt - slik hunder gjerne pleier - og kort sagt var "the best old hound dog" Neil noen gang har kjent.

Som du kanskje forstår, er det litt av hvert på denne plata. Ikke alt er like dyptloddende. Men det meste er veldig, veldig fint.

"Unknown legend" er Neil Youngs "Angel from Montgomery". Men der hovedpersonen i John Prines klassiker tusler rundt på kjøkkenet og venter på at noen skal forvandle henne til en engel, slik at hun kan fly bort fra det kjedelige livet sitt, drømmer heltinnen til Neil Young om å sette seg på en Harley og la det lange, blonde håret flagre i vinden.

Du kan sikkert se det for deg, idet hun glir inn i solnedgangen til lyden av en steel-gitar.

"Harvest moon" var den første Neil Young-plata jeg hørte, ved siden av "Unplugged". Det er 13 år siden i vinter. Kanskje er det derfor jeg liker en del av disse sangene bedre enn jeg burde. Det er en forelskelse som ikke helt lar seg forklare, men det er vel slik det skal være. Vi har vært gjennom mye sammen, Neil Young og jeg. I dag er nok ikke "Harvest moon" fullt så god som jeg liker å tro, men jeg har en følelse av at du vil falle for den, du også - hvis du ikke allerede har gjort det.

Det er nemlig tre-fire sanger her - "You and me", "Dreamin' man", "Natural beauty" og "War of man" - som jeg alltid kommer tilbake til, og som minner meg om hvorfor det er verdt å bruke tid på musikk, år etter år. Kall meg sentimental, men jeg klarer nesten ikke la være å applaudere hver gang jeg hører de første linjene på "From Hank to Hendrix":

"From Hank to Hendrix
I walked these streets with you
Here I am with this old guitar
Doin' what I do"

(8/10)
Ingve Aalbu
04.11.2005

Pstereos gjør-det-selv-Neil-Young-samler

Dette er den legendariske Pstereo-redaksjonens legendariske gjennomgang av Neil Youngs mest legendariske låter, skrevet i det legendariske året 2005. Introen, ført i pennen av Tor Martin Bøe, sier vel egentlig det meste, men jeg kan legge til, for sikkerhets skyld, at Pstereos Neil Young-redaksjon for anledningen besto av Morten Krane, Thor Eirik Johnsen, Roy Søbstad, i tillegg til Tor Martin Bøe og Ingve Aalbu - der av de ulike initialene. Jeg synes også å huske en helvetes mye krangling :)
Gratulerer med vel overstått bursdag, Neil! Det er noen år siden du har skrevet en sang som hadde vært god nok for denne lista, men hey hey my my, vi har ikke gitt opp håpet!
Hele samlingen på Spotify.



Pstereos gjør-det-selv-Neil-Young-samler

Å plukke de største og beste øyeblikkene til en artist baserer seg på så mange generelle og spesielle faktorer at vi ikke en gang skal tenke på å gå inn på dem. For det finnes selvfølgelig ingen perfekte låtsamlinger. Men vi tror vår er ganske nær.

Gjennom kjekling, tendenser til skyggeboksing og noen dårlig skjulte hevinger av øyebryn har Pstereos Neil Young-redaksjon kommet fram til 20 låter som kan passere som canadierens største låtøyeblikk.

Nei, vi visste ikke at vi hadde en Neil Young-redaksjon, vi heller.

For det meste har vi sluppet unna dårlige kompromisser, men for å tilfredstille alle parter, har vi valgt å gi det siste valget til deg som skal høre på dette. Stridsøksen har delt oss i "Hey, hey, my, my (into the black)" og "My, my, hey, hey (out of the blue)"-leirer. Derfor har vi en samling med hver. Så kan du selv velge hvilken du liker best. På samme måte som du kan velge rekkefølge på låtene selv.



My my, hey hey (out of the blue)
(Rust never sleeps, 1979)
Du mente kanskje at Lars Lillo-Stenberg var genial da han gjorde to vidt forskjellige versjoner - den første akustisk, den andre elektrisk - av "Langfredag i Århus" en sommer for mange, mange år siden? Vel, Neil Young er en mye lurere trubadur. Han gjorde det samme allerede i 1979. Og Neil sang om helt andre ting enn gylne kantareller og deilige dager i Danmark. Mye tøffere ting, slik som Elvis, Johnny Rotten og rockens framtid. "My my, hey hey (out of the blue)" viser at selv den største elektriske stormen kan bli til en bitende, akustisk bris. Eller var det omvendt? IA

Down by the river
(Everybody knows this is nowhere, 1969)
Det er her det starter. Det er her den episke Neil Young blir født. Den Neil Young som strekker en tre minutters låt til ti, som lager gitarsoloer som beveger seg fra det banale til det geniale. I tilståelsen "Down by the river". I shot my baby... Dead...
TB

Cortez the killer
(Zuma, 1975)
Tankeeksperiment: Prøv å se for dere J Mascis og Doug Martch i en verden denne sangen ikke eksisterer. Vanskelig, ikke sant? Dette er lyden av grenser som sprenges. Dette er lyden av et instrument som endelig blir brukt på den måten det alltid var skapt for.
TJ

Tell me why
(After the gold rush, 1970)
Sailin' heart-ships through broken harbors
out on the waves in the night
IA

Pocahontas
(Rust never sleeps, 1979)
Neil tar den amerikanske urbefolkningens stemme, og slenger i samme slengen noen velrettede spark til samtidig amerikansk populærkultur. Du som tror at det egentlig handler om Neil Youngs sengefantasier om den midjeløse Disney-Månestrålen med samme navn, kan vel egentlig ta deg en tur på gangen.
TB

Fuckin' up
(Ragged glory, 1990)
Traktor-riff! Voodoo-trommer! Epileptiske gitarsoloer! Desperat vokal! Gaulende koring! Feedback! Rock'n'roll så det holder, altså. For sikkerhets skyld innspilt utendørs.
RS

Albuquerque
(Tonight's the night, 1975)
Salme ved reisens slutt. Langtvekkistan er bare en 15 mils leiebiltur fra LA. En biltur hvor man kan finne seg selv, fred og et musikal-klingende refreng, som også fungerer som mantra, morgen og kveld. "Albuquerque" er Neil Youngs farvel til droger. Det er helt tilfeldig at den rimer på "cold turkey".'
TB

Alabama
(Harvest, 1972)
“The Devil fools with the best laid plans.” Det er ikke det at det er vondt ment, men det er så skakkjørt der nede at det måtte en kanadier til for å vise hvor skapet skal stå. Lynyrd Skynyrd kan bli så indignert de bare vil, men de skremmende fakta er at nylig avdøde Rosa Parks startet en liten revolusjon så sent som i 1955 ved å sitte på feil buss-sete.
MK

Cinnamon girl
(Everybody knows this is nowhere, 1969)
En feberfantasi. En gitarsolo som til og med Ingve Aalbu kan lære seg. Et testamente over Danny Whittens unike evne til å tilføre gull gjennom en andrestemme. Hva mer kan man ønske seg?
TB

Sugar mountain
(Singel b-side, 1969. Også tilgjengelig på samlingen "Decade" (1977) og i konsertversjon på "Live rust")
"Oh to live on Sugar mountain". Neil Young skrev denne sangen på 19-årsdagen sin og spilte den inn på enkleste vis i Ann Arbor, Michigan. Neil hadde akkurat forlatt Buffalo Springfield, der "Broken arrow", for eksempel, hadde krevd over 100 opptak. På "Expecting to fly" hadde han lagt på linje for linje av vokalen. På "Sugar mountain" kommer reaksjonen. Her drømmer han seg tilbake til enklere tider, da han spiste sukkerspinn, røykte sin første sigarett og jentene skrev hemmeligheter på små lapper. "Sugar mountain" er naive og nostalgiske Neil. Men vi liker ham slik også.
IA

For the turnstiles
(On the beach, 1975)
Sjømenn, halliker, oppdagere og baseballspillere. Alt er forgjengelig, alt har en ende. Det er faktisk ganske mye lærdom å ta av dette. Blant annet at Neil Youngs stemme gjør seg veldig godt til banjo.
MK

Southern man
(After the gold rush, 1970)
Jepp, den har skylda for "Sweet home Alabama". Men det er det usannsynlig fete riffet, hvor gitar og piano slåss om å lede an, som gjør "Southern man" til mer enn et bittert sørstatsoppgjør. TB

Like a hurricane
(American stars'n bars, 1977)
Med "Like a hurricane" skapte Neil Young både et vakkert stemningsbilde ("Once I thought I saw you in a crowded, hazy bar...") og et utgangspunkt for sine drøyeste gitarekskursjoner de neste 25 årene. At den er like gripende enten den framføres i episk rockformat eller som pumpeorgel-ballade, slik den ble på "Unplugged", sier noe om hvilke urkrefter som bor i denne låta.
RS

Thrasher
(Rust never sleeps, 1979)
En dramatisk redningsaksjon. Neil Young kjemper seg løs fra Crosby, Stills og Nash i "that great grand canyon rescue episode", mens gribbene henger over ham. Metaforene hagler mot et akustisk bakteppe - en vidunderlig kontrast til den mørke og dramatiske teksten.
TB

Danger bird
(Zuma, 1975)
Den blir nesten aldri nevnt og den dukker sjelden opp på setlistene. Men "Danger bird" har både den seigtflytende, episke følelsen til "Cortez the killer" og den desperate inderligheten til de største øyeblikkene på "Tonight's the night". Hva mer kan man egentlig ønske seg av 6 minutter og 54 sekunder med musikk? Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er den mest undervurderte låta i hele Neil Young-katalogen.
RS

Revolution blues
(On the beach, 1974)
Innspilingen er egentlig en jam. Teksten er egentlig en hyllest til Manson. Cast kunne lært mye av Neil Young.
TB

Ambulance blues
(On the beach, 1975)
Det er grenser for hvor fort en ambulanse kan kjøre, alle liv kan ikke reddes. Tiden marsjerer ubønnhørlig og ustoppelig videre, og i løpet av snaue ni minutter med sjelerensking og dype sannheter settes det et verdig og oppsummerende punktum for den mørkeste perioden i Neil Youngs liv.
MK

Powderfinger
(Rust never sleeps, 1979)
Moralen er: Stol på pappa. Ikke pappas rifle.
TB

Trans am
(Sleeps with angels, 1994)
Døende minner, døende biler og fortellinger i lyset fra det døende leirbålet. ”Trans am” er en resignert Neil Young som ser seg tilbake over skuldra. Fortida fremstår nå like svart som framtidsutsiktene. ”Trans am” er både kryptisk og apokalyptisk på den mumlende måten ingen gjør ham etter.
TJ

Cowgirl in the sand
(Everybody knows this is nowhere, 1969)
Denne lar vi Neil forklare selv: "This is a song I wrote about the beaches in Spain. I've never been to the beaches in Spain. It's just my idea of what it's like over there."
TB

Hey hey, my my (into the black)
(Rust never sleeps, 1979)
Jeg er bare nødt til å glise hver gang jeg hører åpningen på denne: selveste ur-riffet framført på en gitar som er så mishandlet og forvrengt at alt som kan tvinges ut av den er ren og skjær skurring. Kompet høres ut som om det spilles av fulle sjømenn på sitt livs seilas. Også teksten da - full av autistisk visdom: "Hey hey, my my/Rock and roll will never die/There's more to the picture/Than meets the eye/Hey hey, my my." Det er klart man blir i godt humør av sånt.
RS

12.11.05
Pstereos Neil Young-redaksjon