1987

(Bare for å repetere: Musikkgubben har bestemt seg for, ene og alene, å gjenopprette 80-tallets tapte ære. Det bør være en smal sak. Først ut var 1986.)

La oss ta ett lite skritt fram - på mer enn én måte.

1987 var året da Oslo S ble åpnet, Gro Harlem Brundtland introduserte begrepet "bærekraftig utvikling", Mathias Rust landet et småfly på Den røde plass, Rudolf Hess begikk selvmord, Frp ble landets største parti (for første gang), Mongstad-raffineriet sprengte budsjettene og Reagan og Gorbatsjov undertegnet INF-avtalen (hjelp, dette virker ganske så lenge siden, merker jeg).

Selv gjorde jeg mine første spede musikalske oppdagelser dette året. Men det var ikke Thin White Rope eller Sonic Youth som startet oppvåkningen hos en 11-åring fra Egersund som drømte om å komme ut av tannreguleringen og få sin første Ball-genser. Det var nok heller Johnny Hates Jazz, Bonnie Tyler og T'Pau. Det var også dette året jeg bestilte mine første, fire kassetter fra Scandinavian Music Club. Men nok om det.

Påstand: 1987 er et minst like bra plateår som 1986. Det er faktisk så bra at jeg bevisst har prøvd å utelate noen av de mest opplagte låtene. Hvorfor velge "Sign o' the times" når man kan la seg rive med av "I could never take the place of your man"? Hvorfor besøke "Paradise city" enda en gang når "Nightrain" tar deg til et mye tøffere sted? Men det som er virkelig påfallende med 1987, er den store bredden og variasjonen. 1987 var et på alle måter innholdsrikt år - mye mer spennende og interessant enn mange vil ha det til i dag.

"Outside this bar" er en klassiker fra American Music Club - destruktiv selvmedlidenhet dynket i store mengder alkohol, med et refreng som alene kan gi utslag i en promilletest.

I 1987 ga Bruce Springsteen ut sin siste virkelig store plate, "Tunnel of love". Rørende vakre "Walk like a man" handler, som så mange ganger før, om det vanskelige forholdet til faren: "All I can think of is being five years old following behind you at the beach, tracing your footprints in the sand, trying to walk like a man".

Her er det også mulig å gjøre store oppdagelser (med litt hjelp fra Rateyourmusic.com). For eksempel hadde den slående vakre Housemartins-pianoballaden "Build" gått meg hus forbi. Det er en sang som høyst sannsynlig bare kunne vært spilt inn i Storbritannia på 80-tallet, men den holder seg overraskende godt. Og som han synger. Dette er en type soulmusikk som aldri har sett sola, og jeg skjønner ingenting av teksten, men "Build" står likevel igjen som en soleklar 80-tallsfavoritt.

Jeg hadde heller ikke fått med meg Joe Strummers soundtrack til "Walker", for å nevne et annet eksempel. "The unknown immortal" er definitivt verdt å høre. Er det Calexico han har tatt med seg ut i ørkenen et sted?

Ramones er livsbejaende, som alltid. "I wanna live" kunne like gjerne vært hentet fra den siste plata Joey ga ut før kreften tok ham, "Don't worry 'bout me".

Guided By Voices skulle levere større plater både i lo-fi og hi-fi, men "Hey hey spacemen" er fullt på høyde med det meste på både "Alien lanes" og "Bee thousand".

Her er fengende pop fra The Saints, himmelske harmonier fra The Proclaimers, forrykende og frenetisk rock fra Flaming Lips.

"By the light of the moon" står igjen som en av de fineste Los Lobos-platene. Jeg har plukket ut "One time one night" som bør overbevise de fleste om denne gruppas fortreffelighet - et slags The Band fra østre del av LA.

Her er også mye kuriøst. Roky Erickson gjør "The times I've had" alene med gitaren. Det er et susete og skeivt opptak, men Roky går rett i hjertet. The Replacements spilte inn "Pleased to meet me" sammen med den tidligere Big Star-produsenten Jim Dickinson og hyllet Alex Chilton med en egen, aldeles fantastisk låt dette året. Alex Chilton, på sin side, skulle egentlig ha produsert den forrige Replacements-plata, "Let it be", men ga oss i stedet slibrige "Thing for you" (du kan jo gjette hvilken "ting" han sikter til) i 1987.

Thin White Rope trekker sjelden fram lenger, men "Wire animals" forteller hvorfor gruppa ble nevnt i samme åndedrag som R.E.M. og The Dream Syndicate på 80-tallet.

Når sant skal sies, faller kvaliteten noe mot slutten av denne spillelista. Men med tanke på at den innledes med kataloghøydepunkter fra artister og band som Sonic Youth, Hüsker Dü og Prince, skulle det nesten bare mangle.

Til gjengjeld var jo 1987 Belinda Carlisle sitt store år. Belinda, Belinda...
 
Schizophrenia - 1987

1986

Jeg har bestemt meg for, ene og alene, å gjenopprette 80-tallets tapte ære. Det bør være en smal sak, med litt drahjelp fra artister som R.E.M, Prince, Hüsker Dü og Nick Cave. Først ut: 1986.

Nei da, det er ikke tidenes beste musikkår, hvis du fryktet at jeg skulle påstå det. Den tittelen går nok antagelig til 1967, 1969, 1972, 1975 eller 1995 (selv om Øyvind Berekvam slår et slag for 1991). Men 1986 var et fordømt fint år - kanskje ikke på overflata, men definitivt et stykke ned i dypet.

1986 var året da "Challenger" eksploderte. Arne Næss og Diana Ross giftet seg. Olof Palme ble drept, Steffen Tangstad ble europamester i tungvektsboksing (og tapte seinere VM-kampen mot Michael Spinks), "Rød snø" var påskekrim, Kongeparken ble åpnet på Ålgård, Maradona svevde over graset som ingen andre, verden mistet Phil Lynott og Cliff Burton, og Tsjernobyl-ulykka fikk regndråper til å smake helt annerledes enn før. Selv fylte jeg ti år, gikk i fjerde klasse ved Husabø skole, hadde tannregulering og en begynnende piggsveis, og det var fortsatt tre år til jeg fikk min første kassettspiller (jepp, på den tida gikk det i kassetter).

1986 var også året da tiårets trolig aller flotteste popband, The Go-Betweens, ga ut sin aller beste plate, "Liberty Belle and the black diamond express". 1986 var året da evig underomtalte The Triffids ga ut sitt mesterverk, "Born sandy devotional". Det var også året da Elvis Costello leverte to av sine beste plater i etterkant av den "her kommer hele ketsjup-flaska på én gang"-lignende starten på slutten av 70-tallet.

Her hører vi enkelte band og artister som så vidt er på vei opp over horisonten (Steve Earle, The Flaming Lips, de Lillos, Screaming Trees, The Jayhawks). Andre står i zenith (The Smiths, XTC, Paul Simon, Prince), mens noen er over høyden, men fortsatt i stand til å levere (mer eller mindre) interessante saker (Jackson Browne, Talking Heads, John Fogerty, Ramones).

Dessuten hadde vi jo Susanna Hoffs, om ikke annet, her med en (nesten overraskende) bra coverversjon av Big Star-høydaren "September gurls".

1986 var åttitallet, på godt og vondt. Men mest på godt. Bare hør selv.

1986.

Sanger som FAKTISK finnes på Spotify/Wimp

Mekkagubberockeren, som trolig er mest kjent for å ha skrevet en legendarisk og svært innflytelsesrik artikkel om da julenissen besøkte pensjonistgruppa i den lokale tennisklubben (true story!), har satt sammen den beste spillelista det (dessverre) ikke er mulig å lage i Spotify eller Wimp. Les om de utvalgte låtene på Musikkbiblioteket i Stavanger sine sider.

Her er direkte link til spillelista.

Men ja, mekkagubberockeren angrer allerede på at han ikke inkluderte "Goddamn lonely love" med Drive-By Truckers, "Now you are pregnant" med The Wave Pictures, Johnny Jenkins sin versjon av "My love will never die", Buddy & Julie Millers "That's just how she cries", "Agnes, queen of sorrow" med Bonnie "Prince" Billy og Tom Russells "Gallo del Cielo". Og så er han litt forundret over at verken Musikkbiblioteket, Wimp eller Spotify har David McComb (fra The Triffids) sitt soloalbum "Love of will", samt en av de beste platene som er utgitt de siste åra, "Rattlin' bones" med Shane Nicholson og Kasey Chambers.

Den beste filmen jeg har hørt

I rekken av sinnssyke, knapt gjennomførbare prosjekter bestemte jeg meg ei gang i tida for å kåre Bob Dylans 25  (eller var det 30?) største låter og skrive om samtlige. Tanken var selvfølgelig at det skulle lede til både penger og berømmelse, men planen slo feil, av en eller annen grunn. At jeg poster tekstene her, vil neppe forandre på det. Men det er jo lov å håpe. Her er uansett noen ord om det som (definitivt) er en av Bob Dylans 25 beste låter, "Brownsville girl", først publisert på pstereo.no en gang i det forrige tiåret. Sangen er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify, men du kan høre den på Wimp. "Brownsville girl" er hentet fra "Knocked out loaded", et ganske gjennomført rævva album fra 1986 - med ett skinnende, soleklart unntak.

Bob Dylan - Brownsville girl

Det er ”Brownsville girl” du bør spille, sammen med ”Moonshiner” og hva som helst fra ”Desire”, dersom du skal overbevise noen om at Bob Dylan er en av tidenes største sangere. Det er ”Brownsville girl” du skal sette på, hvis du vil vise hvor god Bob Dylan kunne være på åttitallet, så lenge han ikke hyret inn barnekor, skrev sanger sammen med Tom Petty, lot seg bedøve av The Grateful Dead eller gjemte seg ”Down in the groove”.

”Brownsville girl” varer i 11 minutter. Hvert sekund er minneverdig, fargerikt. Hvert vers er et nytt eventyr, en western i bilder og ord.

”Brownsville girl” ble skrevet sammen med Sam Shephard, som nesten ti år tidligere hadde hjulpet Bob Dylan med ”Renaldo & Clara”, den nesten fire timer lange filmen fra The Rolling Thunder Revue. Shephard har seinere gjort seg kjent både som skuespiller og dramatiker. Samarbeidet på ”Brownsville girl” var usedvanlig vellykket, det mest fruktbare siden Jaques Levy var med og skrev sju låter til ”Desire” på 70-tallet. Dylan og Shephard kastet først rundt noen ideer, uten at låtskriverne kom noen særlig vei. Etter hvert begynte de å fortelle hverandre historier i stedet. En av fortellingene Dylan startet på, endte opp som den første linja i ”Brownsville girl”:

”Well, there was this movie I seen one time,
about a man riding 'cross the desert
and it starred Gregory Peck.”

Sangen begynner og slutter med ”The gunfighter”. Fortelleren står i kø for å se en ny film med avdøde Gregory Peck. ”I could see him in anything”. Derfra tar han oss med ut vest, til ”The big country”, i en gammel, sliten Ford. Vi passerer San Antoine og overnatter et sted i nærheten av Alamo. Handlingen blir vanskelig å følge. Perspektivene skifter. Men Bob Dylan kjører til veien tar slutt. Han gir seg ikke før hjulene faller av og brenner.

"Hang on to me, baby,
and let's hope that the roof stays on."

Bandet på "Brownsville girl" burde ha fått en egen rulletekst. Det fargelegger bildene som Sam Peckinpah, som Walter Hill og John Ford. Alle medlemmene i gruppa burde vært nevnt, helst med blokkbokstaver og ekstra stor skrift. Men det er Bob Dylan som er regissøren, som spiller hovedrollen, fokuserer, velger vinkel, zoomer inn og ut. Han har en mørk rytme i sjelen. Han kan presse inn så mange ord han vil i hvert vers. Han komprimerer og strekker teksten som ingen andre.

- Hvordan i helvete skal du få dette til å passe med melodien? spurte Sam Shephard under arbeidet med ”Brownsville girl”.
- Det skal du ikke bekymre deg for. Det går bra, svarte Dylan.

Og det gjorde det.

Forstå det den som kan:

”I'm too over the edge and I ain't in the mood anymore
to remember the times when I was your only man.
And she don't want to remind me.
She knows this car would go out of control.”

Hvem andre hadde klart å skrive, langt mindre synge, ei slik linje?

”Brownsville girl” er en enestående sang, selv i den mangfoldige, rike katalogen til Bob Dylan, tidenes største låtskriver. Han har aldri gjort noe lignende, verken før eller seinere.

Og jeg har aldri hørt en bedre film.
Ingve Aalbu

Alex Chilton (1950-2010)

This sounds a bit like goodbye,
in a way it is I guess...

Da det forlengst avdøde nettstedet Pstereo skulle kåre tidenes sommerlåter en gang i yngre steinalder, inkluderte vi - som den naturligste ting i verden - to innspillinger med Alex Chilton, sololåta "What's your sign, girl" og Big Star-klassikeren "Thirteen". Og selv om Memphis-legenden var så mye, mye mer, er den evigvarende sommeren en fin ting å forbinde ham med på en dag som dette.
Big Stars bravader er samlet i boksen "Keep an eye on the sky", men begynn med originalplatene. Hør for all del også Replacements-hyllesten "Alex Chilton", en god Box Tops-samling og Chris Bells vakre soloplate "I am the cosmos".

Big Star - Thirteen

Noen vil mene at dette er en perfekt sang. Noen vil påstå at det ikke er mulig å synge med mer følelse enn det Alex Chilton gjør her. Noen vil si at "Thirteen" er verdens enkleste, mest innsiktsfulle, rørende og romantiske oppvekstroman, fortalt med bare 106 ord.

Jeg er egentlig helt enig.

"Won't you let me walk you home from school,
won't you let me meet you at the pool,
maybe Friday I can,
get tickets for the dance,
and I'll take you"

Denne sangen handler om å følge den fineste jenta i klassen hjem fra skolen. Den handler om følelsen av å oppdage "Paint it black" og rock'n'roll for første gang. Den handler om å være 13 år i en verden som akkurat er i ferd med å åpne seg opp. Den handler om å være ung og håpefull, men også sårbar og usikker.

"Won't you tell me what you're thinking of,
and would you be an outlaw for my love,
if it's so then let me know
if it's "no", well, I can go
I won't make you"

Alex Chilton var bare 16 år gammel da han sang "The letter" sammen med The Box Tops, etter å ha gått i lære hos Chips Moman og Dan Penn i Muscle Shoals. Chris Bell var ikke mer enn 27 år gammel da han døde i ei trafikkulykke i 1978. Sammen skrev de ti av låtene på Big Stars første plate, inkludert "Thirteen".

Legendariske "#1 record" ble spilt inn sommeren og høsten 1972, i studioet til John Fry i Memphis. Chris Bell hadde en forkjærlighet for britisk pop av typen The Kinks, The Who og The Beatles. Alex likte best saftig soul, helst fra Stax. Kombinasjonen ble noe helt annet, og noe ganske enestående. Og selv om jeg mener at "Third/Sister lovers" er Big Stars mest essensielle og umistelige plate, er det kanskje "#1 record" du bør begynne med.

Da får du oppleve Alex Chilton og Chris Bell før alt begynte å falle sammen rundt dem. Da får du høre perfekt pop, med både kraft og melodi. Og ikke minst får du høre "Thirteen", Alex Chilton og Chris Bells aller fineste sang, en hyllest til uskylden og det å være ung.

Big Star ble ikke bedre enn dette. Men det er sånt legender er laget av.
Ingve Aalbu

Kate McGarrigle (1946-2010)

U2 stjal en gang tilbake en sang Charles Manson hadde stjålet fra The Beatles. Jeg stjeler litt fra meg selv og skriver om søstrene McGarrigles fineste øyeblikk.

Kate og Anna har gjort mye fint også seinere, men det er de tre-fire mest sentrale sangene på denne plata jeg alltid vender tilbake til - også i dag, etter at det er blitt kjent at Kate døde 18. januar.

Men sjekk for all del ut resten av katalogen deres. Og vær også klar over at stemmene til søstrene McGarrigle dukker opp på både uventede og ventede steder, for eksempel på Nick Caves "No more shall we part" fra 2001. Eller på Emmylou Harris-plata "Stumble into grace".

"Kate & Anna McGarrigle" på Spotify.

Kate & Anna McGarrigle - Kate & Anna McGarrigle (1975)

Det er nok riktig det Kate og Anna påstår, at livet er et stort puslespill. Men i så måte er søstrene McGarrigle to brikker som henger sammen, som det tilsynelatende ikke går an å skille. Og av en eller annen grunn føles de to brikkene viktigere og finere enn de aller fleste andre, ikke minst når de svever sammen et sted i lufta, slik som på denne plata.

Det er rart hva man kan gå glipp av. For eksempel hvis man ikke har brukt tilstrekkelig med tid på Kate & Anna McGarrigles debutalbum fra 1975. Jeg lurer på hvor godt jeg hadde likt denne plata hvis jeg ikke hadde forstått hva søstrene synger. Da hadde jeg for eksempel ikke fått med meg det Linda Ronstadt skjønte før de fleste andre, at "Heart like a wheel" må være en av de vakreste kjærlighetssangene som er skrevet:

"Some say a heart is just like a wheel
when you bend it, you can't mend it
and my love for you is like a sinking ship
and my heart is on that ship
out in mid-ocean"

Jeg hadde heller ikke fått med meg dypet i "Tell my sister", der Kate forlater London - og Loudon, innbiller jeg meg - i regnet og setter seg på flyet hjem til Canada. Alene. Jeg hadde også gått glipp av måten "(Talk to me of) Mendocino" stuper over the Rockies og ned i California mens stemmene skinner som gull om høsten:

"And let the sun set on the ocean
I will watch it from the shore
Let the sun rise (let it rise) over the Redwoods
I'll rise with 'til I rise no more"

"Kate & Anna McGarrigle" er ikke spesielt rocka, eksperimentell eller ungdommelig musikk. Det er viser som har lyst til å være folk-rock, og folk-rock som har lyst til å være viser. Men hvis det er noen som har sunget som engler her på jord, må det ha vært Kate og Anna McGarrigle. Albumet er dessuten produsert av legendariske Joe Boyd, som tidligere hadde satt stemningen i studio med låtskrivere og sangere som Sandy Denny og Nick Drake. Blant gjestene er Lowell George fra Little Feat, den tidligere Stones-saksofonisten Bobby Keys og Steely Dan-trommeslageren Steve Gadd.

Kate og Anna synger først og fremst sine egne sanger, men inkluderer også tradisjonelle "Travellin' on for Jesus", Wade Hemsworth-skrevne "Foolish you", samt "Swimmng song", signert Kates eks-mann, Loudon Wainwright III. Også lille Rufus er til stede. På et vis. I coveret til plata takkes barnevaktene, Anna Krauck og bestemor Gaby.

Og slik går årene, helt til de ikke går lenger.

På avstand kan "Kate & Anna McGarrigle" til tider høres ut som et hvilket som helst téselskap med et par middelaldrende kvinner fra Quebec. Men kommer en nærmere, skjønner man at dette ikke er tilfeldig sladder. Dette handler om De Store Ting. Nå som Kate er død, er de to brikkene atskilt for godt. Jeg tviler på om vi noen gang vil få høre sang av denne sorten igjen. Men heldigvis faller puslespillet på plass igjen så snart "Kate & Anna McGarrigle" hentes fram fra hylla.

Kate lever dessuten videre gjennom sine to barn. Rufus og Martha har sikkert lært mye også av faren, men det er nok fra mora at de har den totale vektløsheten, den som får musikken til å stupe over the Rockies og ned i California mens stemmene skinner som gull om høsten.

Let the sun rise (let it rise) over the Redwoods
I'll rise with 'til I rise no more"
Ingve Aalbu

Clem Snide - End of love

Noen plater taper seg med tida, andre bare vokser og vokser. Clem Snides "End of love" hører til i den siste kategorien. Albumet er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify, men "Hungry bird", "The ghost of fashion" og "Your favorite music" av samme band kan høres på Wimp.

Denne plata begynner der kjærligheten slutter. Men den slår seg ikke til ro der. ”End of love” er ikke musikk som sutrer og synes synd på seg selv. Ikke lenge om gangen, i alle fall. Clem Snide vil videre. Alt som kan minne om sorg og bitterhet er egentlig borte allerede etter sang to på denne plata, "Collapse". Derfra legger låtskriver og vokalist Eef Barzelay ut på en forunderlig reise, for det meste i sitt eget hode.

Han er en av artistene som har flere stemmer, både som låtskriver og vokalist. Noen ganger høres han ut som Kurt Wagner i Lambchop, bare mindre døsig og doven. Andre ganger minner han om Jeff Tweedy på sitt mest slentrende og country-influerte. For eksempel slik Jeff Tweedy høres ut på ”Please tell my brother”, hentet fra Golden Smog-plata "Weird tales", der han ringer hjem til familien og synger med en naken, ensom ”jeg lengter tilbake”-stemme som får det å sprake litt ekstra i telefonledningene langs den store, amerikanske landeveien.

Omtrent slik synger Ed. Og omtrent der er det denne gruppa befinner seg, på vei fra en by til en annen.

Men mest av alt høres kanskje Clem Snide ut som Bobby Bare jr. sitt litt mer seriøse søskenbarn. Eef Barzelay liker banjo og gamle countryband, men han er også glad i surfegitar og søt støy. Sangene på "End of love" - som er innspilt av Mark Nevers, med Paul Burch på gitar - skrev han i ei vanskelig tid. Mora holdt på å dø av kreft, og han hadde ingen penger. Kona hadde nettopp mistet si mor, og Eef Barzelay var i ferd med å flytte familien fra Brooklyn til Nashville. Jeg vil tro han slo seg ned helt i utkanten av byen, der country møter pop og indie-rock. Slik høres det i hvert fall ut.

Første gang jeg kom over denne gruppa - det må ha vært for tre-fire år siden - trodde jeg at Clem Snide var en person, en soloartist. Det var før jeg fant ut at Eef Barzelay har lest William Burroughs, akkurat som Donald Fagen og Walter Becker i Steely Dan. Men når jeg hører ham synge sangene sine, og studerer låtene han har skrevet til "End of love", føles Clem Snide som et énmannsprosjekt, uansett.

Det er språklige finurligheter man må til Colin Meloy i The Decemberists for å finne maken til i år. Det er tekster man aldri blir helt klok på, men det er noe av det som gjør denne plata så fascinerende. Her synger de pedofile "You've got a friend", molekyler kolliderer i lufta, Gud tar hevn og bittesmå, europeiske biler daler ned fra himmelen. Alt mens Eef Barzelay våkner opp til lyden av tysk hip-hop og lurer på om han har insekter i håret.

Det er snedige, snodige greier. Men det er sanger som vokser og vokser.
Ingve Aalbu