We used to roam so freely...

Denne teksten ble skrevet for Pstereo i mars 2003. I min iver etter å spre det glade budskap, ser jeg at jeg - som vanlig, kanskje - har tatt litt vel hardt i, her og der. Jeg mistenker også at det kan ha sneket seg inn en faktafeil eller to. Men selv om enkelte partier nok er litt "over the top", merker jeg at jeg fortsatt mener hvert ord. Ronnie Lane er en av mine absolutte favorittartister og en av sangerne med desidert mest emosjonell kraft, i min verden.

Min datter på snart fem år heter forresten Anna.

Ronnie Lane - Go tell everyone!

Han har drukket alt for mye whiskey. Han har det skitneste, styggeste kinnskjegget jeg har sett. Han er Ronnie Lane.

Sammen med sigøynerlaget Slim Chance skapte han en sjarmerende, erkeengelsk, rullende folkrock. Den er skeiv og skjønn som ingenting annet. Stemmen åpner seg på de riktige stedene og trekker inn lukta av hav og fjell. Ronnie Lane når den høye, vemodige tonen som bare en mann uten anger og frykt kan synge. Han har noe av den samme avslappede, tilbakelente elegansen som Willie Nelson. Det høres ut som han sitter og tygger skrå, eller mangler noen tenner.

Ronnie Lane ble født i London, 1. april 1946. På sekstitallet var han bassist i The Small Faces. Han var en av de hippeste kattene i byen. Sammen med Steve Marriott skrev han klassikere som ”All or nothing”, ”Tin soldier” og ”Afterglow”.

The Small Faces rakk å gi ut ”Ogden’s nut gone flake”, et av rockens første konseptalbum, før Marriott takket for seg. Ronnie Lane slo seg da sammen med Rod Stewart og Ron Wood. The Small Faces var blitt store, på flere vis. Rod Stewart stjal det meste av oppmerksomheten, slik Steve Marriott hadde gjort før ham. Men det var fortsatt Ronnie ”Plonk” Lane som var hjertet i gruppa.

I 1973 forlot han The Faces, fast bestemt på å bli mindre populær. Det lyktes han med, selv om den første singelen, ”How come”, nådde 11.-plassen på hitlistene. Avgjørelsen om å gå solo, fikk raskt konsekvenser for The Faces. Rod Stewart forsto tidlig at det ikke var mulig å fortsette uten Ronnie Lane. Tomrommet ble for stort.

Men glem Rod Stewart og Steve Marriott (i hvert fall for en liten stund)! Ronnie Lane var aller best på egenhånd.

I 1973 ville han tilbake til naturen. Han var lei hotellrom og store byer. Han flyttet til gården Fishpool i Wales. Der la Ronnie Lane planene for ”The passing show”, en ambisiøs turné som skulle føre ham ut på landsbygda sammen med klovner, sjonglører, dansere og flammeslukere. Snart var ”Laney” på veien med en stor karavane. Sangene ble hver kveld framført i et stort sirkustelt. Musikken blandet seg med lukta av friskt gress. Turneen ble selvsagt en økonomisk katastrofe av typen det skrives bøker og lages dokumentarfilmer om. Men Ronnie Lane ville sikkert gjort det hele om igjen.

Engelskmannen spilte inn tre album mellom 1974 og 1976. Alle er rikt instrumentert, som regel med fele, munnspill, saksofon, mandolin, trekkspill, fløyte, flere gitarer, og et stort kor bestående av venner, koner og elskerinner. Stemningen er løssluppet, spontan. Det høres ut som en gjeng skitne, walisiske fyllefanter har samlet seg utenfor sauefjøset for å drikke øl og spille musikk til daggry. Det er antagelig ikke så langt unna sannheten heller. Platene ble tatt opp på Ronnie Lanes mobile studio.

Det verserer en herlig historie fra innspillingen av ”Anymore for anymore”. For å få den rette følelsen, hadde Ronnie Lane tatt bandet med ut på et stort jorde i nærheten av gården. Midt i en sang, antagelig tittelkuttet, kommer en av naboene ruslende. Han savner en sau. Opptaket slutter med at Ronnie Lane diskuterer med bonden hvor dyret kan ha tatt veien. Det er synd at sangen aldri ble utgitt. Men jeg kan tenke meg hvordan samtalen gikk.

I mange tilfeller var det nok tilfeldig at musikken ble slik den ble. Sangene fant Ronnie Lane i veikanten da han passerte forbi med sigøynerfølget. Tekstene høres det ut som han har snublet over. Derfor bør det ikke overraske noen at platene hans er ujevne. Men øyeblikkene der alt kommer sammen, fortrenger det uvesentlige, det forglemmelige.

Enten det var tilfeldig eller ikke, har Ronnie Lane skrevet noen av de aller flotteste sangene som har kommet fra Storbritannia. Han er blues fra bondelandet, folk fra fjellene, soul fra sumpene, rock med røtter. Han blander inn engelsk teatermusikk og mye annet rart. Det ruller og går. Det humper og skvetter. Det rister og hakker.

Ronnie Lane er en av de siste, store romantikerne. Han har den varmeste stemmen som noen gang har hvisket meg i øret. Sangene hans sier ”slapp av, det er ingen fare, det går bra”. Det er bare livet. Jeg tror han må være en av de mest sympatiske artistene verden har hørt.

”Laney” laget tre album sammen med Slim Chance. ”Anymore for anymore” ble utgitt i 1974. Det ble fulgt av ”Slim Chance” i 1975. ”One for the road” kom året etter. I tillegg ga han ut en rekke klassiske singler. Den første, ”How come”, var trippel. B-sidene ”Tell everyone” og ”Done this one before” hører med blant engelskmannens beste låter.

Jeg vil også trekke fram ”Rough mix”, albumet en blakk Ronnie Lane gjorde sammen med Pete Townshend. Det inneholder vidunderlige ”Annie”, den fineste sangen du aldri har hørt. Jeg kan vanskelig gi en varmere anbefaling. Jeg tror ikke to minutter og 54 minutter kan brukes bedre. Hver gang jeg hører de vakre, livgivende ordene til Ronnie Lane, får jeg lyst til å døpe et eventuelt jentebarn Annie, bare så hun skal få denne sangen å støtte seg til gjennom livet.

Men vi har mer å takke Pete Townshend for. Etter innspillingen av ”Rough mix” tok Ronnie Lane en pause fra musikken. Pete Townshend fikk lokket ham tilbake i studio i 1979, etter en vinter da mange av dyra på gården hadde frosset ihjel. Resultatet ble ”See me”, hans siste studioalbum.

Ronnie Lane kjempet mot nervesjukdommen multippel sklerose i mer enn 20 år. Han merket de første symptomene under innspillingen av ”One for the road”. I 1983 holdt Eric Clapton, Jeff Beck og Jimmy Page, med flere, en støttekonsert i Royal Albert Hall. Ronnie Lane kunne da synge, men ikke spille gitar. Dessverre var det ingen vei tilbake. De siste åra av livet bodde Ronnie Lane i Colorado, USA. Det var også der han døde, 4. juni 1997. Han var 51 år gammel.

”We used to roam so freely.

It's been so long

I take my dreams to bed now

where they belong”

Er du ikke kjent med musikken hans, vil jeg anbefale en samleplate, for eksempel ”Kuschty rye” eller ”Tin & tambourine”. Resten kommer av seg selv. Har du først hørt stemmen til Ronnie Lane, vender du alltid tilbake. Jeg kan vanskelig tenke meg en tilværelse uten nære venner som ”Annie”, ”Give me a penny”, ”Tin and tambourine”, ”Richmond”, ”Debris”, ”Tell everyone, ”Roll on babe”, ”She’s leaving” og ”Done this one before”.

Men det er bare en liten del av historien.”Go tell everyone!”