Lyle Lovett - Step inside this house

Selv om jeg har brukt ufattelig mye tid og altfor mye studielån på platesamlingen på loftet, er jeg nødt for å innrømme at Spotify og Wimp er i ferd med å gjøre fysiske plater irrelevante - også for min del. Helt nye muligheter har åpnet seg bare de siste månedene. Det nytter ikke å kjempe og stritte imot, har jeg funnet ut. De nye løsningene er rett og slett for gode, for fleksible og lettvinte. Egentlig liker jeg heller ikke at fokuset er i ferd med å skifte fra album til enkeltlåter. Men på den andre sida har jeg mange ganger fantasert om åra da det var SINGELEN som betydde noe, da låtene sto i sentrum, og det man hadde å si, måtte bli sagt i løpet av kortest mulig tid. Sånn sett kan den nye tidsregningen også føre noe godt med seg, tenker jeg med meg selv - ei ny storhetstid for singelen?

Dessuten er det ikke slik at platesamlingen MIN, den jeg har på loftet, som jeg har brukt altfor mye tid og studielån på, blir irrelevant på grunn av Wimp og Spotify. Jeg har ingen planer om å selge platene mine, eller gi dem bort til Frelsesarmeen. Affeksjonsverdien er for stor. Jeg har for mange minner knyttet til dem. Nick Drakes "Bryter layter", for eksempel, en av mine absolutte favorittplater, kjøpte jeg en regnfull høstdag i Bergen i 1995, mens jeg "studerte" ex.phil. og levde på McDonalds og Hansa Premium. David Bowies "Aladdin sane" skaffet jeg meg en kveld i Stavanger i 1997. Jeg hadde glemt nøklene til leiligheten på Ullandhaug og ble stående ute i regnet i flere timer (under terrassen) med "Aladdin sane" trygt plassert i en plastpose under jakken. Uforglemmelig. Wilcos "Summer teeth" klarte jeg å lure til meg to dager før utgivelsesdatoen, takket være gode kontakter på platepusher-markedet i Egersund. Jeg ruslet ned til byen fra leiligheten i Peder Clausens gate, kjøpte meg et horn på sørgelig nedlagte Rødlands Konditori, svingte innom Platebaren Amadeus og hentet med meg det nyeste utspillet til Jeff Tweedy, ei plate som fortsatt står høyt i kurs her i gården.

Det er minnene og de små tingene som teller. Ingen har formidlet den følelsen bedre enn Guy Clark, via Lyle Lovett. "Step inside this house", hentet fra plata med samme navn, er en av mine absolutte favorittlåter - den går topp 10 hvilken dag som helst. Og den er passende nok IKKE å finne verken på Spotify eller Wimp. Foreløpig. "Step inside this house" må jeg til platesamlingen på loftet for å finne. Og det føles fint.

Denne teksten ble skrevet i mars 2004, uten at det betyr noen ting som helst i denne sammenhengen. Men jeg er fortsatt veldig glad i Lyle Lovett. Her er det som finnes av ham på Spotify. Så altfor lite, selvsagt. Men det er de små tingene som teller.

Jeg har også lyst til å benytte anledningen til å anbefale Guy Clark. Katalogen hans er ujevn, og hans aller største øyeblikk er det altså Lyle Lovett som framfører, men Clark har skrevet én sang til som hører hjemme blant mine 10-20 favorittlåter, den stadig mer bevegende "Desperadoes waiting for a train". Den kan høres her.

Lyle Lovett - Step inside this house

Det er de små tingene som teller.

Jeg er klar over at det er en klisjé, men det er like fullt sant. Livet er det som skjer mens man venter på at det skal bli helg, mens man lengter etter sommeren, etter kjærligheten, eller på at tippekampen skal begynne.

Det er de små tingene som teller.

Albumet ”Step inside this house” er kjent som Lyle Lovetts hyllest til Texas og de store låtskriverne fra staten med ei stjerne. Plata fra 1998 inneholder blant annet ”Lungs”, "Flyin' shoes", "Highway kind" og "If I needed you", alle skrevet av Townes van Zandt, tradisjonelle "More pretty girls than one", samt hele fire sanger av Stephen Fromholz.

Men det er ikke uten grunn at albumet fikk tittelen ”Step inside this house”.

Lyle Lovett har skrevet en god del store sanger siden han debuterte i 1986, med det som fremdeles er han beste plate. De første som faller meg inn, er "This old porch", "God will", "Closing time", "L. A. County", "Promises" og "The road to Ensenada". Lyle Lovett er blitt kjent for en helt egen og sofistikert blanding av country, gospel, jazz og blues. Hans aller største øyeblikk er likevel en coverlåt av det helt enkle slaget.

”Step inside this house" er den første sangen Guy Clark skrev. Så vidt jeg vet, har han aldri spilt den inn selv. Jeg tror "Step inside this house" må være den aller flotteste låten til Guy Clark, ved siden av "Desperados waiting for a train". Eller så er det Lyle Lovett som har funnet en måte å presse ut ekstra følelse og stemning av hvert eneste ord.

"Step inside this house girl

I'll sing for you a song

I'll tell you 'bout where I've been

It shouldn't take too long

I'll show you all the things I own

My treasures you might say

Couldn't be more'n ten dollars worth

But they brighten up my day"

Lyle Lovett forteller om et bilde han har hengende på veggen, ei bok han fikk fra ei jente, et stykke glass, en hatt, en rar, gul vest, en skinnjakke, en bag, noen støvler og en gammel gitar. Det høres kanskje ikke all verden ut, men det er de små tingene som teller, både i litteraturen og livet.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men dette er et av de fineste versene jeg vet om:

"Here's a book of poems I got

from a girl I used to know

I guess I read it front to backfifty times or so

It's all about the good life

and stayin' at ease with the world

It's funny how I love that book

and I never loved that girl"

Det er de små tingene som teller.