Now you'll be Emmylou and I'll be Gram...

Av og til skal det ikke så mye til for å bli påminnet om en stor sang. En liten Twitter-utveksling tidligere i dag var nok til plutselig å bli fanget i Gillian Welch og David Rawlings sin verden.
Denne lille teksten ble skrevet i juni 2003, om det som (fortsatt) er en av de største (og beste) sangene utgitt dette tiåret. Og er det ikke snart på tide med noe nytt fra denne enestående duoen?
Gillian Welch på Spotify.




Gillian Welch - I dream a highway

"Now you'll be Emmylou and I'll be Gram", synger Gillian Welch.

Det er ikke bare en hyllest, men også noe i nærheten av en sannhet. Samtidig er det et løfte og en forpliktelse.

Gillian Welch er på mange måter vår tids Gram Parsons, et bindeledd mellom tradisjon og framtid. Trofaste David Rawlings er hennes Emmylou Harris, den perfekte partneren. Sammen drømmer de en landevei tilbake til tidligere tider, til pelsjegere, spådamer, Titanic, Hank Williams, The Grand Ole Opry, vredens druer og spøkelset av Tom Joad, til dager da de store frigjørerne fikk ei kule i bakhodet, Gud svevde over vannet og Elvis Presley "shook it like a midnight rambler".

"I dream a highway" ligger sist på "Time (the revelator)", utgitt i juli 2001. Plata er en stille triumf, et momument i mono.

Gillian Welch og David Rawlings kunne vært søskenbarn av The Stanley Brothers, eller nære slektninger av The Carter Family. Det høres ut som de nettopp har kommet ned fra fjellene med sin helt egen form for folkemusikk. Dette er tilbake til framtida.

"I dream a highway" er to stoler, to stemmer og like mange gitarer. Det er alt som skal til.

David Rawlings korer så forsiktig at han nesten ikke kan høres. Han legger seg som en skygge utpå stemmen til Gillian Welch, som sleper seg døsig framover. Begge plukker seg inn i den amerikanske musikkarven, langt ned i bevisstheten til flere generasjoner. Her er ingen brå bevegelser, ingen stilbrudd, ingen plutselige avbrekk. Sangen lister seg avgårde, henvender seg sakte til sansene, før den plutselig griper tak i deg og fanger hele oppmerksomheten rundt denne snedige, stille, gamle, nye musikken.

"Oh I dream a highway back to you love,

a winding ribbon with a band of gold,

a silver vision come and rest my soul,

I dream a highway back to you."

Det mektige sistesporet på "Time (the revelator)" ruller og går i 14 minutter og 40 sekunder, uten at det føles et øyeblikk for mye. "I dream a highway" kunne ha vart til evig tid. Det er kanskje den lengste og beste utgangen på ei plate siden Bob Dylan avsluttet "Blonde on blonde" med "Sad-eyed lady of the lowlands".

Det var i 1966.