Sola skinner, siste del

Fra Jonathan Richman via Bruce Springsteen, REM, Queers, Beefheart, Steely Dan (og mye annet rart) til The Ladybug Transistor - her er siste del av Pstereo-gjengens fabuleringer om sommer og sol.
Jeg husker fortsatt ikke når denne kåringen ble foretatt, bortsett fra at det må ha vært leeenge, leeeenge siden. Jeg husker heller ikke hvordan denne kåringen ble utført, bortsett fra at det må ha vært ganske tilfeldig hvor de ulike låtene havnet. ("Sparky's dream" på tiendeplass?!!? Hallo?!!). Men jeg husker at Jonathan Richman på diktatorisk vis ble plassert som nummer én (noe som fortsatt virker helt, helt riktig). Og jeg husker at det var en forbanna bra (og nesten sjokkerende variert) samling sommersanger.
"Sola skinner" finnes fortsatt bare i ett eksemplar, tilhørende enn viss Jone Fredriksen. Men hvis noen (fortrinnsvis et stort selskap) ønsker å gi den ut, for eksempel på trippel vinyl - med tilhørende tung reklamekampanje - er det bare å kontakte min agent/modellmamma. Jeg vet om noen som kanskje kan skrive liner notes...Inntektene vil gå til å få kverket alle som bidrar på årets "Allsang på Skansen".
"Sola skinner" på Spotify. (Dessverre mangler åtte av sangene, deriblant vinnerlåta.)


1. Jonathan Richman – That summer feeling

”When there’s things to do not because you gotta,
when you run for love not because you oughtta...”

Egentlig finnes det bare én sommersang.

Den sier til gjengjeld alt man trenger å vite om sommeren. "That summer feeling" inneholder alt, fra den store sommerflørten til minnene man helst ville vært foruten. Dessuten kan den få noen og enhver til å nyte øyeblikket og sette pris på det man har.

Jeg kan godt tenke meg at Jonathan Richmans "That summer feeling" er bedre 1. september enn 1. juni. Jeg vil også tro at den føles mer sann og riktig når man er 27 år enn når man er 17. Selv spiller jeg "That summer feeling" hver vår, bare for å minne meg selv om at sommerfølelsen en eller annen gang vil komme til å gjøre vondt.

”When the cool of the pond makes you drop down on it
When the smell of the lawn makes you flop down on it
When the teenage car gots the cop down on it
the time is here for one more year
And that summer feeling
is gonna haunt you one day in your life”

Kanskje er dette den beste dagen du får? Kanskje blir ikke livet bedre enn dette?

Hvem vet?
Ingve Aalbu


2. Bruce Springsteen – 4th of July, Asbury park (Sandy)
Akkurat som hos Prefab Sprout, er biler og jenter det mest sentrale for Bruce Springsteen.

Førstnevnte mente at livet hadde mer å by på enn som så, men "4th of July, Asbury park" er en låt som får en til å lure på om ikke det er Springsteen som har rett.

"Sandy" er en romantisk sang til ei servitrise, hentet fra Bruce Springsteens andre album ”The wild, the innocent and the E-street shuffle". Her serverer han en historie om alle de mer eller mindre kuriøse mennesketypene som henger rundt på stranda i New Jersey-natta. Og selv om man kan høre den som en hyllest til sommeren i Springsteens ungdomstid, kan man utover i sangen ane at det gode livet er i ferd med å ta slutt.

”For me this carnival life’s through” synger Springsteen.

Vi vet at han to år senere, med ”Born to run”, er klar til å rømme fra hele stedet. I så måte er Sandy forgjengeren til Mary i ”Thunder Road” og Wendy i ”Born to run”. Hun er jenta Springsteen vil redde, og vil skal redde seg selv, ”…you ought to quit this scene too”.

Selv klarer jeg aldri å komme utenom denne sangen når jeg mimrer over tapte sommerflørter.

Sandy, the aurora is risin' behind us
Those pier lights, our carnival life forever
Oh, love me tonight, for I may never see you again
Hey, Sandy girl... my baby
Erik Hansen


3. REM – Nightswimming
"Nightswimming" er min personlige sommerfavoritt, spilt inn på det samme pianoet som Derek & the Dominos benyttet på "Layla" og med strykere arrangert av John Paul Jones.

Teksten tar for seg det jeg synes en sommersang skal gjøre: De gode minnene fra barne- og ungdomstida. Den gangen alt var bekymringsfritt. Da sommer var ekte sommer. Mike Mills har uttalt at "Nightswimming" er en av hans absolutte favoritter, særlig fordi det er en sann historie om da bandmedlemmene, sammen med venner, nakenbadet i en liten innsjø i Athens.

Nightswimming, remembering that night,
September's coming soon,
I'm pining for the moon.
And what if there were two
Side by side in orbit
Around the fairest sun?
That bright, tight forever drum
Could not describe nightswimming

Legger man til Michael Stipe sin fantastiske vokal, samt en svart/hvitt, ferdigsensurert nakenbadevideo fra Athens om natta, er dette en sommeropplevelse av de sjeldne.
Erik Hansen


4. Motorpsycho – Waiting for the one
Du kan velge hvilken versjon du vil. Kugutt-varianten på Tussler. Den trønderrock-tunge avslutteren på "Demon box". Men det er den akustiske leirbålvarianten som er sommer. Den med de særdeles nedsenkede skuldrene og ikke bare håpet, men overbevisningen om at hun blir værende én dag til. Morgendagen er uansett så langt borte, at det er ikke noe å snakke om en gang.

You won't be here tomorrow morning,
but you said that yesterday as well

Jeg sa ”ikke noe å snakke om en gang”.
Tor Martin Bøe


5. Queers - Punk rock girls
Merkelig nok var det ingen som la merke til det, men i løpet av et effektivt lite kveldsmåltid klarte the Queers å sette til livs både Brian Wilson og Ramones. Wilson var litt tung å fordøye, men de klarte nå å få ham ned til slutt. Det var et fornøyelig måltid. De hadde snakket om alt fra tyggegummi til ristet brød.

Tidligere på dagen hadde de hengt på hjørnet slik de alltid gjorde. Sett på jenter. ”Ursula har endelig fått pupper”, hadde Joe kommentert. De andre hadde knist. Rullingsen var feitere. Kvisene gulere.

Ingen jenter er som punk rock-jenter. Om sommeren. Om høsten. Hele året. Verken jenter eller punkpop blir bedre enn dette.
Tor Martin Bøe







6. Captain Beefheart and his Magic Band - Sure 'nuff 'n yes I do
“Hey, hey, hey, all you young girls,
where ever you’re at
I got a brand new Cadillac
got a Ferrari too”

1966. Don Van Vliet alias Captain Beefheart er ung, viril og har inntil videre klart å holde galskapen innenfor forholdsvis akseptable rammer. Han har nettopp flyttet fra Nowhere, Arizona til Los Angeles, fått platekontrakt (som han riktignok snart skal miste) og kjøpt seg bil. Dopet flyter relativt fritt, det er opprør og revolusjon i lufta. Sola skinner i øynene hans.

Han er på jakt etter jenter.

2004. Sola har nettopp gått ned over en park i Oslo. Jeg er litt småfull og kvelden skal erobres. Det jeg trenger er blues-rock av den lett paranoide, men like fullt livsbejaende typen. Jeg trenger en 18 år gammel Ry Cooder på slidegitar og utsultede musikere i rare kostymer på syre.
Captain Beefheart er det jeg trenger.
Morten Krane


7. The Divine Comedy - The summerhouse
Mange av Neil Hannons beste låter handler om en barne- og ungdomstid så fylt til randen av uskyld, forventninger og pur glede at man mistenker ham for å ha gjennomgått noe av et helvete i sitt virkelige liv, og at sangene er små luftskip han har snekret sammen for at nåværende anemiske, forleste og ensomme tenåringsutskudd skal kunne ha noe å sveve bort i (at dagens kids foretrekker "Lose yourself" eller den siste til Linkin Park som lydspor til sin eskapisme, er en annen historie).

Neil Hannon er, uansett biografi, en mester i å pensle ut fantasiene, drømmene og øyeblikkene av uforfalsket, pulserende lykke som typisk tilhører oppveksten. Jeg kjenner meg igjen - ikke ved landstedet ved kysten, eller i følelsen av å brette pappas bil rundt et tre og champagneskåle over det - men i grunnstemningen, i rastløsheten og den svimle erkjennelsen av at livet knapt har begynt. Og jeg gjenkjenner vemodet og savnet som innhenter og infiltrerer minnene, og som på den måten forskyver og forsterker dem.

I dette spennet finnes nydelige "The summerhouse". Den tar for seg så kollektive og tilsynelatende trivielle erfaringer som sommerforelskelser, treklatring og storøyd utforskertrang, men ikke uten en dirrende undertone: Den nært forestående, uunngåelige avskjeden. Melodien er av den typen grandios kammerpop som gjør at enkelte synes The Divine Comedy er et for stort og søtt jordbær å svelge. Selv lar jeg meg filleriste.

Og kanskje viktigst: Den får meg til å rote fram lukter, bilder og opptrinn fra min egen barndom. Et glass melk i en litt lubben hånd en sommerdag på plenen utenfor huset, min fars stemme idet han synger "Summer in Siam" klin likt Shane MacGowan, en slitt, oransje fotball som triller ned bakken og over veien. Utsikt til havet, duften av sol mot huden. Var jeg der i det hele tatt? Er det viktig?

Neil Hannon tror det, og jeg tror på ham.

Her er det vår, snart er sommeren over.
Marius Asp


8. Soul Coughing - Soft Serve
Sinnssykt varmt. Siiiinnnnnnsssssykt.
Tor Martin Bøe


9. Prefab Sprout - Hey Manhattan!
Guess what? Summer’s arrived… I feel the world’s on my side

Han har blitt kalt “a Shakespeare in a time of paperbacks”, Paddy MacAloon. Et kanskje ørlite sobrere forsøk på å oppsummere bedriftene til Prefab Sprouts ubestridte leder ville kunne inkludere stikkord som Paul McCartneys håndverksmessige teft, Elvis Costellos intellekt og den melodiske dristigheten som kjennetegner en Bacharach, en Wilson eller en Wonder — samt en følelse av tidløshet som bringer tankene mot størrelser som George Gershwin og Cole Porter.

Store ord blir det any ol' way, og det er slett ikke tilfeldig — skottens rolle i pophistorien er og bør være langt mer prominent enn en kløktig parafrase en sprenglærd guttunge fra Bergen med et litt melonaktig hode putter inn i låtene sine.

Ta “Hey Manhattan!”, for eksempel — en rørende hyllest til blant annet New York, Frank Sinatra (som visstnok skal ha droppet innom studio under innspillingen av albumet — han feiret 69-årsdagen sin og lurte på om noen hadde lyst på et stykke pizza), ungdommelig overmot og det historiske suset alle som har opplevd verdensmetropolen bør ha følt.

Sangen er ett av tre-fire høydepunkter fra den offisielle oppfølgeren til popmonsteret “Steve McQueen”, det totalt sett småskuffende albumet “From Langley Park to Memphis”. Alle elementene som gjør MacAloons låtskriverkunst like uimotståelig som den er knivskarp og dypt original er imidlertid å finne på “Hey Manhattan!” — en kammerpoplåt der smektende vers og hektende refrenger bryner seg på elegante melodiske brudd og vendinger, for så å kuliminere i et urbant cinematisk strykerparti som ikke ville gjort skam på for eksempel Marvin Gayes soundtrack til “Trouble man”.

Effekten den fremkaller minner om den fra et stort glass isté i skyggen under et tre, med en nytent filtersigarett i munnviken og et entusiastisk reisebrev fra noen du bryr deg om i hånda:

"The Brooklyn bridge stretches below
mea billion souls all dyin’ to know me
here I am, loaded with promise
and knee deep in grace"

Resten av sommeren blir bra, tipper jeg.
Marius Asp






10. Teenage Fanclub - Sparky´s dream
Gnisten, ja.

Gitarene introduserer en perfekt sommermorgen. En slik som sniker seg innpå deg og drar deg ut av senga. En slik som gjør at folk kommer dansende ut i gata, mens de viser slik glede man bare ser i amerikanske filmer fra femti-tallet.

Teksten forteller derimot om etterskjelvet etter en sommerforelskelse. Lengselen etter en man aldri skal møte igjen. Visstheten om at det aldri ville blitt det samme uansett. At minner er best i directors cut.

That summer feeling is gonna fly
Always try and keep the feeling inside

Det finnes de som formidler sommeren bedre enn Teenage Fanclub. Men ingen tar ettertenksomhetens sommerføleri så på sandkornet som ”Sparky’s dream”.

Need a crystal ball to see her in the morning
And magic eyes to read between the lines.
I take a wrong direction
From a shooting star
In the love dimension
Fading fast from taking this too far

Sommergnisten, ja.
Tor Martin Bøe


11. The Lovin´ Spoonful - Do you believe in magic
Ja, selvsagt gjør jeg det.

Det er skrevet mange låter om det magiske i musikken. Den første og beste jeg kommer på, er Lou Reeds «Rock’n’roll», der fortelleren Jenny blir reddet av en sang på radioen og begynner å danse. Men låten som kanskje best fanger inn følelsen av forelskelse og euforisk musikkglede, er The Lovin’ Spoonfuls «Do you believe in magic».

Debutplata med samme navn er ikke den mest minneverdige som ble utgitt i 1965. Musikken er stort sett bluesbasert og nokså tidstypisk rock’n’roll. Låtskriver John Sebastian var bare unntaksvis på høyde med låtskrivere som Lennon og McCartney, Marriott og Lane, Ray Davies, Brian Wilson - eller Fred Neil, for den saks skyld. Men han hadde sine øyeblikk.

«Do you believe in magic» er faktisk en av de mest perfekte og plettfrie poplåtene fra sekstitallet, spør dere meg.

«Do you believe in magic in a young girl's heart
How the music can free her, whenever it starts'
And it's magic, if the music is groovy
It makes you feel happy like an old-time movie
I'll tell you about the magic, and it'll free your soul
But it's like trying to tell a stranger 'bout rock and roll»

Så sant.

I motsetning til ihjelspilte «Summer in the city» høres to minutter og fem sekunder lange «Do you believe in magic» fortsatt helt fantastisk ut. Det er av melodiene som er så selvfølgelige og soleklare at det er rart å tenke på at de ikke har eksistert siden tidenes morgen.

Og for en herlig gitarlyd!
Ingve Aalbu


12. The Proclaimers - The joyful Kilmarnock blues
Sommer i Skottland.

Noen ganger er det ikke vits i å snakke om tvil og forvirring. Det er en fin dag. Brødrene Charlie og Craig Reid haiker sixty miles ned til Kilmarnock for å se Hibernian spille.

«The best view of all is where the land meets the sky».

Jeg vet ikke om denne sangen er mest trist eller mest glad. Jeg vet ikke om «The joyful Kilmarnock blues» er pop, rock, gospel, soul eller country. Ikke forstår jeg helt hva Craig og Charlie Reid synger om, heller, men musikken er både oppløftende og rensende, slik blues helst skal være.

«I walked through the country,
I walked through the town
I held my head up
and I didn’t look down»

Jeg er blitt fortalt at Craig og Charlie kan gjøre konserter uten å forsterke stemmene sine på noe vis. Det tror jeg så gjerne.
Ingve Aalbu


13. The Replacements - I will dare
Dette er en perfekt sang å åpne ei plate med.

Den er spretten, artig, akkurat passe kort, cathcy, har et artig riff og en ung Paul Westerberg som har lyst på en dame. Og han tør hvis hun tør. Den er perfekt å gå til, våkne til, danse til, drikke til, le til og smile til. Den gir deg også lyst til å smile litt ekstra til den jenta som du kunne tenkt deg å gå med, drikke med, danse med, våkne med, le med og smile med.

Hvis du tør da.
Tør du?
Paul Westerberg tør.
André J. Ishak


14. MC5 - Kick out the jams
Jeg vet ikke helt hva som kan sies om "Kick out the jams" som ikke blir sagt i løpet av sangen.

”Well I feel pretty good, and I guess that I could get crazy”

Wayne Kramer og hans kumpaner forfektet et anarkistisk, revolusjonært verdenssyn der fri sex i gatene var et hovedelement. ”Kick out the jams” forteller om å stå på scenen og utstråle en seksuell rock ’n roll-energi som er så kraftig i sin dekadanse og råskap at ingen - jeg gjentar: ingen – kvinner kan motstå.

Rock har alltid handlet om puling. Egentlig. Og kan det sies tydeligere enn dette?

“The wigglin guitars, girl,
the crash of the drums
Make you wanna keep-a-rockin'
‘till the morning comes”

Muligens kan det det. Men ikke når poenget understrekes av en bombastisk musikalsk energi som fortsatt er uovertruffen i rockehistorien.

”I done kicked ’em out!”
Morten Krane


15. Ramones - Sheena is a punkrocker
Gjengen er klar. De har surfet hele dagen. Nå skal de på Diskoteket med stor D. De er litt av en gjeng. Det skal bli litt av en kveld. Det skal bli alle kvelders mor. Nå venter de bare på Sheena. Hun er litt sein, men det har hun alltid vært. En av dem ser på klokka si, rister på den for å forsikre seg om at den ikke har stoppet. En annen kommenterer at det har gått snart en time over tida. De venter. Men Sheena kommer ikke.

Vi vet hvordan en norsk film hadde sluttet. Sheena på kjøret. Sheena med sprøyta. Sheena is hard asfalt.

Ramones vender den moralske fatwaen sin motsatt vei. Fordømmelsen faller over de som hører hjemme i det såkalte glansbildet. De som liker å gå på disco. De som ukritisk surfer medstrøms. Dette handler ikke om å falle utenfor, men om å komme seg ut. ”Sheena is a punkrocker” er en etter-den-sommeren-ble-ingenting-som-før historie, som klarer det Wam og Vennerød aldri fikk til.

Å gjøre en avviker til helt, uten at det går til helvete til slutt. På under 3 minutter.
Tor Martin Bøe


16. Steely Dan - Reelin´ in the years
Jeg tror at det å sette pris på Steely Dan, er noe som må læres. Akkurat som med kaffedrikking og sursildspising. Å beskrive følelsen av å virkelig høre - eller smake, for den saks skyld - storheten i noe man har higet etter å forstå lenge, er umulig.

Sånn har jeg det med Steely Dan.

For rent objektivt sett er verken kaffe, roquefort-ost, sursild eller Steely Dan spesielt velsmakende. Men ikke misforstå. Musikken til Steely Dan kan virke ekstremt glatt og kanskje litt kjedelig og overprodusert. Men det er kun for det utrente øret. ”Reelin’ in the years” er nok en sang som antageligvis ikke handler om sommer. Den får meg likevel til å kjenne en varm sørfransk vind gjennom vinduet i bilen. Jeg er på vei til en liten landsby hvor jeg skal drikke årgangschampagne og feire den evigvarende sommeren.

"Your everlasting summer
you can see it fading fast
so you grab a piece of something
that you think is gonna last"

Gid den kunne vare evig.
Thomas Vehus


17. Van Morrison - Sweet thing
Vanligvis har jeg ikke et utpreget behov for å være naken. Jeg er ikke i utstrakt grad i kontakt med min ekshibisjonistiske side. Jeg synes at naturisme er på grensen til ekkelt og kvalmt. Det er en grunn til at blotting er ulovlig.

Men noen ganger angripes jeg av en nesten ukontrollerbar trang til å rive av meg alle plagg, riste uhemmet med armene høyt over hodet, vrinske ut hese primalskrik og løpe med høye kneløft.

Van Morrison har laget mer enn én sang som kan katalogiseres under ”euforia”. Mesterverket ”Astral weeks” er spekket med den vanvittige følelsen av seinsommer og mulighetene som ligger i ren glede. ”Sweet thing” handler kanskje ikke om sommeren spesifikt. Men av alle sanger jeg kjenner, kommer den aller nærmest i å få fram følelsen av en perfekt sommer.

Beruselse, frihet, muligheter, kjærlighet og varme.
Thomas Vehus


18. The Rotary Connection - I am the black gold of the sun
The Rotary Connection er en av de mest fascinerende fotnotene i 60- og 70-tallets anything goes-leksikon. Til tross for at bandet i dag først og fremst er kjent for å ha vært velsignet med den unge Minnie Ripertons utenomjordiske stemme, maktet de faktisk å forene barbeint soul, psykedelisk brit-blues og intrikate, luftige strykerarrangementer på en måte som fortsatt er uovertruffen — i det minste hva svevende, skjør og underlig skjønnhet angår.

Hvite, langhårede studiomusikere, unge, svarte vokalister på vei oppover, drevne arrangører og en raus porsjon dagsaktuelle coverlåter (fra “Respect” til “Burning of the midnight lamp”) mellom egne, ofte sterke sanger — trettifem år seinere begynner det å bli opplagt at disse motsetningene må ha skapt en gnisning vi ofte må ty til ordet magisk for å beskrive.

Gruppas aller største øyeblikk, og det som mest effektivt innkapslet selve essensen av hva de prøvde seg på, var utvilsomt “I am the black gold of the sun”, en originalkomposisjon fra svanesangen “Hey love” (1971). Den kan beskrives som Terry Callier i møte med Cream, David Axelrod og Gilberto Gil, uten noensinne å møte veggen — umulig, med andre ord, på en ganske så tidstypisk måte.

Dramatikken holdes oppe av en fantastisk pianofigur som utdypes og herjes videre av strenger fokusert skarpt som barberblader, en stødig, rullende rytmeseksjon og stemmer som faller inn og ut av lydbildet som solskinn gjennom et vindu, spøkelsesaktig monotone og samtidig intenst til stede. Og da har jeg ikke engang nevnt fløytearrangementet. Det hele minner om den gode drømmen du hadde da du døste av i ettermiddagssolen, den du nesten husker, men ikke helt.

Magisk.
Marius Asp


19. The Ladybug Transistor - Like a summer rain
Du vet den lukta som kommer en varm sommerdag når det nettopp har regna så kraftig at man plutselig lurer på om man ikke er i langt sydligere strøk? Det lukter litt av jord, litt av støv, litt av gress og ganske mye av ting jeg ikke aner hva er.

Det er sommerlukt.

Du vet den stemningen når folk flykter inn fra svaberg eller utepils med aviser til å beskytte frisyren fordi de ble overrasket av en monsunsky? Ingen er egentlig sure for at det regner, det er bare litt artig og kuriøst. Man har tid til dette, og klærne tørker jo snart likevel.
Det er sommerstemning.

Jeg måtte grave fram Jan & Deans originalversjon av "Like a summer rain" for å finne ut hvordan den låt i sammenligning. Og helt ærlig så synes jeg ikke den når marihøna til knærne en gang.
Morten Krane

Sola skinner, del 2

En ny runde flotte sommersanger - og tilsvarende patetiske omtaler fra den gang da...
"Sola skinner" 20-29 på Spotify (kun én av låtene mangler).


20. The Lemonheads - Into your arms
"It’s a shame about Ray" var den aller første cd'en jeg kjøpte. Det er fremdeles ei av platene jeg setter høyest i samlinga. Men sangen av The Lemonheads som får meg aller mest i sommerhumør, er fra oppfølgeren til "It's a shame about Ray", "Come on feel the Lemonheads".

Jeg tror kun at jeg har sett videoen til "Into your arms" én eneste gang. Om jeg husker den riktig, er jeg sørgelig lite sikker på, men jeg ser for meg Evan Dando med ansiktet tett oppi kamera, smilende, i en grønn hage eller lignende, med en haug av dansende, smilende mennesker rundt seg. En slags utendørs "Shiny happy people", med andre ord.

Jeg sverger ikke på at det er sånn videoen er. Helt feil tar jeg nok uansett ikke. Men bildene sier uansett litt om hvor mye sommer denne sangen er for meg. Det er en "hoppe rundt og være glad"-sang.

Jeg liker å tro at Evan er i så godt humør fordi han er blitt forelsket. For hva er vel finere enn en sommerforelskelse? Hva er bedre enn å ha en person man kan gå til når livet alene blir litt for tøft?

Følelsen fanges inn med noen få, få linjer:

"I know a place where I can go
when I'm alone
Into your arms, whoa into your arms
I can go
I know a place that’s safe and warm from the crowd
Into your arms, whoa into your arms
And if I should fall
I know I won’t be alone"
Erik Hansen


21. Jokke & Valentinerne – Sola skinner
Egentlig er teksten til Jokke så banal, at den ikke ville tilfredstilt et hvinende Backstreet Boys-publikum engang. Egentlig er historien han forteller så allmenngyldig, så hverdagslig og lite nyskapende at selv, Høybråten forby, Postgirobygget ville vært flaue over å gi det ut. Egentlig er poesien, og da spesielt linjene

og jeg var full av dritt og du var drita full og det var kjærlighet ved første nanana....

så tåpelige at de heller hører hjemme i et lokalrevyinnslag om lørdagsdansen på Vigrestad, enn i en fantastisk norsk poplåt. Du har tenkt det du også. Jeg vet det nok. Men likevel synger du med.

"Sola skinner og jeg er så glad
Det er fordi jeg treffer deg i dag
Sola skinner og jeg er så glad"

Det er så enkelt, så ærlig, så trivielt. Det er stor kunst uten å være det. Han har med pils, Prince og alle prevensjoner som fins. Hva nå det innebærer. De slikker sol, tar seg et bad. Etterpå går de hjem til henne, hun kler av ham, og han kler av henne.

Det er helt genialt, spør du meg.
Tor Martin Bøe


22. Buffalo Tom –Summer
Når jeg sitter her og skal skrive noe om min favorittlåt med Buffalo Tom, "Summer", vet jeg plutselig ikke helt hva jeg skal si. Jeg er tom for ord, men full av bilder.

Det jeg ser i hodet mitt, er sommerens siste grillfest, den man har rett før man skal tilbake til det "vanlige" livet med studier og den slags. Jeg ser for meg en fest der jeg desperat prøver å ikke slippe taket i sommeren og alle forhåpningene jeg hadde. Setninger som "det gikk så fort", "jeg synes den nettopp startet", "jeg fikk ikke gjort halvparten av det jeg sa jeg skulle" er blant dem man hører, om man beveger seg raskt gjennom folkemengden.

Men ingen er sinte. Ingen er veldig lei seg. Alle er glade, bare litt triste over at ei god tid er over. Selv om vi føler at vi har sløst bort sommeren, vet vi at vi får en ny sjanse neste år.

Jeg gleder meg nesten litt til den festen, for den er alltid bra, og jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å høre Buffalo Toms veldig enkle, men effektive og pumpende riff og Bill Janovitz sin såre stemme synge om sommeren min.
André J. Ishak


23. The Beach Boys - All summer long
De fleste av de virkelig viktige 60-tallsbandene hadde enkelte tidlige øyeblikk som pekte fram mot framtidig storhet — bemerkelsesverdige pekepinner på hva som ventet et lite stykke nedover veien, profetier vi i dag vet skulle bli oppfylt og vel så det. For hver “Revolver” finnes det en “Help!”, for hver “Waterloo sunset” en “Tired of waiting for you”. Røffere steiner, kanskje, men ikke mindre edle av den grunn.

Dette er interessant i forhold til The Beach Boys. Bandet var riktignok aldri i stand til å koke i hop noe album som var i nærheten av å varsle verden om hva som ventet med “Pet sounds” (for å si det mildt), men enkeltlåtene — perfekte kapsler av pur, poengtert poplykke — skortet det ikke på. Det er til og med mulig å hevde at mange av de aller sterkeste Beach Boys-låtene (i betydningen mest eviggrønne utenfor noen form for albumkontekst) ble spilt inn i perioden 1963-66 — før det nevnte mastodontalbumet flakset inn i musikkhimmelen og forandret den for alltid.

En av disse perlene er “All summer long”, fra platen med samme navn fra 1964, en typisk tidlig Wilson-komposisjon: Melodien er enkel, sterk og raffinert, sprettent arrangert og fantastisk sunget, mens teksten er svøpt i like deler livsglede og nostalgi. Noe er i ferd med å gå over, skyene stimler sammen på himmelen og brekker opp sollyset, men de rører ikke ved minnene:

"(All summer long you've been with me)
I can't see enough of you
(All summer long we've both been free)
Won't be long til summer time is through
(Summer time is through)
Not for us now"

Jeg er ikke sikker på om sommeren i det hele tatt fantes før Beach Boys. Jeg tillater meg å tvile.
Marius Asp

24. Laura Nyro - Stoned soul picnic
“Stoned soul picnic” er tatt fra det herlige konseptalbumet “Eli and the thirteenth confession” fra 1968. Plata er fylt av stor lyrikk, heseblesende hvit gospel, smart souljazz og noen hypnotiske og hjerteskjærende akustiske spor. Her regjerer de store følelsene, og angstdrevet panikk setter sitt stramme preg på store deler av albumet. Konseptet er nemlig Lauras transfigurasjon fra ung jente til voksen kvinne. Ikke småtteri, med andre ord.

”Stoned soul picnic” er et uventet lyspunkt, og preges av en nesten overraskende letthet. Jeg er ikke sikker på hva avdøde Laura Nyro ville illustrere med den nesten euforiske soulsangen. Det eneste som er helt sikkert, er at jeg kan kjenne lukta av nyslått gress, jordbær og nybakt brød. Boblene i en god og sprudlende vin får blodet til å bruse. Varmen fra formiddagssolen gjør meg, om mulig, enda ørere. Dersom jeg lukker øynene, kan jeg se tog lastet med blomster, musikk, gullstøv og gjetord om nirvana.

"There'll be trains of blossoms (there'll be trains of blossoms)
There'll be trains of music (there'll be music)
There'll be trains of trust,
trains of golden dust
Come along and surry on sweet trains of thought
Surry on down
Can you surry, can you surry
Surry down to a stoned soul picnic
Surry down to a stoned soul picnic
There'll be lots of time and wine"

Hva mer kan man ønske seg av en picnic?
Thomas Vehus


25. Pavement – Summer babe (winter version)
Min gamle far hadde vondt i hælen i flere år. Selv påstod han at det kom av tramping og dunking i kjøkkengolvet, først på meg, deretter på min fire år yngre bror. Det kan meget godt stemme.

Jeg spilte ikke så mye Pavement mens jeg bodde hjemme. Jeg oppdaget gruppa først ved utgivelsen av ”Brighten the corners" i 1997, og da hadde jeg forlengst flyttet ut. Broderen, derimot, spilte både ”Wovee zowee” og ”Crooked rain crooked rain” der nede i kjelleren, rett under kjøkkenet. Og han spilte dem høyt.

Sånt tar på.

Men når jeg lytter til ”Summer babe” i dag, virker det legendariske åpningssporet på ”Slanted and enchanted” nesten overraskende enkelt og fengende. Særlig med tanke på at melodiene til Pavement hadde en merkelig tendens til å rote seg sammen, omtrent som et par ledninger som ligger og slenger.

Jeg slutter aldri å la meg fascinere over den tøffe trommingen, den henslengte, nesten arrogante vokalen og den merkelige teksten om jenta som spiser på fingrene og rører i cocktailen med en sigar. Jeg føler alltid en sterk trang å spille med, både på lufttrommer og luftgitar. Dessuten får jeg bestandig lyst til å stå på hodet, slik den gale trommeslageren Gary Young kunne finne på å gjøre midt i konsertene til Pavement.

”Summer babe” er en type sang som ungdom i alle aldre skrur opp så høyt lyden går, enten det er sommer eller vinter.

Hælen er visst bedre nå.
Ingve Aalbu



26. deLillos - Sveve over byen
Jeg skal ikke gå i detaljer om de ulike nivåene som ”Sveve over byen” beveger seg på. Hadde dette vært en annen setting, hadde jeg mest sannsynlig prøvd meg på en fullstendig håpløs litterærpsykologisk analyse av Lars Lillo Stenberg. Det sier seg selv at det ville være å fange sommerfugler med volleyballnett.

”Sveve over byen” beskriver den blandede følelsen av frihet og utilstrekkelighet som lange sommerferier uten konkret innhold ofte fører med seg. Den forteller om å sitte under et tre og glo på det skiftende skydekket. Den handler om å ønske seg bort, fordi hverdagen i bunn og grunn er ganske bekymringsløs, men like fullt ensformig. Man kan bli blind av eget velbehag.

"Hvis du er så trett av livet
at pent vær får deg til å sitte inne
så vet jeg godt hvordan du har det
det kunne ha vært meg"

Jeg har lurt på hvordan ”Sveve over byen” ville høres ut om den hadde blitt covret av Dimmu Borgir. Jeg tror ikke jeg vil vite svaret.

"Jeg ønsket å fly ned trappen
og ut på gaten
og opp i luften
høyt over hus og trær
jeg steg til værs og så ned på byen"
Tor Martin Bøe


27. Håkan Hellström - Kom igen, Lena
Å bestemme seg for enten "En vän med en bil" eller "Kom igen, Lena", var omtrent som å plukke en løvetann. Når det ble sistnevnte sang, skyldtes det i stor grad Håkan Hellströms dansing på taket i videoen (til tross for at den ble sørgelig overeksponert av Idol-Thomas og Idol-Harald).

Før jeg hadde fått hørt "Kom igen, Lena", leste jeg teksten på nettet. Jeg kunne ikke forstå hvordan refrenget skulle kunne fungere:

"Kom igjen, Lena
va skulle vi annars göra?"

Det var alt. Ikke noe langt, nesten utmattende refreng som på "Ramlar" eller "Känn ingen sorg för mig Göteborg". Det er noe genialt enkelt i den lille strofen "Kom igen, Lena". Det er livsvisdom som kan holde en hel sommer.

For hva er vitsen med å sitte på rumpa og sture når sommeren først har kommet? Bekymre oss kan vi gjøre når høsten kommer. Nå skal vi bare danse på takene.
Erik Hansen


28. Gorky´s Zygotic Mynci - How I long
"How I long to feel that summer in my heart
The days were so long
and nothing could go wrong
with my heart"
Ingve Aalbu


29. Bob Dylan - In the summertime
Jeg har ofte tenkt at det måte være fint å kunne leve inni den verdenen en sang kan skape i hodet mitt. Skulle dette noen gang bli en realitet, og jeg måtte velge låt fortere enn jeg kunne klart å tenke logisk, ville jeg sagt: ”Hvilken som helst av Bob Dylan!”

Det første verset på ”In the summertime”, for eksempel, hentet fra ujevne "Shot of love", presser fram bilder og følelser bare Bob Dylan kan få meg til å skape.

"I was in your presence for an hour or so
or was it a day? I truly don't know.
Where the sun never set, where the trees hung low
by that soft and shining sea"

Noen ganger skal det ikke mer til for å få meg til å kjenne saltsmaken i munnen og hjertet som svulmer.
Thomas Vehus

Tonight we'll reach for the stars...

Denne teksten ble skrevet i september 2005. Da var det drøyt ti år siden jeg gikk ut videregående. I den forbindelse skulle vi ha gjenforeningsfest med hele klassetrinnet fra skolen. For min del var "Prom theme" soundtracket til den begivenheten, selv om den (selvsagt) ikke ble spilt.
At sangen plutselig dukker opp i hjernen min igjen nå, skyldes nok at Big Stars "Thirteen" ble nevnt i forrige innlegg. Jeg skal komme tilbake til hvorfor, men skynder meg å legge til at Fountains of Wayne er et relativt ubetydelig, men ganske så trivelig og underholdende lite powerpop-band, med trykk på pop. De to første platene - "Fountains of Wayne" og "Utopia parkway" er de beste, med sistnevnte som min klare favoritt. Den inneholder bandets beste låt ved sida av "Prom theme", nydelige "A fine day for a parade", der en definitiv og absolutt helt, Ron Sexsmith, er med og synger.
Næh, aner ikke hva Fountains of Wayne har gjort de siste par åra. Siste låta jeg hørte, var grufulle "Stacy's mom", som høres ut som Green Day anført av Christian Ingebrigtsen og Espen Lind.
Har ikke så mye mer å tilføye, bortsett fra at vi nærmer oss 2015 - og jeg har enda mindre hår enn sist. Gjenforeningsfesten i 2005 endte for øvrig i katastrofe, da vi ikke hadde tenkt på at det kunne være lurt å hyre inn barnevakt den påfølgende dagen, en tabbe jeg aldri skal gjøre igjen...
"Utopia parkway" på Spotify.


Fountains of Wayne - Prom theme
Jeg kom til å tenke på "Prom theme" her om dagen.

Jeg har alltid sett på den sangen som en fortsettelse av Big Stars "Thirteen". Sistnevnte handler om å være 13 år i en verden som akkurat er i ferd med å åpne seg opp. Den handler om å følge den fineste jenta i klassen hjem fra skolen. Den formidler følelsen av å oppdage "Paint it black" og rock'n'roll for første gang.

På "Prom theme" har hovedpersonene blitt noen år eldre. De er fortsatt unge og håpefulle, men samtidig usikre på hva framtida vil bringe.

"Prom theme" er lyden av siste natt med gjengen:

"Tonight we'll reach for the stars
we'll rent expensive cars
and dream our dreams
of a perfect night
and we'll sing our prom theme"

Det var selvsagt ikke slik det var, i mitt tilfelle. Vi hadde ikke noe "prom theme", så vidt jeg husker. Ikke har jeg leid noen dyr bil, heller. Og jeg har sjelden spilt luftgitar i det offentlige rom, slik som gjengen i "Prom theme".

Men jeg kjenner igjen følelsen av den siste kvelden, den vi tilbrakte sammen før vi gikk hver vår vei og gjorde oss klare for å jobbe til vi dør. Særlig når ledsages av en popmelodi akkurat like bittersøt, naiv og romantisk som ordene til Adam Schlesinger og Chris Collingwood.

Jeg er ikke i tvil om at "Prom theme" er det aller største og i særklasse mest rørende øyeblikket til Fountains of Wayne. Jeg er heller ikke i tvil om at det er nesten sørgelig mye sant i det som blir sunget:

"Here we are at last
the moment soon will pass
we'll go our separate ways
we'll vanish in the haze
we'll never be the same
we'll forget each other's names
we'll grow old and lose our hair
it's all downhill from there"

Og så det uimotståelige refrenget, som bare blir mer og mer nostalgisk med tida:

"But tonight we feel like stars
we'll play our air guitars
cause we're eighteen
it's perfect night
to sing our prom theme"

Nå som jeg har kommet så langt som dette, burde jeg sikkert ha sutret over tida som har gått, og fundert på hvor lite - og hvor mye - jeg egentlig har fått gjort de siste ti åra. Men det rare er at jeg blir glad hver gang jeg hører denne sangen.

Så får vi se i 2015.

Sola skinner, del 1

Ok, det nærmer seg sommer. For alvor. På tide å finne fram Pstereos kåring av tidenes beste sommerlåter. Her er første del, som inkluderer artister som Cornelius, Big Star, Joni Mitchell, Josh Rouse og The Beatles - og ikke minst bidrag fra legendariske storheter som Morten Krane (nå best kjent fra The Captain and Me), Marius Asp (nå NRK Lydverket, hyggelig at noen av oss ble til noe), Erik Hansen, Thomas Vehus og André J. Ishak (som i dag er ansvarlig for labelen Sellout Music). Og hvis noen kan fortelle meg hva Tor Martin Bøe hadde røykt da han skrev om Desmond Dekker, vil jeg være evig takknemlig.
Åra - og somrene - går. Jeg husker ikke lenger når denne sommerkåringen ble laget. Det var muligens i 2003? Eller 2004? Hine, hårde dager, i alle fall. Eller golden years, som det også heter..
En dobbel cd-samling med alle de 40 låtene vi omtalte, ble høytidelig trykket opp og delt ut til vinneren av Pstereos sommerkonkurranse dette året. Siden nettstedet hadde cirka 19 sidevisninger til dagen, holdt vi det i "familien" - det var Jone Fredriksen som stakk av med premien. Han er den dag i dag den eneste i verden som eier et eksemplar av "Sola skinner - tidenes 40 beste sommerlåter".
Jeg har ikke klarert resirkuleringen av alle disse gulnede tekstene med de ulike bidragsyterne, så hvis noen synes det blir for flaut, er det bare å ta kontakt via min manager.
"Sola skinner" på Spotify (flere av låtene mangler dessverre).
Vel, vel, here we go...


30. Lillebjørn Nilsen – Bysommer
Det finnes ingen som vekker hyggeligere barndomsminner for meg enn Lillebjørn Nilsen. Om sommeren blir jeg avsindig glad i Oslo – byen jeg er født og vokst opp i.

Disse to tingene, som kanskje ikke er to ting i det hele tatt, men én, gjør Bysommer til det perfekte lydsporet til sommeren.

”Det er sommer i Studenterlunden.
(Der går jentene med smil om munnen)
selv om mye av den er forsvunnen
fordi de graver nedi undergrunnen.”

Mmmmh. I år har de flyttet gravingen litt opp i gata.

”Kan du noen steder bedre ha det enn i Oslo nå på sommer'n
når de stressa folka alle er forsvunnet til Mallorca,
eller sitter i en ferjekø ved Lavik?”

Nettopp, Lillebjørn. Nettopp. Du kan få sagt det.

”Og jeg har ikke vært på Helgeroa.
Jeg ble sittende på Herregårdskroa.”

Deilig.
Morten Krane


31. Cornelius - Drop
Japanere er som kjent en gjeng artige raringer. Dette vet vi bare, og mange av oss har sikkert fått det bekreftet etter å ha sett Sofia Coppolas "Lost in translation".

Cornelius er en av disse raringene. Han har funnet på å gjøre noe så artig som å lage en låt basert rundt rytmisk vannskvulp. Det er litt rart, og veldig artig. I tillegg til skvulpingen får vi vokalharmonier og fin klimpring på akustiske gitarer. Hvis jeg lukker igjen øynene mens jeg lytter til denne låta, dukker det opp en del ting i hodet mitt som nærmest er synonyme med sommer:

1. Strand og vannskvulp
2. Lykkelig solskinnspop spilt på en utendørsfestival på finstemte akustiske gitarer mens jeg sitter på gress som lukter grønt.
3. Glade, rare og artige japanske turister. Og hva er vel mer sommer enn det?

I tillegg kan man danse til "Drop"!

Hva mer trenger man?
André J. Ishak


32. Desmond Dekker - 007 (Shanty town)
I den forhistoriske stripeserien ”Knøttene” har Espen, han med suttekluten, et sterkt og troende forhold til julenissens sommerbror - Olsokgubben. Denne relativt ukjente sommermaskoten gir gaver til alle barn som venter på ham i turnipsåkeren natt til Olsok. Før Olsokgubben kommer, er det ikke sommer. Et særdeles tvilsomt konsept på flere måter.Spesielt den delen med turnips.

Jeg tror på Olsokgubben. Jeg tror at Olsokgubben bor i CD-spilleren min og heter Desmond Dekker.

Sommeren kan gjerne bestå av 100 skyfrie dager med 30 grader pluss i skyggen. Den kan varme det ganske land så avisene ikke slutter å sutte på klisjéene om ”sydlandske steminger” og ”enda mer finvær i vente” før uti november en gang. Asfalten kan smelte og iskald pils bli delt ut gratis i gatene.

Desmond Dekker må være med for at det skal bli sommer. Det er noe med den glorifiserende hyllesten om de liksomtøffe slumgutta. Gutta som er coole som selveste James Bond og Rat Pack-originalen ”Oceans Eleven”. Det er noe med den moralske pekefingeren mot slutten av låten. Det er noe med rytmen som varsomt og bestemt understrekes av alle instrumentene. Det er noe med den uforglemmelige melodien.

Jeg tror det heter sommer. Men jeg kan jo ta feil. Jeg vet jo knappast hvordan en turnips ser ut.
Tor Martin Bøe


33. Big Star - Thirteen
Noen vil mene at dette er en perfekt sang. Noen vil påstå at det ikke er mulig å synge med mer følelse enn det Alex Chilton gjør her. Noen vil si at "Thirteen" er verdens enkleste, mest innsiktsfulle, rørende og romantiske oppvekstroman, fortalt med bare 106 ord.

Jeg er egentlig helt enig.

"Won't you let me walk you home from school,
won't you let me meet you at the pool,
maybe Friday I can
get tickets for the dance
and I'll take you"

Denne sangen handler om å følge den fineste jenta i klassen hjem fra skolen. Den handler om følelsen av å oppdage "Pain it black" og rock'n'roll for første gang. Den handler om å være 13 år i en verden som akkurat er i ferd med å åpne seg opp. Den handler om å være ung og håpefull, men også sårbar og usikker.

"Won't you tell me what you're thinking of
and would you be an outlaw for my love
If it's so then let me know
If it's "no", well, I can go
I won't make you"

Alex Chilton var bare 16 år gammel da han sang "The letter" sammen med The Box Tops, etter å ha gått i lære hos Chips Moman og Dan Penn i Muscle Shoals. Chris Bell var ikke mer enn 27 år gammel da han døde etter ei trafikkulykke i 1978. Sammen skrev de ti av låtene på Big Star første plate, inkludert "Thirteen".

Legendariske "#1 record" ble spilt inn sommeren og høsten 1972, i studioet til John Fry i Memphis. Chris Bell hadde en forkjærlighet for britisk pop av typen The Kinks, The Who og The Beatles. Alex Chilton likte best saftig soul, helst fra Stax. Kombinasjonen ble noe helt annet, og noe ganske enestående. Og selv om jeg mener at "Third/Sister lovers" er Big Stars mest essensielle og umistelige plate, er det kanskje "#1 record" du bør begynne med.

Da får du oppleve Alex Chilton og Chris Bell før alt begynte å falle sammen rundt dem. Da får du høre perfekt pop, med både kraft og melodi. Og ikke minst får du høre "Thirteen", Alex Chilton og Chris Bells aller fineste sang, en hyllest til uskylden og det å være ung.

Big Star ble ikke bedre enn dette.

Men det er sånt legender er laget av.
Ingve Aalbu


34. Belle & Sebastian – A summer wasting

Jeg husker en sommer.

Det var før jeg skulle begynne på videregående. Jeg lå på dekket på en båt som skulle ta meg fra Sverige til Danmark. Hele ferden over, og resten av sommeren, hørte jeg på "Dulcina" med Toad the Wet Sprocket. På den måten ble plata en personlig sommerfavoritt, uten at det egentlig er så mye sommer over den.

Noen år seinere, også det en sommer, kjøper jeg både det grønne og det røde albumet til Belle & Sebastian. Eller "The boy with the arab strap" og "If you’re feeling sinister", om du vil. I motsetning til "Dulcinea" smaker disse platene sommer, sommer og atter sommer. Jeg tror aldri jeg har hørt på "The boy with the arab strap" og "If you're feeling sinister" før mai eller etter august. Selv en sang som "Fox in the snow" klarer ikke å få meg til å tro at det noen gang kommer en vinter igjen.

Mest sommer av alle sommerlåtene til Belle & Sebastian: "A summer wasting". Er ikke dette selve essensen av sommer? Den kommer seint over oss, og blir borte før vi aner det. Men magisk er den alltid:

"I spent the summer wasting
The time was passed so easily
But if the summer’s wasted
How come that I could feel so free?
I spent the summer wasting
The sky was blue beyond compare"

Legger man til Stuart Murdochs fantastisk behagelige stemme, bør det være tydelig for alle og enhver hvorfor Belle & Sebastian er med i denne kåringen.
Erik Hansen


35. Billie Holiday - Summertime
"Summertime and the livin' is easy"

Jeg kjenner flere som skulle ønske at det var sommer hele året. Selv er jeg veldig glad for at vi har både vinter, vår og høst. Hadde det vært 25 grader og grillvær fra januar til desember, ville vi snart ha tatt sommeren for gitt. Nå vet vi at den ikke varer evig. Høsten kommer, enten vi ønsker det eller ikke, og vi blir eldre for hvert år som går.

"One of these mornin's
you gonna rise up singin'
you gonna spread your little wings
and you'll take to the sky"

George Gershwin skrev melodien til "Summertime", en av de mest innspilte låtene i historien. Dubose Heyward er kredittert teksten. Sangen var opprinnelig en del av stykket "Porgy and Bess", men i dag er "Summertime" minst like kjent som enkeltstående verk.

Blant artistene som har gjort minneverdige tolkninger, er Miles Davis og Sam Cooke. Billie Holidays slepende, spøkelsesaktige versjon fra 10. juli 1936 står likevel i en særstilling. Selv om sommeren er aldri så fin, ligger det likevel et tynt slør av sorg over den. Billie Holiday fanger inn den følelsen som ingen andre.

Ingenting varer evig. Alt går over. Alt tar slutt.

"Summertime and the livin' is easy"
Ingve Aalbu


36. The Beatles - And your bird can sing
John Lennon hevdet i ettertid at han verken husket å ha skrevet eller spilt inn “And your bird can sing”. Det kan sikkert stemme. David Bowie, for eksempel, påstår jo at han har glemt et helt år, 1976. Det hindrer ikke “Station to station” i å være et av hans viktigste album.

Jeg orker ikke skrive stort om “Revolver”, utropt, kåret og hyllet som verdens offisielt beste skive mange, mange, mange ganger. Så mange, faktisk, at ethvert forsøk på å hevde noe fornuftig om den, til syvende og sist føles litt ynkelig og platt. Jeg kan bare kort skrible ned at jeg mer eller mindre er enig. Det er sannsynligvis verdens beste plate. Det er den beste Beatles-plata (med “Rubber soul” som en klar utfordrer og “The Beatles" på tredjeplass). Det er lyden av revolusjon, enkelt og greit.

Men det begynner altså å bli vanskelig å snakke om dette. Derfor er det desto mer gledelig at det fortsatt er givende å lytte til “Revolver”. En låt jeg alltid vender tilbake til, kanskje fordi den er temmelig ulik alt annet bandet gjorde siden, og kanskje også litt fordi jeg føler at den har en tendens til å bli urettmessig oversett i Beatles-diskusjoner, er “And your bird can sing”.

Her kommer tre gode grunner til å sette den på, om du skulle ha behov for det.

Det kan hevdes, litt avhengig av definisjonen, at dette er den første definitive powerpop-låten noensinne. Kombinasjonen av myke harmonier og høypotent energi er (som nevnt) uvanlig i Beatles-sammenheng, og band som forvaltet og viderutviklet sjangeren (Big Star, The Raspberries, Badfinger) dukket først på 70-tallet.

George Harrisons riff er ømt, hardt, skinnende, originalt og tilsynelatende umulig å slite ut. Dette kan ha vært hans flotteste øyeblikk som gitarist (med et mulig unntak for “Taxman” og “Doctor Robert” fra samme plate).

Lennon og McCartney skulle aldri komme til å synge så bra sammen igjen. Det høres så lett og uanstrengt ut — det lyser av stemmene deres. Hvis Lennon virkelig glemte den følelsen, er det selvfølgelig trist. Men det gjør ikke klangen mindre smittende.
Marius Asp


37. Joni Mitchell - The hissing of summer lawns
Det pleier å starte godt, med vår, tidlig sommer og så de lange hete dagene. Vissheten om at høsten og vinteren vil komme, er ikke nødvendigvis så vond. Det er verre når de nevnte årstidene har sneket seg innpå og man plutselig en dag innser at det er over.

"He bought her a diamond for her throat,
he put her in a ranch house on a hill
She could see the valley barbecues
from her window sill
See the blue pools in the squinting sun
hear the hissing of summer lawns"

Som sagt, det starter godt.

De smekre tonene fra Joni Mitchell sitt folkjazz-ensemble kjærtegner øregangene mine som en varm fønvind. Joni sin stemme er som kjølig og forfriskende hvitvin på vei ned strupen. Jeg soler meg i skinnet fra håret og smilet hennes.

Det ender i uutholdelig frustrasjon og en oppgitt konstatering av at visse ting blir som de blir. Noen ganger har man et valg, andre ganger ikke.

"He gave her his darkness to regret
and good reason to quit him
He gave her a roomful of chippendale
that nobody sits in
Still she stays with a love of some kind
it’s the lady’s choice
the hissing of summer lawns"
Thomas Vehus


38. Herman Düne - Sunny sunny cold cold day
Ja, jeg er fullstendig klar over at verken teksten eller tittelen sender utvetydige sommervibrasjoner. Riktignok er det ofte litt for kaldt i Norge som sommeren, men det er likevel ikke det vi husker – eller vil huske.

Men likevel danser jeg St. Thomas-dansen i sofaen når blomsterkoret til Herman Düne kommer inn og svarer ”sunny sunny cold cold day”. Du vet, den dansen der man står og vuggehopper fra side til side med lett hevede skuldre og joggearmer, og generelt ser ganske teit ut.

Jeg får lyst til å gi noen en skikkelig bjørneklem hver gang jeg hører ”Sunny sunny cold cold day”. Det er sommer, det.

Herman Düne er riktignok bortimot perfekt til bortimot alle anledninger, men jeg synes nå likevel at det er ekstra perfekt når sola skinner og menneskene smiler. Til tross for melankolien som ofte ligger i musikken.

”Sunny sunny cold cold day” skal spilles på hvert eneste nachspiel og vorspiel i sommer!

(Dessuten – og dette er absolutt ikke viktig – synges det ”the orange men freaked out”, og man kan jo bare anta at det var i forbindelse med Orange-ordenens årlige markering av William av Oraniens seier i slaget ved Boyne i 1690. Det skjer 12. juli.)
Morten Krane


39. Alex Chilton - What's your sign girl?
Det meste jeg har hørt av Alex Chilton solo, har vært rimelig søplete, etter min mening. Jeg har som regel endt opp skuffet og litt trist, for jeg er stor fan av Big Star, og det er alltid sørgelig med helter som råtner.

Da jeg hørte "What's your sign girl" fra "A man called destruction" første gang, ble jeg utrolig glad. Endelig ei fantastisk popperle fra Chilton helt alene! Desverre fant jeg fort ut at det dreide seg om en cover. Men det driter jeg i. Elvis gjorde andre folks låter, og det skal Alex Chilton også få lov til!

Sangen er, som tittelen skulle tilsi, ei skikkelig pickup-låt. Alex Chilton ramser opp stort sett alle stjernetegnene og oppsummerer i refrenget: '

"What's your sign girl?
Is it compatible with mine?"

Og stort mer enn det er det ikke. Og stort mer enn det trenger man ikke, i hvert fall ikke når det blir gjort så bra som her.

Kompet er enkelt, produksjonen er fin og luftig og Alex Chilton synger så sjarmerende at man ikke helt vet om man skal bli småforelsket i ham eller ta til seg inspirasjonen og løpe ut i sommersola med en pils i hånda og synge "What's your sign girl?" for full hals til den første og peneste jenta man støter på. Som regel ender det vel med en kombinasjon, men det sier vi aldri til kompisene våre.

Uansett, få tak i låta! Bli inspirert. Løp ut. Finn ei jente. Flørt. Ta henne med hjem. Ha det gøy!

Det er jo sommer.
André J. Ishak


40. Josh Rouse - Sunshine (Come on lady)
Den begynner nakent, nærmest glissent, kun trommer og vokalperkusjon akkompagnerer stemmen. Sola er i ferd med å stå opp.

"Forget all your little problems
forget all the boys you left at the bar
I got a stashbeen savin' for months now
California's not very far"

Det hender at voksne mennesker knekker sammen i gråt når de hører Josh Rouse synge. Det er lett å skjønne hvorfor. Stolthet, stille desperasjon, håp, vemod og begjær - stemmen hans uttrykker alle disse tingene, samtidig, gjerne i en enkelt tekstlinje, på ett utpust:

"Come on lady, take this bum and make him right
You're my steady, '
you're the one that makes me feel
sunshine"

Legg til et backingband som gjør akkurat det et backingband skal gjøre, samt et knippe låter som truer med å skinne i stykker det dype mørket som ligger i bunnen av dem, og du har fjorårets "1972", hans fjerde fullengder - et gedigent stykke soltørket popmusikk.

"Sunshine (Come on lady)" er en av de flotteste derfra. Den varer bare i to minutter og femtifire sekunder. Det holder i massevis.
Marius Asp

Hjerte. Smerte. Jay Bennett.

Jeg har sørget litt over Jay Bennett i det siste. Dette får bli min lille hyllest til ham, selv om jeg vel egentlig mistenker at "Summer teeth" var Bennetts lyseste og lykkeligste øyeblikk i Wilco. Anmeldelsen er fra april 2002. Det begynner å bli lenge siden, det også. Wilco har gitt ut bra plater i etterkant - særlig "Sky blue sky" er blitt en favoritt med åra. Jeff Tweedy var tydelig ikke avhengig av Jay Bennett (eller Jay Farrar) for å lage stor musikk. Men mange vil nok hevde at Bennett tilførte gruppa noe spesielt, likevel. Jeg har i hvert fall gjort meg den tanken etter å ha spilt både "Summer teeth" og "Yankee hotel foxtrot" i det siste - og for den saks skyld "A. M." (Tror for øvrig dette må være den eneste anmeldelsen av "Yankee hotel foxtrot der en viss Jim O'Rourke ikke er nevnt. Har ingen god forklaring på hvorfor.)
Topp 5 Jeff Tweedy-låter akkurat nuh: "Via Chicago", "Remember the mountain bed", "Please tell my brother", "Lost love" og "Nothing'severgonnastandinmyway(again).
"Yankee hotel foxtrot" på Spotify.
Næh, har ikke fått hørt "Wilco (the album)" ennå.


Wilco - Yankee hotel foxtrot

Jeff Tweedy har vondt i hjertet. Nå vil han knuse ditt også.

"Yankee hotel foxtrot" er en suite av svevende, sprakende sanger, bundet sammen av lengsel, smerte og partier med søt støy. Stemmen til Jeff Tweedy kan bli revet i stykker når som helst. Det høres ut som den lekker. Følelsene bare renner ut. Han klarer ikke holde på dem.

"Yankee hotel foxtrot" er ikke et album av det enkle, lettfattelige slaget. Hvis jeg strekker meg langt, kan jeg forstå hvorfor plateselskapet Reprise ikke ville gi det ut. Jeg sier ikke at jeg er enig i vurderingen, langt i fra, men "Yankee hotel foxtrot" krever tid og oppmerksomhet.

Jeg ble raskt blendet av klokkespillet på "Kamera", fiolinen som ledet meg inn i fristelse på "Jesus, etc", det søkende pianoet på "Poor places" og stemmen som gir etter og sprekker opp i et stort sår. Men først etter fem-seks gjennomlyttinger begynner lyset for alvor å trenge gjennom.

Mottaksforholdene er ikke alltid like gode. Av og til høres det ut som når en gammel radio fanger inn to frekvenser samtidig. Wilco tar seg god tid, forhaster seg ikke, lar sangene skurre en stund, før apparatet plutselig får inn den klareste, mest fengende sendingen i verden.

"Radio cure" er en slik sang. Den begynner som en slags moderne blues, men slår etterhvert over i en av de flotteste poplåtene jeg har hørt på denne sida av tusenårsskiftet.

Wilco har tatt et naturlig steg videre etter "Summer teeth", utgitt i 1998. Gruppa har ikke hoppet over noen trappetrinn. Bandet har aldri tatt heisen eller valgt enkle løsninger. Faren har heller vært at Jeff Tweedy skal hoppe ut et vindu.

"Summer teeth" var et hvitt glis av en plate. Men i krokene hadde noe begynt å råtne. Ikke alt var som det skulle. Jeff Tweedy drømte om å drepe. Han trengte et skudd i armen. Han prøvde å bekjempe ensomheten. "She begs me not to hit her", innrømmet han.

"Yankee foxtrot hotel" er er lyden av noe som kollapser, går i oppløsning, ikke lenger henger sammen. Det er et bilde som er tatt akkurat i det gjengen går hver til sitt, et fotografi som er knipset i samme øyeblikk som forsamlingen bryter opp. Det er en typisk oppbruddsplate. Den kretser rundt temaene kommunikasjon, avstand og kjærlighet. De tre ordene i albumtittelen er radiokoder som brukes på kortbølgenettet.

"Distance has no way of making love understandable", synger Jeff Tweedy. Før han kan leve, må han lære å dø. Før noe nytt kan vokse fram, må det gamle gå til grunne.

Trommeslager Ken Coomer ble sparket før innspillingen av "Yankee foxtrot hotel". Gitarist og pianist Jay Bennett, som var med og skrev de fleste låtene, takket for seg etter at plata var ferdig. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Jeff Tweedy virker depressiv, desillusjonert, nesten destruktiv. Slikt er ikke bra for vennskap og samarbeid. Men det leder ofte til stor musikk.

Wilcos siste plate får meg til å tenke på fantasifulle, dristige "Revolver", det beste albumet til The Beatles. Men mest av alt minner "Yankee hotel foxtrot" om Big Stars "Third", også kjent som "Sister lovers". Aner du ikke hvorfor, vet du hvilket album du bør bestille i morgen. Begge platene har sanger som gir deg følelsen av at de når som helst, uten forvarsel, kan stoppe opp, gi etter, bryte sammen, gli bort som tåke. En låt som "Kangaroo" er "Yankee hotel foxtrot" i miniatyr.

Wilco har ikke laget et perfekt album. Det finnes svært få slike i rockhistorien. Jeg lar meg ikke helt overbevise av selvsikre "I´m the man who loves you". Jeg blir ikke knust av "I am trying to break your heart". Jeg er ikke 100 prosent forelsket i "Heavy metal drummer". Men hva gjør vel det?

"Jesus, etc" er så vakker og pinefull at det er vanskelig å puste. "Ashes of american flags" skraper, gløder og ryster. Avsluttende "Reservations" er så på knærne ærlig og utleverende at det nesten blir i meste laget. Jeff Tweedy prøver å overbevise kjæresten om at det er seg selv han hater, ikke henne. En sakral stemning følger ham ut i stillheten.

"I´ve got reservations about so many things,
but not about you"

Jeg lurer på hvordan Wilco skal klare å toppe dette. Jeg undrer på hva de ansvarlige i Reprise tenker. Og hvordan står det egentlig til med Jeff Tweedy?

"Yankee hotel foxtrot" er årets beste, mest utfordrende popalbum. Det sier jeg helt uten reservasjoner.

Apocalypse wow!

Selv om jeg nok må innrømme at jeg har en viss forkjærlighet for skitten, sur og skranglete rock'n'roll, gjør jeg visse unntak, blant annet for denne karen her. De siste ukene har jeg vært svært fascinert av Fagen-forherligelsen på deler av den nye plata til The Loch Ness Mouse. "Mahogany nights" må jo være den beste Donald Fagen-låta siden...ja, siden "What I do" på "Morph the cat" - og "Coltrane in the car" er ikke stort dårligere.

Jeg tror kanskje det er derfor jeg har funnet fram denne plata igjen. Anmeldelsen ble skrevet i april 2006 og var noe av det siste som ble publisert på Pstereo, dersom jeg ikke husker feil. Jeg syns plata har holdt seg meget godt, selv om den fortsatt er noe ujevn - akkurat som "The nightfly" og "Kamakiriad". Men de beste låtene er - som alltid - av en helt egen klasse. Og The Loch Ness Mouse-parallelen er, som nevnt, uunngåelig.

Se for øvrig opp for den komplette gjennomgangen av Steely Dan-diskografien, som også ble publisert på Pstereo i sin tid. Den dukker nok opp så snart Steely Dan-sjugå melder seg igjen. Erfaringsmessig trenger ikke det bli så lenge til.

"Morph the cat" på Spotify.
There’s nothing sexier than the Apocalypse. I guess you could call this album Apocalypse Wow» - Donald Fagen

Donald Fagen - Morph the cat

Hvis New York City hadde ligget i California, ville Donald Fagen ha sittet i 40. etasje og kikket ut over byen, lest Joseph Conrad, Milan Kundera og fundert over kjærligheten, kvinnene og krigen. Det er i ferd med å bli mørkt, og Lester «the Nightfly» spiller alt fra «The birth of the cool» til «Ascenscion». Og utenfor er monsteret Morph for alvor i ferd med å sette klørne i Manhattan.

Donald Fagens først soloplate kom i 1981, den andre i 1993. Han forhaster seg med andre ord sjelden. Selv sier han at «Morph the cat» er tredje del i en dypt personlig trilogi. «The nightfly» tar for seg tankene og drømmene til en ung og håpefull tenåring, ikke helt ulik ham selv. «Kamakiriad» handler visst nok om en mann midt i livet. På «Morph the cat» – 13 år seinere – begynner han å se slutten, "the guy in the brite nitegown".

Men jeg vet ikke.

Donald Fagen er i grunnen lik seg selv, samme hva han kaller platene sine. «Morph the cat» handler kanskje om døden, innerst inne. Det er en del piller og paranoia disse sangene, ikke minst i «The night belongs to Mona» og «Mary shut the garden door». Men plata inneholder også noe av det varmeste og vakreste, mest levende og lyseblå Donald Fagen har gjort siden Steely Dans «Aja» i 1977. Det er faktisk så mye varme i mye musikken hans denne gang, at man nesten skulle tro Georg Wadenius, hans tidligere gitarist, hadde tipset ham om The Loch Ness Mouse og deres «11-22» fra i fjor.

Hvem vet.

De beste låtene til Donald Fagen svever ikke. De flyter ikke. De glir ikke. De ruller ikke. De flyr ikke. De gjør i grunnen litt av alt, uten å være det ene eller det andre, verken soul, jazz, rock, pop eller blues.

Det beste eksemplet denne gang er kanskje «What I do», der en litt yngre Donald Fagen snakker med spøkelset av Ray Charles. Akkordene går nesten umerkelig over i hverandre, omtrent som hav og himmel helt ytterst i horisonten. Kordamene høres ut som de kommer fra englenes by, mens bandet er fra Brooklyn og verdens beste. Etter hvert kommer Stevie Wonder med på munnspill – i drømmene mine og i denne sangen. Det kunne i hvert fall ha vært ham. Eller et spøkelse fra syttitallet.

I "The great pagoda of funn" søker et par tilflukt fra all verdens vanskeligheter. Det er Donald Fagen på sitt mest romantiske og naive. Han vet at virkeligheten venter utenfor, men klarer å stenge den ute, i hvert fall for en stund.

"Please follow me and hold me tight

yes we'll build a world together

in the great pagoda of fun"

Jeg lar meg derimot ikke helt rive med når Donald Fagen står og gnikker på samme sted på golvet, nesten som en jødisk James Brown. Sangene hans kan også bli litt vel matematisk korrekte. Jeg foretrekker Donald Fagen når han ikke lager forstadsfunk eller revisorrock, men lar tallene ligge og bare svever, flyter, glir, ruller og flyr nedover gatene, mens byen sover.

Så enkelt som bare det.

St. Thomas uten belte

Oi, som tida går.

Det er en del som har skjedd siden denne teksten ble skrevet. Jeg trenger sikkert ikke nevne den vesentligste. Blir nesten litt nostalgisk av å tenke tilbake på denne kvelden her.

St. Thomas er en av artistene jeg har sett på flest ulike steder, tror jeg - Bergen, Stavanger, Egersund, London... Han gjorde aldri en dårlig konsert mens jeg var i nærheten. Denne, i Stavanger i januar 2004, tror jeg i ettertid var den beste av alle.

Lurer også på om det ikke var i forkant av denne konserten jeg gjorde mitt første og siste intervju med St. Thomas. Det var en noe spesiell affære, for å si det mildt. Skal se om jeg ikke kan komme tilbake til det litt seinere.

Mens jeg er i gang, anbefaler jeg gjerne den særdeles overbevisende St. Thomas-boksen som ble utgitt for ei tid tilbake. Den inneholder (blant annet) mange flotte coverlåter av mange bra artister, men ikke én eneste innspilling som kan måle seg med originalen. Det sier sitt.

For øvrig ble maset mitt på Pstereo om det manglende beltet tatt opp under den påfølgende konserten i Bergen kvelden etter, etter hva jeg har hørt...Da stilte Thomas ulastelig antrukket :)

Topp 5 St. Thomas-låter akkurat nuh: "Strangers out of blue", "Sugarmilk, coffee", "Born again", "Elephants are big" og "People in the forest".

St. Thomas på Spotify.

St. Thomas

Checkpoint Charlie, Stavanger

22. januar 2004

Han kunne ha trengt et belte.

Men bortsett fra det var det lite som manglet da St. Thomas åpnet norgesturneen i Stavanger. Jeg tror aldri jeg har hørt 27-åringen synge bedre. Jeg tror aldri jeg har hørt ham spille bedre gitar. Jeg tror aldri jeg har sett ham tryggere på seg selv, og det til tross for at den nye plata, "Let’s grow together", stort sett har fått skuffende kritikk. Dessuten skulle jeg ha gitt mye for å ha kunnet danse som St. Thomas.

Fra den innledende versjonen av Neil Youngs "Love is a rose" til avslutningen med "A long long time" og "Cornerman" var dette en bortimot perfekt St. Thomas-konsert, levert på perfekt St. Thomas-vis, med en perfekt blanding av St. Thomas-humor og St. Thomas-alvor.

For anledningen stilte han på scenen med nye solbriller fra 70-tallet, "italian style", bestilt fra England etter at han hadde sett Thomas Dybdahl på fjernsyn med en lignende utrustning. Egentlig minnet han mest om Neil Diamond, men selv fryktet han at han så ut som ei pornostjerne. Kjæresten Ilse hadde funnet fram noe som lignet mistenkelig på en nattkjole. Sammen sang de som "Christian Ingebrigtsen og Maria Arredondo", som Thomas uttrykte det selv.

Fint var det, i alle fall.

Jeg tror St. Thomas har rett når han påpeker at likegyldighet er det verste som finnes. Jeg tror han er inne på noe når han sier at det er 10.000 som kan spille bedre gitar, men at det ikke hjelper så lenge de ikke kan skrive låter og ikke har sin egen stil. Det er også verdt å merke seg at nye låter som "The red book", "Sunny day" og "Like you know" fungerte like bra live som "New apartement" og "Be cool be nice". Jeg sier ikke mer.

Men gi den mannen et belte.

It's a town full of losers...

Nå har Neil Young omsider gitt oss "Archives". Dermed kan vi for alvor begynne å vente på 30-årsjubileumsutgaven av "Darkness on the edge of town". Den er minst like etterlengtet i min verden, særlig i lys av behandlingen "Born to run" fikk i 2005. Denne anmeldelsen ble skrevet for Pstereo i november dette året. Hvis jeg ikke husker feil, brukte jeg den legendariske Roy Søbstad som "konsulent" under arbeidet med teksten. Om det er et kvalitetstegn, får andre bedømme :)

Avsnittet om Bruce - og Brian Wilson - som sitter på rommet sitt og fantaserer, må jeg vel innrømme var lettere inspirert av tegningene i ei klassisk rock'n'roll-bok som jeg ikke lenger husker tittelen på - og som jeg heller ikke har lest - men som likevel gjorde sterkt inntrykk på et ungt sinn tilbake på 90-tallet en gang.

Til slutt en liten gubbeoppdatering på Bruce sine siste bestrebelser: Næh, sisteplata er dårlige greier. "Magic", derimot, er riktig så fin - riktignok ikke holdt opp mot Springsteens aller beste arbeider, men likevel. Og nope, skal ikke på konsert med Broooce i sommer. Fikk nok av 29 minutter lange versjoner av "Tenth avenue freeze-out" allerede i 1999.
"Born to run" på Spotify.

Bruce Springsteen - Born to run

I 1974 kjøpte Bruce Springsteen sin første bil. Mye av tida satt han likevel i det lille huset sitt i West Long Branch, New Jersey, og funderte på hvor han skulle ta veien, hva han skulle gjøre med livet sitt, alle drømmene og ambisjonene.

Han visste ikke helt hva han ville. Han visste bare at han måtte bort.

«Born to run» er lyden av en reise som begynner. Her introduseres vi for en del av karakterene Bruce Springsteen skulle følge videre i livet. På «Born to run» handler det ikke lenger om «Greetings from Asbury Park». Bruce Springsteen forteller ikke lenger om lokale storheter som Crazy Janey, Wild Billy og små hendelser rundt Kingsley og Ocean Avenue. Han er på vei ut av nabolaget, bort fra stedet som har holdt ham fanget.

«Born to run» var den første plata som forandret livet til Bruce Springsteen. Den skulle også forandre livet til mange, mange andre.

Akkurat som Brian Wilson satt på rommet sitt i California på sekstitallet, kikket ut over stranda og fantaserte om «Summer days and summer nights», jenter som Rhonda og Caroline, håp og lengsel – til lyden av The Ronettes og The Beatles – sitter Bruce Springsteen i et lite hus New Jersey og dikter opp sin egen verden.

Det er et sted der natta og drømmene varer evig. Sangene på «Born to run» skriver han på et lite piano ved vinduet. Hadde du passert forbi ute på gata, ville du sikkert ha sett ham der, i det dunkle lyset, med hodet fullt av b-filmer og de store rock’n’roll-mytene. Og hadde du stoppet for å lytte, ville du kanskje ha hørt de storslåtte, uforglemmelige pianointroduksjonene til «Backstreets», «Jungleland» eller «Thunder road».

«Born to run» handler om den siste sjansen, den store drømmen. Himmelen slår sprekker, og virkeligheten møter fantasi. Bruce Springsteen er 24 eller 25 år, og han er fast bestemt på å skrive «The great American novel». Men når han begynner å nærme seg ferdig, kutter han bort alt overflødig materiale og lar kun de mest romantiske delene være igjen.

Jeg burde kanskje ha vokst fra denne plata, men jeg tviler på at det noen gang vil skje. Jeg skal ikke høre mer enn åpningslinjene på «Thunder road» før jeg ser Bruce i bilen, hører døra slå igjen bak Mary, mens Roy Orbison synger «Only the lonely».

«Well I got this guitar
and I learned how to make it talk
and my car's out back
if you're ready to take that long walk
from your front porch to my front seat
the door's open but the ride it ain't free
and I know you're lonely
for words that I ain't spoken
but tonight we'll be free
all the promises'll be broken»

På «Born to run» tar Springsteen Van Morrisons bredt anlagte soulmusikk – den han hørte på plater som «Moondance», «Tupelo honey» og «St. Dominic’s preview» – og gjør den mer italiensk og mindre irsk. Han lar Van Morrison møte Dion & the Belmonts på den andre sida av elva. Han forflytter seg fra Cyprus Avenue til New York City, fra land til by. Springsteens Caledonia soul music er mindre filosofisk og mer eksplosiv enn Van Morrisons, men like episk, energisk og søkende.

«Born to run 30th anniversary edition» består av tre deler: «Wings for wheels», en 90 minutter lang dokumentar om innspillingen av det som på mange måter var Bruce Springsteens egentlige debutplate. «Live at the Hammersmith Odeon 1975», et legendarisk opptak fra Springsteens første konsert i England og Europa. I tillegg får vi originalalbumet i det som blir sagt være radikalt forbedret lydkvalitet.

«Wings for wheels», perfekt produsert av Thom Zimmy, sier alt du trenger å vite om «Born to run». Det er egentlig ingen grunn til at jeg skal skrive noe om denne plata. Vi får se og høre Bruce og bandet i studio under innspillingen av albumet. Vi kan glede oss over nye intervjuer med medlemmene i The E Street Band, produsentene Jon Landau og Mike Appel, samt lydteknikeren Jimmy Iovine. Og så tar hovedpersonen selv oss med tilbake til stedet han rømte fra. Som bonus får vi et konsertopptak med tre låter fra Los Angeles i 1973.

«Live at Hammersmith Odeon 1975» er ikke den beste konserten Bruce Springsteen har gjort sammen med The E Street Band. Setlista hans ble først uslåelig noen år seinere, da han hadde byttet ut en del av de tidlige låtene med sterkere materiale. Men idet «Thunder road» glir over i «Tenth avenue freeze-out» og «Spirit in the night», tar jeg meg selv i å stå foran fjernsynet.

Herregud, for et band.

«Born to run» er ikke den beste plata Bruce Springsteen har gjort sammen med The E Street Band. Den har sine svakheter. Den kan sies å være både for naiv, for drømmende og for romantisk. Men det forteller kanskje mest om det som fulgte etter. På «Born to run» forlater Bruce Springsteen New Jersey med en vegg av lyd rundt seg. Det er øyeblikket da Moses bestemmer seg for å føre folket sitt ut av Egypt.

På sin neste plate, «Darkness on the edge of town», suser Bruce Springsteen gjennom ørkenen i retning det forjettede landet. Sommeren er over, det er blitt dag, men han har fortsatt ikke mistet troen. Det er først på «The river» at Bruce Springsteen for alvor begynner å tvile. På «Nebraska» blir veiene endeløse og drømmene til mareritt.

Men det vet han ikke i 1974, når han sitter ved vinduet i det lille huset sitt og kikker bort på bilen som står parkert utenfor.

«So Mary climb in
it’s a town full of losers
and I’m pulling out of here to win»

Into paradise I soared...

Mens vi venter på "Archives" (nei, ikke alle har fått sikret seg denne gigantiske sukkerbiten cirka på størrelse med Svalbard ennå), kan vi jo kose oss med de klassiske Neil Young-platene. Denne anmeldelsen av "Zuma", en av hans..tja, fem-seks beste, ble skrevet i november 2005 som en del av Pstereos gjennomgang av, jepp, de beste Neil Young-platene. Den inneholder, i tillegg til en mengde meningsløs og høyttravende fabulering om strender og sand, en av de beste linjene - i all beskjedenhet - Mekkagubberockeren noen gang har skrevet om musikk (jepp, den om jolla, stormen og Crazy Horse.) For øvrig ganske treffende, som min gamle venn Tor Martin Bøe påpeker på Twitter, at Pstereo-archives presenteres omtrent samtidig som det virkelig store og interessante arkivet :)

"Zuma" på Spotify.

Neil Young - Zuma

«Still glaring from the city lights
into paradise I soared»

Etter at Neil Young hadde sunget «Walk on» på «On the beach», fortsatte han å tusle rundt på Zuma-stranda utenfor Los Angeles. Det var først et par år seinere han kom seg videre – og da med båt. På «Through my sails», den siste sangen på «Zuma», står Neil Young på sanden, sammen med Crosby, Stills og Nash, og kjenner vinden i ryggen, klar til å gli ut i paradiset.

«Wind blowing through my sails
it feels like I’m gone»

Det er et av de fineste øyeblikkene i hele Neil Young-katalogen, spør dere meg.

«Zuma» handler om oppbrudd og drømmen om å starte på ny. Vår mann har fått dødsfallene til Crazy Horse-gitaristen Danny Whitten og roadien Bruce Berry på avstand. «Tonight’s the night» var i går. Forholdet til skuespillerinnen Carrie Snodgrass, som han synger om på «A man needs a maid» og «Motion pictures», hører til i fortida, det også. Mer eller mindre. Antagelig er det derfor at «Zuma» inneholder noen av Neil Youngs fineste, mest fascinerende og flerbunnede kjærlighetssanger.

Praktfulle «Pardon my love» handler om et forhold som ikke fungerer. På «Lookin’ for a love» fantaserer Neil om å treffe ei ny kvinne han kan elske. Og han håper selvsagt å treffe henne på stranda.

Men stort sett dreier «Zuma» seg om rock’n’roll – småskeiv og småslurvete rock’n’roll. Det dreier om Neil Young og noen gamle venner som har funnet sammen igjen.

Hvis du lytter nøye til «Don’t cry no tears», «Barstool blues», «Drive back» og «Stupid girl», hører du kanskje lyden av penn mot papir. Det er J. Mascis, Stephen Malkmus, Doug Martsch og Thurston Moore som sitter og noterer. Med flere. Det var kanskje ikke med «Zuma» den alternative, småbråkete slentrerocken fra 90-tallet begynte. Men det kunne ha vært det.

På «Zuma» setter Neil Young seil. Med seg har han et gjenforent og revitalisert Crazy Horse, der Frank «Poncho» Sampedro har erstattet Danny Whitten. Sammen kommer de dansende over vannet med gallioner og gevær.

Det er på Zuma» Neil Young finner ut at han kan fortsette å lage låter som «Down by the river» og «Cowgirl in the sand». Han har nemlig fått samlet en formidabel flåte som kan følge ham gjennom regn og vind og ut på den andre sida. Crazy Horse er det enkleste og mest effektive rockbandet i verden. Trommene, for eksempel, kunne sikkert vært spilt med én arm. Samme med bassen. Crazy Horse er den eneste gruppa jeg kan komme på som er i stand til å ri av den store, store stormen i ei lita jolle – gang etter gang.

Hør bare 6 minutter og 54 sekunder lange «Danger bird», visst nok Lou Reeds store Neil Young-favoritt, en slags blanding av "Fuglane" og "Fuglene", men tilsatt feedback. Og hør for all del 7 minutter og 29 sekunder lange «Cortez the killer».

«Cortez the killer», ja.

Ikke vet jeg hva Neil Young tenkte og følte mens han spilte inn denne sangen. Kanskje glemte han virkelig å synge det ene verset, slik myten sier. Gitararbeidet er gåtefullt som pyramidene og majestetisk som det gamle aztekerriket. Neil må ha vært i sin egen verden, langt borte fra tid og sted. Han satt vel kanskje der, på ei helt annen strand - sammen med Montezuma - med coca-blader i nevene og perlekjeder rundt halsen.

«It feels like I’m gone»

Mekka lever!

Som den ivrige sjøldiggeren jeg er, har jeg bestemt meg for å opprette ei egen gubberockside der jeg kan publisere gammelt nytt. Dette blir sikkert kjempepopulært.

Dette akutte og egentlig nokså uventede behovet for å være navlebeskuende, faller sammen med gjenoppdagelsen av det gamle Pstereo-arkivet. Mange av tekstene som ble skrevet den gang da, er ikke lenger publisert noe sted. (Groove har "adoptert" en del, men naturlig nok ikke alt.)

Så derfor, forbered dere på en lang, utmattende og utleverende serie med følgende tittel: Mekkagubben roter i sin egen navle - og finner litt av hvert.