(Bare for å repetere: Musikkgubben har bestemt seg for, ene og alene, å gjenopprette 80-tallets tapte ære. Det bør være en smal sak. Først ut var 1986.)
La oss ta ett lite skritt fram - på mer enn én måte.
1987 var året da Oslo S ble åpnet, Gro Harlem Brundtland introduserte begrepet "bærekraftig utvikling", Mathias Rust landet et småfly på Den røde plass, Rudolf Hess begikk selvmord, Frp ble landets største parti (for første gang), Mongstad-raffineriet sprengte budsjettene og Reagan og Gorbatsjov undertegnet INF-avtalen (hjelp, dette virker ganske så lenge siden, merker jeg).
Selv gjorde jeg mine første spede musikalske oppdagelser dette året. Men det var ikke Thin White Rope eller Sonic Youth som startet oppvåkningen hos en 11-åring fra Egersund som drømte om å komme ut av tannreguleringen og få sin første Ball-genser. Det var nok heller Johnny Hates Jazz, Bonnie Tyler og T'Pau. Det var også dette året jeg bestilte mine første, fire kassetter fra Scandinavian Music Club. Men nok om det.
Påstand: 1987 er et minst like bra plateår som 1986. Det er faktisk så bra at jeg bevisst har prøvd å utelate noen av de mest opplagte låtene. Hvorfor velge "Sign o' the times" når man kan la seg rive med av "I could never take the place of your man"? Hvorfor besøke "Paradise city" enda en gang når "Nightrain" tar deg til et mye tøffere sted? Men det som er virkelig påfallende med 1987, er den store bredden og variasjonen. 1987 var et på alle måter innholdsrikt år - mye mer spennende og interessant enn mange vil ha det til i dag.
"Outside this bar" er en klassiker fra American Music Club - destruktiv selvmedlidenhet dynket i store mengder alkohol, med et refreng som alene kan gi utslag i en promilletest.
I 1987 ga Bruce Springsteen ut sin siste virkelig store plate, "Tunnel of love". Rørende vakre "Walk like a man" handler, som så mange ganger før, om det vanskelige forholdet til faren: "All I can think of is being five years old following behind you at the beach, tracing your footprints in the sand, trying to walk like a man".
Her er det også mulig å gjøre store oppdagelser (med litt hjelp fra Rateyourmusic.com). For eksempel hadde den slående vakre Housemartins-pianoballaden "Build" gått meg hus forbi. Det er en sang som høyst sannsynlig bare kunne vært spilt inn i Storbritannia på 80-tallet, men den holder seg overraskende godt. Og som han synger. Dette er en type soulmusikk som aldri har sett sola, og jeg skjønner ingenting av teksten, men "Build" står likevel igjen som en soleklar 80-tallsfavoritt.
Jeg hadde heller ikke fått med meg Joe Strummers soundtrack til "Walker", for å nevne et annet eksempel. "The unknown immortal" er definitivt verdt å høre. Er det Calexico han har tatt med seg ut i ørkenen et sted?
Ramones er livsbejaende, som alltid. "I wanna live" kunne like gjerne vært hentet fra den siste plata Joey ga ut før kreften tok ham, "Don't worry 'bout me".
Guided By Voices skulle levere større plater både i lo-fi og hi-fi, men "Hey hey spacemen" er fullt på høyde med det meste på både "Alien lanes" og "Bee thousand".
Her er fengende pop fra The Saints, himmelske harmonier fra The Proclaimers, forrykende og frenetisk rock fra Flaming Lips.
"By the light of the moon" står igjen som en av de fineste Los Lobos-platene. Jeg har plukket ut "One time one night" som bør overbevise de fleste om denne gruppas fortreffelighet - et slags The Band fra østre del av LA.
Her er også mye kuriøst. Roky Erickson gjør "The times I've had" alene med gitaren. Det er et susete og skeivt opptak, men Roky går rett i hjertet. The Replacements spilte inn "Pleased to meet me" sammen med den tidligere Big Star-produsenten Jim Dickinson og hyllet Alex Chilton med en egen, aldeles fantastisk låt dette året. Alex Chilton, på sin side, skulle egentlig ha produsert den forrige Replacements-plata, "Let it be", men ga oss i stedet slibrige "Thing for you" (du kan jo gjette hvilken "ting" han sikter til) i 1987.
Thin White Rope trekker sjelden fram lenger, men "Wire animals" forteller hvorfor gruppa ble nevnt i samme åndedrag som R.E.M. og The Dream Syndicate på 80-tallet.
Når sant skal sies, faller kvaliteten noe mot slutten av denne spillelista. Men med tanke på at den innledes med kataloghøydepunkter fra artister og band som Sonic Youth, Hüsker Dü og Prince, skulle det nesten bare mangle.
Til gjengjeld var jo 1987 Belinda Carlisle sitt store år. Belinda, Belinda...
Schizophrenia - 1987
