Regnet høljer og beina brenner

Jeg fortsetter mimringen med denne ensemble(!)-anmeldelsen av Tom Waits-plata "Real gone" fra 2004. Jepp, Pstereo introduserte i sin tid noen helt nye konsepter for verden, deriblant reality-anmeldelsen. Mer om den seinere (kanskje).
Da Tom Waits ga ut "Real gone", markerte vi begivenheten med å slippe et bortimot samlet anmelderkorps løs på albumet. Noen (les: Andre J. Ishak) hørte sin aller første Waits-plate. Andre (les: Thomas Vehus) hadde hundrevis av bootlegs på lur.
For min del kan jeg føye til at "Real gone" nok ikke er den plata jeg har spilt mest de siste åra, men jeg tok den fram igjen nå, og den holder fortsatt. Alison Krauss og Robert Plant bidro for øvrig til å holde liv i én av låtene fra albumet, "Trampled rose", på sitt samarbeidsprosjekt fra et par år tilbake, "Raising sand".
Jeg synes også at Tor Martin setter tonen fint med sin "Jeg hører på Maria Arredondo mens jeg skriver dette"-innledning. :)
"Real gone" på Spotify.
Min liste med tidenes 50 beste Tom Waits-låter.



Tom Waits - Real gone

Det er alltid spesielt når Tom Waits gir ut ei ny plate. Pstereo markerer begivenheten med å slippe et bortimot samlet anmelderkorps løs på "Real gone".

Noen av oss gikk under jorda sammen med Tom Waits for mange år siden og har aldri kommet opp igjen. Andre beveger seg ned i hans mørke, men fascinerende verden for første gang. Resultatet bør bli interessant.

Dette er Pstereos første ensemble-anmeldelse. Dette er vår versjon av "Short cuts", en fortelling der flere karakterer møtes og mange små historier flettes sammen.

Selvsagt med Tom Waits i en av hovedrollene.


Skribent: Tor Martin Bøe
Antall Tom Waits-plater: 13
Favorittalbum: Small change, Swordfishtrombones, Rain dogs
Favorittlåter: Martha, Time, Who are you og In the neighborhood

Jeg hører på Maria Arredondo mens jeg skriver dette.

”Real gone” er Tom Waits uten tangenter, men med verdens fineste maskineri som rytmeboks. Grønnsaksraspen har låst seg midt under sentrifugeringen, og Tom er verdens eldste, yngste, vakreste og styggeste mann.

Verken ører, hode, kropp, tær, knær eller mage har godt av lydgodteriet han pusher. Man kan bli desillusjonert, blasért og storforlangende av slikt. Man kan begynne å forvente at albumutgivelser alltid legger lista på king-kongsk limbodansnivå. At det ikke er noe spesielt med Tom Waits, og at ”Real gone” egentlig ikke er noe annet enn enda en Tom Waits-plate. Man kan begynne å tro at musikkindustrien har en framtid, at man definitivt ikke blir mindre kreativ etter 50. Ta en Repsil.

Jeg hører på Maria Arredondo og lar isvannet øse over meg. Man trenger litt kontrast i tilværelsen.
(8/10)


Skribent: Kenneth Dahlgren
Antall Tom Waits-plater: 1 (snart fire)
Favorittalbum: Real gone
Favorittlåter: Umulig å velge

Det er egentlig en prestasjon å ha levd et musikkrikt liv uten å komme i kontakt med Tom Waits. Vi snakker jo ikke akkurat om noen obskur artist. Men det er akkurat hva jeg har prestert å gjøre, hvis vi ser bort fra soundtracket til filmen ”Night on earth”.

Det første som slår meg, er at dette er John Spencer Blues Explosion, bare tøffere! Jeg kneler ydmykt og tar til meg lærdom. Herr Waits har masse å si meg. Riktig nok er dette den første skiva jeg hører med ham, men jeg må innrømme at det kribler i kroppen. Tre nye plater er allerede bestilt.

Å lytte til denne skiva, er litt som å kose med en grizzlybjørn. Man føler sterk ubehag over de skarpe klørne som lett kan rispe opp kroppen, men samtidig er musikken så lodden og varm at man faller i en behagelig transe. Man faller i en intim og personlig tilstand med overhengende faremomenter.

Skiva er rett og slett fascinerende, der den bretter seg ut i et variert kaotisk, men sterkt kontrollert univers. Jeg føler at Tom Waits lager plater fordi han har en masse lyder og tanker inne i hodet sitt som må ut, ellers kan det sprekke. Jeg føler ikke at han prøver å selge produktet sitt til meg. Jeg føler meg privilegert over at han vil dele det med meg.

Jeg er svært lite bevandret i Waits-land, men jeg er allerede en disippel. Jeg vet enda ikke mye om hva han vil si meg, men jeg vet at jeg lytter.

Denne plata er sterk. Faktisk den sterkeste jeg har hørt på lenge. Hell yeah!
(9/10)


Skribent: Ingve Aalbu
Antall Tom Waits-plater: 19
Favorittalbum: Bone machine, Rain dogs, Mule variations
Favorittlåter: Martha, Kentucky Avenue, I don’t wanna grow up, Ruby’s arms, Hang down your head, Who are you

Han er ikke Abel, han er Kain.

På ”Real gone” er det ikke New Orleans om høsten, det er heller midnatt i Mississippi. Gneldringen og slamringen til Tom Waits minner mer enn noen gang om den smertefulle, men likevel så merkelig vakre lyden Howlin’ Wolf og Captain Beefheart kunne ha laget hvis de hadde blitt presset inn i samme kropp og videre ned i ei skoeske. Tom Waits høres som vanlig ut som en full, men romantisk sjømann som raver rundt på kirkegården, med fullmånen over seg og ei flaske rom på innerlommen.

Denne gang beveger han seg fra merksnodige resitasjoner («Circus») til kubistisk Beefheart-blues og ømme folk-ballader med sigarboksbanjo og lite annet (”Trampled rose”). Tekstmessig tviholder ham på temaet han aldri blir ferdig med: død, død og atter død. Og litt kjærlighet. Gjerne i kombinasjon. «Dead and lovely».

Den eneste virkelige prøvelsen på ”Real gone” er ”Top of the hill”, som innleder albumet med monoton gnikking og eksperimentelle lyder, mens den forvridde og forvrengte ”jeg-kunne-trengt-en-Dent”-stemmen snurrer som ei sirkelsag, rundt og rundt. Men allerede på neste sang, ”Hoist that rag”, slår gitarist Marc Ribot over i lekne, karibiske toner, Tom Waits gauler som en gal sjørøverkaptein, og derfra og ut er ”Real gone” på høyde med det meste av det beste.

På ”Real gone” møter den surrealistiske sirkus-stemningen fra ”Rain dogs” den skremmende eventyrfølelsen fra ”Alice” i det stumme mørket på ”Bone machine”, der Tom Waits sitter naken på et jordgulv og gnir knokler mot hverandre mens regnet høljer ned og beina brenner.

”Sins of my father”, for eksempel, er en nesten 11 minutter lang klassiker der Tom Waits vasker bort fortida til hele familien og gjør seg klar for kvelden. ”Make it rain” er Tom Waits, den store soulsangeren som var for hås for Stax. ”Don’t go into that barn” er en blodig oppfølger til ”Murder in the red barn”. Helt til slutt kommer «Day after tomorrow», som er Tom Waits på sitt mest virkelighetsnære, en sang som kunne vært skrevet med CNN på fjernsynet i bakgrunnen, men som er mer personlig enn politisk.

Vi har hørt nesten alt før. Men ikke helt slik som dette.
(8/10)


Skribent: Thomas Vehus
Antall Tom Waits-plater: 19 (100+ bootlegs)
Favorittalbum: Swordfishtrombones, Bone machine, Rain dogs
Favorittlåter: Martha, Ol’ 55, Time, Ruby’s arms, Jesus gonna be here, Hang down your head, Picture in a frame, Hold on.

Jeg opererer til enhver tid med en absolutt, men likevel skiftende liste over ”de fem beste artistene i universet”. Førsteplassen har bestandig samme eier og vil alltid ha det. De påfølgende plasseringene inneholder som regel de samme artistene. Dem interne rangeringen kan endre seg fra dag til dag.

Tom Waits befinner seg alltid på denne lista. Noen ganger på andreplass, andre ganger på femte. Han har med andre ord mye å leve opp til hver gang han skal gi ut ny plate. Overfor meg, i hvert fall.

”Real gone” lever absolutt opp til forventningene. Sangene høres ut som om de er både unnfanget og fanget til teip i en falleferdig låve på den amerikanske landsbygda. Ikke på en countrymusikk-aktig måte, mer på en slags ”harkende traktor fra trettitallet med en enøyd og halt bonde bak rattet”-måte. Du forstår hva jeg mener.

Det handler i stor grad om fantastisk perkusjon og typiske Tom Waits-melodier. Ikke så mange uutholdelig vakre ballader denne gangen, men mange uutholdelig råe og fengede skrangleviser. Bare refrenget på ”Hoist that rag” får meg til å sitre av opphisselse. For ikke å glemme Marc Ribot sin skjellsettende solo på samme sang. Det må rett og slett være noe av det mest perfekte gitarspillet vi har hørt i Tom Waits sin verden?

Akkurat i dag er Tom Waits verdens nest beste artist.
(8/10)


Skribent: Erik Hansen
Antall Tom Waits-plater: 7
Favorittalbum: Closing time og Heart of Saturday night
Favorittlåter: Samtlige på de to platene

Som dere kanskje forstår, er jeg størst tilhenger av den gangen Tom Waits satt i røykfulle, brune puber, klimpret på pianoet og sang om kalde damer og varm øl.

Jeg har aldri hørt så veldig mye på de senere utgivelsene hans, og nå har han til og med kastet ut pianoet. Når jeg lytter til ”Blood money” og ”Alice”, tenker jeg mest på den store, stygge ulven.

Det sies alltid mye om stemmen til Tom Waits.

Jeg skal la akkurat det ligge. For på ”Real gone” er det alt det andre som imponerer og ikke minst beveger meg. Jeg er dansekongen av leiligheten min og hybelkaninene er mine lojale undersåtter som svever rundt mens jeg flyr rundt omkring. Jo da, ”Real gone” inneholder også klassiske Tom Waits-ballader, men de vet jeg at han gjør bra, selv om jeg synes de tidligere låtene hans er bedre. Eller i alle fall mer etter min smak, for å si det slik.

Det er ingen danseplate Tom Waits har laget. Men du verden hvilken feel, groove og flow han skaper på sanger som ”Hoist that rag”, ”Shake it” og ”Make it rain”. Jeg tror ikke det har skjedd mange ganger de siste åra at jeg har satt på Tom Waits når jeg har vært i utpreget godt humør.

Heldigvis tvinger han fram tårene på ”Day after tomorrow”. For ingen skriver triste sanger som Tom Waits.
(8/10)


Skribent: André J. Ishak
Antall Tom Waits-plater: Ingen, null
Favorittalbum: Nope
Favorittsanger: Nada

Jeg skal representere Tom Waits-nybegynnerne i denne ensemble-anmeldelsen. Jeg regjerer rimelig sterkt og stødig på den tronen. Spørsmålet er om ”Real gone” vil dytte meg ned i gropa der de fleste andre pstereonautene befinner seg.

Hva vet jeg om Tom Waits?

Vel, jeg har fått med meg at det er en aldrende herremann på noen og femti år. I følge et intervju jeg leste i siste nummer av La Musik, beveger han seg inn i andre halvdel av livet mens musikkkarrieren går i motsatt retning av de fleste andre som har passert femti. Tom Waits blir vanskeligere, hardere og krassere for ørene. Ingen myk og god voksenpop her i gården. Det alene er jo rimelig artig, og fortjener ære og rosende ord. Spørsmålet er bare om jeg synes at det er fint. Hvis man kan bruke det ordet om Tom Waits.

Jeg gidder egentlig ikke prøve å beskrive musikken, for det har garantert mange andre gjort, sannsynlig mye bedre enn meg. Men jeg skal si hva jeg liker.

Jeg liker rytmene. Jeg liker riffene. Jeg liker gitarlyden. Jeg liker at det er skranglete og skrullete.

Jeg liker at jeg ser for meg en gammel neger med en kassegitar som synger seg svett. Jeg liker at jeg sitter i et fullstendig røykfritt rom, samtidig som jeg kjenner røyken som blir blåst ut av munnen på mennene som sitter i hvert sitt hjørne av lokalet og ser på den gamle gitarspillende og bluessyngende negeren.

Det er godt, veldig godt.

Men som den ikke-røykeren jeg er, blir det litt lenge å oppholde seg i lokalet så lenge. 16 spor er lenge. For langt for meg. Uansett hvor godt jeg liker alt jeg har ramset opp. Jeg klarer bare ikke holde ut så lenge. Det er mulig det er fordi jeg nybegynner i Tom Waits sin verden, men mest skyldes det nok at jeg egentlig er popgutt og tilhenger av album med cirka 10 låter og spilletid på rundt 35–40 minutter.
(6/10)


Skribent: Morten Krane
Antall Tom Waits-plater: 10
Favorittalbum: Rain dogs
Favorittlåter: Alle, ingen

Tom Waits gikk under jorda i 1983 i og med første sporet på ”Swordfishtrombones”. Siden har han knapt nok kommet opp for luft, han har heller brukt tida på å grave seg lenger ned. Han bor der nede. Han har et redskapskjul som fungerer som studio der nede. Trenger han noe som lager lyd, er aldri spaden eller pressluftborret langt unna.

”Real gone” lukter støv, høres ut som mugg og har skitt under neglene. Og det er en bra ting. Etter et litt halvveis vellykket hip-hop eksperiment i den første låta kommer skittklumpene på rekke og rad og treffer deg vekselvis i mage, hals og hode - tunge som kanonkuler. Akkurat slik vi vil ha det.

Marc Ribot er en trollmann. Han forvandler enkle gitarmelodier og dynamikkløse låter til gull. Han er gullkornene vi vasker etter i sanden, skitten, møkka. Litt lenger opp i elva har Tom kommet opp av hullet sitt, men bare for å vaske bort sine forfedres synder.
(8/10)

Pstereo-redaksjonen 14.10.2004

From Hank to Hendrix...

Mer Neil Young, denne gang om "Harvest moon". Omtalen ble skrevet for Pstereo i det herrens år 2005, i forbindelse med en gjennomgang av canadierens beste plater. Jeg har tidligere publisert omtalen av "Zuma" på denne bloggen (se lenger nede). Dessverre er jeg ikke i besittelse av de øvrige anmeldelsene, men hvis fortsatt like legendariske Morten Krane, Roy Søbstad, Thor-Eirik Johnsen(?) og Tor Martin Bøe (har jeg glemt noen nå?) har sine tekster for hånden, supplerer jeg gjerne.
"Harvest moon" på Spotify.

Neil Young - Harvest moon

Neil Young forteller små historier fra det amerikanske hjertelandet - og fra sitt hjerteland.

"Harvest moon" ble gitt ut drøyt 20 år etter "Harvest", som fortsatt er canadierens mest populære plate. Neil Young har for sikkerhets skyld med seg flere av de samme musikerne som i 1972 - Kenny Buttrey, Tim Drummond, Ben Keith, Jack Nitzche, samt James Taylor og Linda Ronstad på vokal. Sammen beveger de seg stort sett i grenselandet mellom folk og country. Omtrent der stopper også likheten, men "Harvest moon" ble likevel Neil Youngs mestselgende album på 13 år. Mer skulle det tydeligvis ikke til.

Jeg sier ikke at det var ufortjent. Dette er kanskje Neil Youngs triveligste album. I hvert fall langt på vei. "Harvest moon" er Neil Young i godlune. Han sitter ikke lenger på stranda og sutrer. Han er heller ikke særlig interessert i å rocke for en fri verden. Ikke for øyeblikket, i hvert fall. Neil Young vil aller helst danse bort natta, mens fullmånen klatrer på himmelen. Han har kastet raggsokkene og funnet fram boots og cowboyhatt. Dette er Neil Young med skinnjakke, skjegg og solbriller. Munnspillet er magisk, og låtene lever sitt eget liv, i hvert fall i min verden.

På en del av sangene - "Such a woman", "From Hank to Hendrix", "You and me", "Harvest moon" - høres det ut som han er ute etter å fornye ekteskapsløftene med kona Pegi. Det er enkelt og greit og tidvis veldig, veldig rørende.

Andre steder mimrer Neil om gamle bekjentskaper - både mennesker og dyr. På "One of these days" vurderer han å sette seg ned og skrive et brev til alle vennene han har glidd bort fra med tida. På "Old King" finner han fram banjoen og framfører en aldeles idiotisk hyllest til den avdøde hunden sin. Dette er Neil Youngs "Old Shep", om bikkja som hoppet av trucken i høy fart, sprang etter hjort, snuste rundt - slik hunder gjerne pleier - og kort sagt var "the best old hound dog" Neil noen gang har kjent.

Som du kanskje forstår, er det litt av hvert på denne plata. Ikke alt er like dyptloddende. Men det meste er veldig, veldig fint.

"Unknown legend" er Neil Youngs "Angel from Montgomery". Men der hovedpersonen i John Prines klassiker tusler rundt på kjøkkenet og venter på at noen skal forvandle henne til en engel, slik at hun kan fly bort fra det kjedelige livet sitt, drømmer heltinnen til Neil Young om å sette seg på en Harley og la det lange, blonde håret flagre i vinden.

Du kan sikkert se det for deg, idet hun glir inn i solnedgangen til lyden av en steel-gitar.

"Harvest moon" var den første Neil Young-plata jeg hørte, ved siden av "Unplugged". Det er 13 år siden i vinter. Kanskje er det derfor jeg liker en del av disse sangene bedre enn jeg burde. Det er en forelskelse som ikke helt lar seg forklare, men det er vel slik det skal være. Vi har vært gjennom mye sammen, Neil Young og jeg. I dag er nok ikke "Harvest moon" fullt så god som jeg liker å tro, men jeg har en følelse av at du vil falle for den, du også - hvis du ikke allerede har gjort det.

Det er nemlig tre-fire sanger her - "You and me", "Dreamin' man", "Natural beauty" og "War of man" - som jeg alltid kommer tilbake til, og som minner meg om hvorfor det er verdt å bruke tid på musikk, år etter år. Kall meg sentimental, men jeg klarer nesten ikke la være å applaudere hver gang jeg hører de første linjene på "From Hank to Hendrix":

"From Hank to Hendrix
I walked these streets with you
Here I am with this old guitar
Doin' what I do"

(8/10)
Ingve Aalbu
04.11.2005

Pstereos gjør-det-selv-Neil-Young-samler

Dette er den legendariske Pstereo-redaksjonens legendariske gjennomgang av Neil Youngs mest legendariske låter, skrevet i det legendariske året 2005. Introen, ført i pennen av Tor Martin Bøe, sier vel egentlig det meste, men jeg kan legge til, for sikkerhets skyld, at Pstereos Neil Young-redaksjon for anledningen besto av Morten Krane, Thor Eirik Johnsen, Roy Søbstad, i tillegg til Tor Martin Bøe og Ingve Aalbu - der av de ulike initialene. Jeg synes også å huske en helvetes mye krangling :)
Gratulerer med vel overstått bursdag, Neil! Det er noen år siden du har skrevet en sang som hadde vært god nok for denne lista, men hey hey my my, vi har ikke gitt opp håpet!
Hele samlingen på Spotify.



Pstereos gjør-det-selv-Neil-Young-samler

Å plukke de største og beste øyeblikkene til en artist baserer seg på så mange generelle og spesielle faktorer at vi ikke en gang skal tenke på å gå inn på dem. For det finnes selvfølgelig ingen perfekte låtsamlinger. Men vi tror vår er ganske nær.

Gjennom kjekling, tendenser til skyggeboksing og noen dårlig skjulte hevinger av øyebryn har Pstereos Neil Young-redaksjon kommet fram til 20 låter som kan passere som canadierens største låtøyeblikk.

Nei, vi visste ikke at vi hadde en Neil Young-redaksjon, vi heller.

For det meste har vi sluppet unna dårlige kompromisser, men for å tilfredstille alle parter, har vi valgt å gi det siste valget til deg som skal høre på dette. Stridsøksen har delt oss i "Hey, hey, my, my (into the black)" og "My, my, hey, hey (out of the blue)"-leirer. Derfor har vi en samling med hver. Så kan du selv velge hvilken du liker best. På samme måte som du kan velge rekkefølge på låtene selv.



My my, hey hey (out of the blue)
(Rust never sleeps, 1979)
Du mente kanskje at Lars Lillo-Stenberg var genial da han gjorde to vidt forskjellige versjoner - den første akustisk, den andre elektrisk - av "Langfredag i Århus" en sommer for mange, mange år siden? Vel, Neil Young er en mye lurere trubadur. Han gjorde det samme allerede i 1979. Og Neil sang om helt andre ting enn gylne kantareller og deilige dager i Danmark. Mye tøffere ting, slik som Elvis, Johnny Rotten og rockens framtid. "My my, hey hey (out of the blue)" viser at selv den største elektriske stormen kan bli til en bitende, akustisk bris. Eller var det omvendt? IA

Down by the river
(Everybody knows this is nowhere, 1969)
Det er her det starter. Det er her den episke Neil Young blir født. Den Neil Young som strekker en tre minutters låt til ti, som lager gitarsoloer som beveger seg fra det banale til det geniale. I tilståelsen "Down by the river". I shot my baby... Dead...
TB

Cortez the killer
(Zuma, 1975)
Tankeeksperiment: Prøv å se for dere J Mascis og Doug Martch i en verden denne sangen ikke eksisterer. Vanskelig, ikke sant? Dette er lyden av grenser som sprenges. Dette er lyden av et instrument som endelig blir brukt på den måten det alltid var skapt for.
TJ

Tell me why
(After the gold rush, 1970)
Sailin' heart-ships through broken harbors
out on the waves in the night
IA

Pocahontas
(Rust never sleeps, 1979)
Neil tar den amerikanske urbefolkningens stemme, og slenger i samme slengen noen velrettede spark til samtidig amerikansk populærkultur. Du som tror at det egentlig handler om Neil Youngs sengefantasier om den midjeløse Disney-Månestrålen med samme navn, kan vel egentlig ta deg en tur på gangen.
TB

Fuckin' up
(Ragged glory, 1990)
Traktor-riff! Voodoo-trommer! Epileptiske gitarsoloer! Desperat vokal! Gaulende koring! Feedback! Rock'n'roll så det holder, altså. For sikkerhets skyld innspilt utendørs.
RS

Albuquerque
(Tonight's the night, 1975)
Salme ved reisens slutt. Langtvekkistan er bare en 15 mils leiebiltur fra LA. En biltur hvor man kan finne seg selv, fred og et musikal-klingende refreng, som også fungerer som mantra, morgen og kveld. "Albuquerque" er Neil Youngs farvel til droger. Det er helt tilfeldig at den rimer på "cold turkey".'
TB

Alabama
(Harvest, 1972)
“The Devil fools with the best laid plans.” Det er ikke det at det er vondt ment, men det er så skakkjørt der nede at det måtte en kanadier til for å vise hvor skapet skal stå. Lynyrd Skynyrd kan bli så indignert de bare vil, men de skremmende fakta er at nylig avdøde Rosa Parks startet en liten revolusjon så sent som i 1955 ved å sitte på feil buss-sete.
MK

Cinnamon girl
(Everybody knows this is nowhere, 1969)
En feberfantasi. En gitarsolo som til og med Ingve Aalbu kan lære seg. Et testamente over Danny Whittens unike evne til å tilføre gull gjennom en andrestemme. Hva mer kan man ønske seg?
TB

Sugar mountain
(Singel b-side, 1969. Også tilgjengelig på samlingen "Decade" (1977) og i konsertversjon på "Live rust")
"Oh to live on Sugar mountain". Neil Young skrev denne sangen på 19-årsdagen sin og spilte den inn på enkleste vis i Ann Arbor, Michigan. Neil hadde akkurat forlatt Buffalo Springfield, der "Broken arrow", for eksempel, hadde krevd over 100 opptak. På "Expecting to fly" hadde han lagt på linje for linje av vokalen. På "Sugar mountain" kommer reaksjonen. Her drømmer han seg tilbake til enklere tider, da han spiste sukkerspinn, røykte sin første sigarett og jentene skrev hemmeligheter på små lapper. "Sugar mountain" er naive og nostalgiske Neil. Men vi liker ham slik også.
IA

For the turnstiles
(On the beach, 1975)
Sjømenn, halliker, oppdagere og baseballspillere. Alt er forgjengelig, alt har en ende. Det er faktisk ganske mye lærdom å ta av dette. Blant annet at Neil Youngs stemme gjør seg veldig godt til banjo.
MK

Southern man
(After the gold rush, 1970)
Jepp, den har skylda for "Sweet home Alabama". Men det er det usannsynlig fete riffet, hvor gitar og piano slåss om å lede an, som gjør "Southern man" til mer enn et bittert sørstatsoppgjør. TB

Like a hurricane
(American stars'n bars, 1977)
Med "Like a hurricane" skapte Neil Young både et vakkert stemningsbilde ("Once I thought I saw you in a crowded, hazy bar...") og et utgangspunkt for sine drøyeste gitarekskursjoner de neste 25 årene. At den er like gripende enten den framføres i episk rockformat eller som pumpeorgel-ballade, slik den ble på "Unplugged", sier noe om hvilke urkrefter som bor i denne låta.
RS

Thrasher
(Rust never sleeps, 1979)
En dramatisk redningsaksjon. Neil Young kjemper seg løs fra Crosby, Stills og Nash i "that great grand canyon rescue episode", mens gribbene henger over ham. Metaforene hagler mot et akustisk bakteppe - en vidunderlig kontrast til den mørke og dramatiske teksten.
TB

Danger bird
(Zuma, 1975)
Den blir nesten aldri nevnt og den dukker sjelden opp på setlistene. Men "Danger bird" har både den seigtflytende, episke følelsen til "Cortez the killer" og den desperate inderligheten til de største øyeblikkene på "Tonight's the night". Hva mer kan man egentlig ønske seg av 6 minutter og 54 sekunder med musikk? Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er den mest undervurderte låta i hele Neil Young-katalogen.
RS

Revolution blues
(On the beach, 1974)
Innspilingen er egentlig en jam. Teksten er egentlig en hyllest til Manson. Cast kunne lært mye av Neil Young.
TB

Ambulance blues
(On the beach, 1975)
Det er grenser for hvor fort en ambulanse kan kjøre, alle liv kan ikke reddes. Tiden marsjerer ubønnhørlig og ustoppelig videre, og i løpet av snaue ni minutter med sjelerensking og dype sannheter settes det et verdig og oppsummerende punktum for den mørkeste perioden i Neil Youngs liv.
MK

Powderfinger
(Rust never sleeps, 1979)
Moralen er: Stol på pappa. Ikke pappas rifle.
TB

Trans am
(Sleeps with angels, 1994)
Døende minner, døende biler og fortellinger i lyset fra det døende leirbålet. ”Trans am” er en resignert Neil Young som ser seg tilbake over skuldra. Fortida fremstår nå like svart som framtidsutsiktene. ”Trans am” er både kryptisk og apokalyptisk på den mumlende måten ingen gjør ham etter.
TJ

Cowgirl in the sand
(Everybody knows this is nowhere, 1969)
Denne lar vi Neil forklare selv: "This is a song I wrote about the beaches in Spain. I've never been to the beaches in Spain. It's just my idea of what it's like over there."
TB

Hey hey, my my (into the black)
(Rust never sleeps, 1979)
Jeg er bare nødt til å glise hver gang jeg hører åpningen på denne: selveste ur-riffet framført på en gitar som er så mishandlet og forvrengt at alt som kan tvinges ut av den er ren og skjær skurring. Kompet høres ut som om det spilles av fulle sjømenn på sitt livs seilas. Også teksten da - full av autistisk visdom: "Hey hey, my my/Rock and roll will never die/There's more to the picture/Than meets the eye/Hey hey, my my." Det er klart man blir i godt humør av sånt.
RS

12.11.05
Pstereos Neil Young-redaksjon

Drink in your summer, gather your corn

Jeg har likt denne sangen siden første gang jeg hørte den, men som jeg mistenkte tilbake på begynnelsen av nittitallet, da jeg tilfeldigvis kom over låta i platesamlingen hjemme, blir den bare vanskeligere og vanskeligere å distansere seg fra. Det kan være en begynnende 40-årskrise (åtte år før tida), at Charlie Watts bestemte seg for å slutte (for så å ombestemme seg), eller at jeg tilfeldigvis fikk se dette bildet, men de siste dagene har jeg kjent pulsslagene fra "Time waits for no one", The Rolling Stones aller største øyeblikk, dunke i tinningen som aldri før. Tida venter ikke på noen - heller ikke gamle helter.
"It's only rock'n'roll" var den siste Stones-plata Mick Taylor spilte på. Siden bidro han blant annet på Bob Dylans "Infidels" - før han nå (tydeligvis) er blitt en gammel, pløsete mann. Jeg lurer på om han spiller "Time waits for no one" selv innimellom, kjenner pulsslagene dunke i tinningen og tenker tilbake på da han var gitarist i verdens beste band...
"Time waits for no one" på Spotify.
"Time is on my side" på Spotify.
Jeg hadde egentlig planer om å sette sammen ei spilleliste med Stones flotteste låter fra storhetsperioden 1968 til 1974, men så fant jeg ut at den allerede finnes og heter "Exile on main street" (de fleste dagene i året kjent som "tidenes beste plate", om enn i sterk konkurranse med "Darkness on the edge of town").
Teksten nedenfor ble skrevet for Pstereo en gang for lenge siden, i ei annen tid, på et helt annet sted.



The Rolling Stones - Time waits for no one

"Time is on my side", sang Mick Jagger midtveis på sekstitallet.

Du kan nesten høre hvordan han gleder seg til å bli ferdig i studio, slik at han kan slafse i seg alt han måtte finne av damer og dop.

Ti år seinere er han kommet fram til en annen erkjennelse. Brian Jones er død, sekstitallet og "swinging London" er fjern fortid. The Rolling Stones har gitt ut det alle - inkludert bandet selv - vet er deres ultimate plate, "Exile on main street". Etter mange år med til dels åndeløs briljanse er tida i ferd med å innhente Mick Jagger og Keith Richards. Låtene kommer ikke like enkelt lenger. Livet er ikke fullt så bekymringsløst som det en gang var.

"Time can tear down a building,
or destroy a woman's face
hours are like diamonds
don't let them waste"

"Time waits for no one" var den første sangen som ble spilt inn for oppfølgeren til skuffende "Goat's head soup". Slagordet for den nye plata - og de neste 30 åra - var "It's only rock'n'roll". Ambisjonsnivået var med andre ord senket betraktelig i forhold til "Sticky fingers" og "Exile on main street".

Noen år tidligere hadde den store steinen rullet nedover skråningen av seg selv, helt ute av kontroll. Før den ble sittende helt fast, rakk gruppa å levere et siste, udødelig mesterverk, den over seks minutter lange "Time waits for no one". Det er egentlig vanskelig å tro at The Rolling Stones kunne komme opp med noe så vakkert og ærbødig i 1974. Hver gang jeg spiller denne sangen, blir jeg like overrasket. Dette er noe helt, helt annet enn den konvensjonelle, firkantede, bare unntaksvis tøffe rocken vi har fått servert de siste 35 åra.

For anledningen legger Mick Jagger etter hvert bort sin patenterte "Slim Harpo møter Don Covay over en pose fish'n'chips"-levering til fordel for noen fantastiske, frittflytende fraseringer som kun minner vagt om Van Morrisons dypdykk inn i drømmene på "Astral weeks". Charlie Watts har aldri trommet mer løssluppent på ei Stones-plate. Ray Cooper bidrar for en gangs skyld med perkusjon som faktisk høres - og som betyr noe. Keith Richards tar seg sammen og gir oss både kraft og nyanser. Selv Bill Wyman høres ut som han er i en egen og vakrere verden.

Jeg liker ikke å bruke ordet "magisk", men jeg finner ikke noe bedre.

Mot slutten spiller Mick Taylor en lang, melodisk, snirklete solo som ikke ligner på noe annet. Deretter tar Nicky Hopkins over på piano, som om det var Herbie Hancock som etterfulgte Wayne Shorter - før alt annet svinner bort og kun trommene står igjen - som raske hjerteslag.

"Drink in your summer,
gather your corn
the dreams of the night time
will vanish by dawn"

Ingve Aalbu
09.09.2005

Lyle Lovett - Step inside this house

Selv om jeg har brukt ufattelig mye tid og altfor mye studielån på platesamlingen på loftet, er jeg nødt for å innrømme at Spotify og Wimp er i ferd med å gjøre fysiske plater irrelevante - også for min del. Helt nye muligheter har åpnet seg bare de siste månedene. Det nytter ikke å kjempe og stritte imot, har jeg funnet ut. De nye løsningene er rett og slett for gode, for fleksible og lettvinte. Egentlig liker jeg heller ikke at fokuset er i ferd med å skifte fra album til enkeltlåter. Men på den andre sida har jeg mange ganger fantasert om åra da det var SINGELEN som betydde noe, da låtene sto i sentrum, og det man hadde å si, måtte bli sagt i løpet av kortest mulig tid. Sånn sett kan den nye tidsregningen også føre noe godt med seg, tenker jeg med meg selv - ei ny storhetstid for singelen?

Dessuten er det ikke slik at platesamlingen MIN, den jeg har på loftet, som jeg har brukt altfor mye tid og studielån på, blir irrelevant på grunn av Wimp og Spotify. Jeg har ingen planer om å selge platene mine, eller gi dem bort til Frelsesarmeen. Affeksjonsverdien er for stor. Jeg har for mange minner knyttet til dem. Nick Drakes "Bryter layter", for eksempel, en av mine absolutte favorittplater, kjøpte jeg en regnfull høstdag i Bergen i 1995, mens jeg "studerte" ex.phil. og levde på McDonalds og Hansa Premium. David Bowies "Aladdin sane" skaffet jeg meg en kveld i Stavanger i 1997. Jeg hadde glemt nøklene til leiligheten på Ullandhaug og ble stående ute i regnet i flere timer (under terrassen) med "Aladdin sane" trygt plassert i en plastpose under jakken. Uforglemmelig. Wilcos "Summer teeth" klarte jeg å lure til meg to dager før utgivelsesdatoen, takket være gode kontakter på platepusher-markedet i Egersund. Jeg ruslet ned til byen fra leiligheten i Peder Clausens gate, kjøpte meg et horn på sørgelig nedlagte Rødlands Konditori, svingte innom Platebaren Amadeus og hentet med meg det nyeste utspillet til Jeff Tweedy, ei plate som fortsatt står høyt i kurs her i gården.

Det er minnene og de små tingene som teller. Ingen har formidlet den følelsen bedre enn Guy Clark, via Lyle Lovett. "Step inside this house", hentet fra plata med samme navn, er en av mine absolutte favorittlåter - den går topp 10 hvilken dag som helst. Og den er passende nok IKKE å finne verken på Spotify eller Wimp. Foreløpig. "Step inside this house" må jeg til platesamlingen på loftet for å finne. Og det føles fint.

Denne teksten ble skrevet i mars 2004, uten at det betyr noen ting som helst i denne sammenhengen. Men jeg er fortsatt veldig glad i Lyle Lovett. Her er det som finnes av ham på Spotify. Så altfor lite, selvsagt. Men det er de små tingene som teller.

Jeg har også lyst til å benytte anledningen til å anbefale Guy Clark. Katalogen hans er ujevn, og hans aller største øyeblikk er det altså Lyle Lovett som framfører, men Clark har skrevet én sang til som hører hjemme blant mine 10-20 favorittlåter, den stadig mer bevegende "Desperadoes waiting for a train". Den kan høres her.

Lyle Lovett - Step inside this house

Det er de små tingene som teller.

Jeg er klar over at det er en klisjé, men det er like fullt sant. Livet er det som skjer mens man venter på at det skal bli helg, mens man lengter etter sommeren, etter kjærligheten, eller på at tippekampen skal begynne.

Det er de små tingene som teller.

Albumet ”Step inside this house” er kjent som Lyle Lovetts hyllest til Texas og de store låtskriverne fra staten med ei stjerne. Plata fra 1998 inneholder blant annet ”Lungs”, "Flyin' shoes", "Highway kind" og "If I needed you", alle skrevet av Townes van Zandt, tradisjonelle "More pretty girls than one", samt hele fire sanger av Stephen Fromholz.

Men det er ikke uten grunn at albumet fikk tittelen ”Step inside this house”.

Lyle Lovett har skrevet en god del store sanger siden han debuterte i 1986, med det som fremdeles er han beste plate. De første som faller meg inn, er "This old porch", "God will", "Closing time", "L. A. County", "Promises" og "The road to Ensenada". Lyle Lovett er blitt kjent for en helt egen og sofistikert blanding av country, gospel, jazz og blues. Hans aller største øyeblikk er likevel en coverlåt av det helt enkle slaget.

”Step inside this house" er den første sangen Guy Clark skrev. Så vidt jeg vet, har han aldri spilt den inn selv. Jeg tror "Step inside this house" må være den aller flotteste låten til Guy Clark, ved siden av "Desperados waiting for a train". Eller så er det Lyle Lovett som har funnet en måte å presse ut ekstra følelse og stemning av hvert eneste ord.

"Step inside this house girl

I'll sing for you a song

I'll tell you 'bout where I've been

It shouldn't take too long

I'll show you all the things I own

My treasures you might say

Couldn't be more'n ten dollars worth

But they brighten up my day"

Lyle Lovett forteller om et bilde han har hengende på veggen, ei bok han fikk fra ei jente, et stykke glass, en hatt, en rar, gul vest, en skinnjakke, en bag, noen støvler og en gammel gitar. Det høres kanskje ikke all verden ut, men det er de små tingene som teller, både i litteraturen og livet.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men dette er et av de fineste versene jeg vet om:

"Here's a book of poems I got

from a girl I used to know

I guess I read it front to backfifty times or so

It's all about the good life

and stayin' at ease with the world

It's funny how I love that book

and I never loved that girl"

Det er de små tingene som teller.

We used to roam so freely...

Denne teksten ble skrevet for Pstereo i mars 2003. I min iver etter å spre det glade budskap, ser jeg at jeg - som vanlig, kanskje - har tatt litt vel hardt i, her og der. Jeg mistenker også at det kan ha sneket seg inn en faktafeil eller to. Men selv om enkelte partier nok er litt "over the top", merker jeg at jeg fortsatt mener hvert ord. Ronnie Lane er en av mine absolutte favorittartister og en av sangerne med desidert mest emosjonell kraft, i min verden.

Min datter på snart fem år heter forresten Anna.

Ronnie Lane - Go tell everyone!

Han har drukket alt for mye whiskey. Han har det skitneste, styggeste kinnskjegget jeg har sett. Han er Ronnie Lane.

Sammen med sigøynerlaget Slim Chance skapte han en sjarmerende, erkeengelsk, rullende folkrock. Den er skeiv og skjønn som ingenting annet. Stemmen åpner seg på de riktige stedene og trekker inn lukta av hav og fjell. Ronnie Lane når den høye, vemodige tonen som bare en mann uten anger og frykt kan synge. Han har noe av den samme avslappede, tilbakelente elegansen som Willie Nelson. Det høres ut som han sitter og tygger skrå, eller mangler noen tenner.

Ronnie Lane ble født i London, 1. april 1946. På sekstitallet var han bassist i The Small Faces. Han var en av de hippeste kattene i byen. Sammen med Steve Marriott skrev han klassikere som ”All or nothing”, ”Tin soldier” og ”Afterglow”.

The Small Faces rakk å gi ut ”Ogden’s nut gone flake”, et av rockens første konseptalbum, før Marriott takket for seg. Ronnie Lane slo seg da sammen med Rod Stewart og Ron Wood. The Small Faces var blitt store, på flere vis. Rod Stewart stjal det meste av oppmerksomheten, slik Steve Marriott hadde gjort før ham. Men det var fortsatt Ronnie ”Plonk” Lane som var hjertet i gruppa.

I 1973 forlot han The Faces, fast bestemt på å bli mindre populær. Det lyktes han med, selv om den første singelen, ”How come”, nådde 11.-plassen på hitlistene. Avgjørelsen om å gå solo, fikk raskt konsekvenser for The Faces. Rod Stewart forsto tidlig at det ikke var mulig å fortsette uten Ronnie Lane. Tomrommet ble for stort.

Men glem Rod Stewart og Steve Marriott (i hvert fall for en liten stund)! Ronnie Lane var aller best på egenhånd.

I 1973 ville han tilbake til naturen. Han var lei hotellrom og store byer. Han flyttet til gården Fishpool i Wales. Der la Ronnie Lane planene for ”The passing show”, en ambisiøs turné som skulle føre ham ut på landsbygda sammen med klovner, sjonglører, dansere og flammeslukere. Snart var ”Laney” på veien med en stor karavane. Sangene ble hver kveld framført i et stort sirkustelt. Musikken blandet seg med lukta av friskt gress. Turneen ble selvsagt en økonomisk katastrofe av typen det skrives bøker og lages dokumentarfilmer om. Men Ronnie Lane ville sikkert gjort det hele om igjen.

Engelskmannen spilte inn tre album mellom 1974 og 1976. Alle er rikt instrumentert, som regel med fele, munnspill, saksofon, mandolin, trekkspill, fløyte, flere gitarer, og et stort kor bestående av venner, koner og elskerinner. Stemningen er løssluppet, spontan. Det høres ut som en gjeng skitne, walisiske fyllefanter har samlet seg utenfor sauefjøset for å drikke øl og spille musikk til daggry. Det er antagelig ikke så langt unna sannheten heller. Platene ble tatt opp på Ronnie Lanes mobile studio.

Det verserer en herlig historie fra innspillingen av ”Anymore for anymore”. For å få den rette følelsen, hadde Ronnie Lane tatt bandet med ut på et stort jorde i nærheten av gården. Midt i en sang, antagelig tittelkuttet, kommer en av naboene ruslende. Han savner en sau. Opptaket slutter med at Ronnie Lane diskuterer med bonden hvor dyret kan ha tatt veien. Det er synd at sangen aldri ble utgitt. Men jeg kan tenke meg hvordan samtalen gikk.

I mange tilfeller var det nok tilfeldig at musikken ble slik den ble. Sangene fant Ronnie Lane i veikanten da han passerte forbi med sigøynerfølget. Tekstene høres det ut som han har snublet over. Derfor bør det ikke overraske noen at platene hans er ujevne. Men øyeblikkene der alt kommer sammen, fortrenger det uvesentlige, det forglemmelige.

Enten det var tilfeldig eller ikke, har Ronnie Lane skrevet noen av de aller flotteste sangene som har kommet fra Storbritannia. Han er blues fra bondelandet, folk fra fjellene, soul fra sumpene, rock med røtter. Han blander inn engelsk teatermusikk og mye annet rart. Det ruller og går. Det humper og skvetter. Det rister og hakker.

Ronnie Lane er en av de siste, store romantikerne. Han har den varmeste stemmen som noen gang har hvisket meg i øret. Sangene hans sier ”slapp av, det er ingen fare, det går bra”. Det er bare livet. Jeg tror han må være en av de mest sympatiske artistene verden har hørt.

”Laney” laget tre album sammen med Slim Chance. ”Anymore for anymore” ble utgitt i 1974. Det ble fulgt av ”Slim Chance” i 1975. ”One for the road” kom året etter. I tillegg ga han ut en rekke klassiske singler. Den første, ”How come”, var trippel. B-sidene ”Tell everyone” og ”Done this one before” hører med blant engelskmannens beste låter.

Jeg vil også trekke fram ”Rough mix”, albumet en blakk Ronnie Lane gjorde sammen med Pete Townshend. Det inneholder vidunderlige ”Annie”, den fineste sangen du aldri har hørt. Jeg kan vanskelig gi en varmere anbefaling. Jeg tror ikke to minutter og 54 minutter kan brukes bedre. Hver gang jeg hører de vakre, livgivende ordene til Ronnie Lane, får jeg lyst til å døpe et eventuelt jentebarn Annie, bare så hun skal få denne sangen å støtte seg til gjennom livet.

Men vi har mer å takke Pete Townshend for. Etter innspillingen av ”Rough mix” tok Ronnie Lane en pause fra musikken. Pete Townshend fikk lokket ham tilbake i studio i 1979, etter en vinter da mange av dyra på gården hadde frosset ihjel. Resultatet ble ”See me”, hans siste studioalbum.

Ronnie Lane kjempet mot nervesjukdommen multippel sklerose i mer enn 20 år. Han merket de første symptomene under innspillingen av ”One for the road”. I 1983 holdt Eric Clapton, Jeff Beck og Jimmy Page, med flere, en støttekonsert i Royal Albert Hall. Ronnie Lane kunne da synge, men ikke spille gitar. Dessverre var det ingen vei tilbake. De siste åra av livet bodde Ronnie Lane i Colorado, USA. Det var også der han døde, 4. juni 1997. Han var 51 år gammel.

”We used to roam so freely.

It's been so long

I take my dreams to bed now

where they belong”

Er du ikke kjent med musikken hans, vil jeg anbefale en samleplate, for eksempel ”Kuschty rye” eller ”Tin & tambourine”. Resten kommer av seg selv. Har du først hørt stemmen til Ronnie Lane, vender du alltid tilbake. Jeg kan vanskelig tenke meg en tilværelse uten nære venner som ”Annie”, ”Give me a penny”, ”Tin and tambourine”, ”Richmond”, ”Debris”, ”Tell everyone, ”Roll on babe”, ”She’s leaving” og ”Done this one before”.

Men det er bare en liten del av historien.”Go tell everyone!”

Now you'll be Emmylou and I'll be Gram...

Av og til skal det ikke så mye til for å bli påminnet om en stor sang. En liten Twitter-utveksling tidligere i dag var nok til plutselig å bli fanget i Gillian Welch og David Rawlings sin verden.
Denne lille teksten ble skrevet i juni 2003, om det som (fortsatt) er en av de største (og beste) sangene utgitt dette tiåret. Og er det ikke snart på tide med noe nytt fra denne enestående duoen?
Gillian Welch på Spotify.




Gillian Welch - I dream a highway

"Now you'll be Emmylou and I'll be Gram", synger Gillian Welch.

Det er ikke bare en hyllest, men også noe i nærheten av en sannhet. Samtidig er det et løfte og en forpliktelse.

Gillian Welch er på mange måter vår tids Gram Parsons, et bindeledd mellom tradisjon og framtid. Trofaste David Rawlings er hennes Emmylou Harris, den perfekte partneren. Sammen drømmer de en landevei tilbake til tidligere tider, til pelsjegere, spådamer, Titanic, Hank Williams, The Grand Ole Opry, vredens druer og spøkelset av Tom Joad, til dager da de store frigjørerne fikk ei kule i bakhodet, Gud svevde over vannet og Elvis Presley "shook it like a midnight rambler".

"I dream a highway" ligger sist på "Time (the revelator)", utgitt i juli 2001. Plata er en stille triumf, et momument i mono.

Gillian Welch og David Rawlings kunne vært søskenbarn av The Stanley Brothers, eller nære slektninger av The Carter Family. Det høres ut som de nettopp har kommet ned fra fjellene med sin helt egen form for folkemusikk. Dette er tilbake til framtida.

"I dream a highway" er to stoler, to stemmer og like mange gitarer. Det er alt som skal til.

David Rawlings korer så forsiktig at han nesten ikke kan høres. Han legger seg som en skygge utpå stemmen til Gillian Welch, som sleper seg døsig framover. Begge plukker seg inn i den amerikanske musikkarven, langt ned i bevisstheten til flere generasjoner. Her er ingen brå bevegelser, ingen stilbrudd, ingen plutselige avbrekk. Sangen lister seg avgårde, henvender seg sakte til sansene, før den plutselig griper tak i deg og fanger hele oppmerksomheten rundt denne snedige, stille, gamle, nye musikken.

"Oh I dream a highway back to you love,

a winding ribbon with a band of gold,

a silver vision come and rest my soul,

I dream a highway back to you."

Det mektige sistesporet på "Time (the revelator)" ruller og går i 14 minutter og 40 sekunder, uten at det føles et øyeblikk for mye. "I dream a highway" kunne ha vart til evig tid. Det er kanskje den lengste og beste utgangen på ei plate siden Bob Dylan avsluttet "Blonde on blonde" med "Sad-eyed lady of the lowlands".

Det var i 1966.

Sola skinner, siste del

Fra Jonathan Richman via Bruce Springsteen, REM, Queers, Beefheart, Steely Dan (og mye annet rart) til The Ladybug Transistor - her er siste del av Pstereo-gjengens fabuleringer om sommer og sol.
Jeg husker fortsatt ikke når denne kåringen ble foretatt, bortsett fra at det må ha vært leeenge, leeeenge siden. Jeg husker heller ikke hvordan denne kåringen ble utført, bortsett fra at det må ha vært ganske tilfeldig hvor de ulike låtene havnet. ("Sparky's dream" på tiendeplass?!!? Hallo?!!). Men jeg husker at Jonathan Richman på diktatorisk vis ble plassert som nummer én (noe som fortsatt virker helt, helt riktig). Og jeg husker at det var en forbanna bra (og nesten sjokkerende variert) samling sommersanger.
"Sola skinner" finnes fortsatt bare i ett eksemplar, tilhørende enn viss Jone Fredriksen. Men hvis noen (fortrinnsvis et stort selskap) ønsker å gi den ut, for eksempel på trippel vinyl - med tilhørende tung reklamekampanje - er det bare å kontakte min agent/modellmamma. Jeg vet om noen som kanskje kan skrive liner notes...Inntektene vil gå til å få kverket alle som bidrar på årets "Allsang på Skansen".
"Sola skinner" på Spotify. (Dessverre mangler åtte av sangene, deriblant vinnerlåta.)


1. Jonathan Richman – That summer feeling

”When there’s things to do not because you gotta,
when you run for love not because you oughtta...”

Egentlig finnes det bare én sommersang.

Den sier til gjengjeld alt man trenger å vite om sommeren. "That summer feeling" inneholder alt, fra den store sommerflørten til minnene man helst ville vært foruten. Dessuten kan den få noen og enhver til å nyte øyeblikket og sette pris på det man har.

Jeg kan godt tenke meg at Jonathan Richmans "That summer feeling" er bedre 1. september enn 1. juni. Jeg vil også tro at den føles mer sann og riktig når man er 27 år enn når man er 17. Selv spiller jeg "That summer feeling" hver vår, bare for å minne meg selv om at sommerfølelsen en eller annen gang vil komme til å gjøre vondt.

”When the cool of the pond makes you drop down on it
When the smell of the lawn makes you flop down on it
When the teenage car gots the cop down on it
the time is here for one more year
And that summer feeling
is gonna haunt you one day in your life”

Kanskje er dette den beste dagen du får? Kanskje blir ikke livet bedre enn dette?

Hvem vet?
Ingve Aalbu


2. Bruce Springsteen – 4th of July, Asbury park (Sandy)
Akkurat som hos Prefab Sprout, er biler og jenter det mest sentrale for Bruce Springsteen.

Førstnevnte mente at livet hadde mer å by på enn som så, men "4th of July, Asbury park" er en låt som får en til å lure på om ikke det er Springsteen som har rett.

"Sandy" er en romantisk sang til ei servitrise, hentet fra Bruce Springsteens andre album ”The wild, the innocent and the E-street shuffle". Her serverer han en historie om alle de mer eller mindre kuriøse mennesketypene som henger rundt på stranda i New Jersey-natta. Og selv om man kan høre den som en hyllest til sommeren i Springsteens ungdomstid, kan man utover i sangen ane at det gode livet er i ferd med å ta slutt.

”For me this carnival life’s through” synger Springsteen.

Vi vet at han to år senere, med ”Born to run”, er klar til å rømme fra hele stedet. I så måte er Sandy forgjengeren til Mary i ”Thunder Road” og Wendy i ”Born to run”. Hun er jenta Springsteen vil redde, og vil skal redde seg selv, ”…you ought to quit this scene too”.

Selv klarer jeg aldri å komme utenom denne sangen når jeg mimrer over tapte sommerflørter.

Sandy, the aurora is risin' behind us
Those pier lights, our carnival life forever
Oh, love me tonight, for I may never see you again
Hey, Sandy girl... my baby
Erik Hansen


3. REM – Nightswimming
"Nightswimming" er min personlige sommerfavoritt, spilt inn på det samme pianoet som Derek & the Dominos benyttet på "Layla" og med strykere arrangert av John Paul Jones.

Teksten tar for seg det jeg synes en sommersang skal gjøre: De gode minnene fra barne- og ungdomstida. Den gangen alt var bekymringsfritt. Da sommer var ekte sommer. Mike Mills har uttalt at "Nightswimming" er en av hans absolutte favoritter, særlig fordi det er en sann historie om da bandmedlemmene, sammen med venner, nakenbadet i en liten innsjø i Athens.

Nightswimming, remembering that night,
September's coming soon,
I'm pining for the moon.
And what if there were two
Side by side in orbit
Around the fairest sun?
That bright, tight forever drum
Could not describe nightswimming

Legger man til Michael Stipe sin fantastiske vokal, samt en svart/hvitt, ferdigsensurert nakenbadevideo fra Athens om natta, er dette en sommeropplevelse av de sjeldne.
Erik Hansen


4. Motorpsycho – Waiting for the one
Du kan velge hvilken versjon du vil. Kugutt-varianten på Tussler. Den trønderrock-tunge avslutteren på "Demon box". Men det er den akustiske leirbålvarianten som er sommer. Den med de særdeles nedsenkede skuldrene og ikke bare håpet, men overbevisningen om at hun blir værende én dag til. Morgendagen er uansett så langt borte, at det er ikke noe å snakke om en gang.

You won't be here tomorrow morning,
but you said that yesterday as well

Jeg sa ”ikke noe å snakke om en gang”.
Tor Martin Bøe


5. Queers - Punk rock girls
Merkelig nok var det ingen som la merke til det, men i løpet av et effektivt lite kveldsmåltid klarte the Queers å sette til livs både Brian Wilson og Ramones. Wilson var litt tung å fordøye, men de klarte nå å få ham ned til slutt. Det var et fornøyelig måltid. De hadde snakket om alt fra tyggegummi til ristet brød.

Tidligere på dagen hadde de hengt på hjørnet slik de alltid gjorde. Sett på jenter. ”Ursula har endelig fått pupper”, hadde Joe kommentert. De andre hadde knist. Rullingsen var feitere. Kvisene gulere.

Ingen jenter er som punk rock-jenter. Om sommeren. Om høsten. Hele året. Verken jenter eller punkpop blir bedre enn dette.
Tor Martin Bøe







6. Captain Beefheart and his Magic Band - Sure 'nuff 'n yes I do
“Hey, hey, hey, all you young girls,
where ever you’re at
I got a brand new Cadillac
got a Ferrari too”

1966. Don Van Vliet alias Captain Beefheart er ung, viril og har inntil videre klart å holde galskapen innenfor forholdsvis akseptable rammer. Han har nettopp flyttet fra Nowhere, Arizona til Los Angeles, fått platekontrakt (som han riktignok snart skal miste) og kjøpt seg bil. Dopet flyter relativt fritt, det er opprør og revolusjon i lufta. Sola skinner i øynene hans.

Han er på jakt etter jenter.

2004. Sola har nettopp gått ned over en park i Oslo. Jeg er litt småfull og kvelden skal erobres. Det jeg trenger er blues-rock av den lett paranoide, men like fullt livsbejaende typen. Jeg trenger en 18 år gammel Ry Cooder på slidegitar og utsultede musikere i rare kostymer på syre.
Captain Beefheart er det jeg trenger.
Morten Krane


7. The Divine Comedy - The summerhouse
Mange av Neil Hannons beste låter handler om en barne- og ungdomstid så fylt til randen av uskyld, forventninger og pur glede at man mistenker ham for å ha gjennomgått noe av et helvete i sitt virkelige liv, og at sangene er små luftskip han har snekret sammen for at nåværende anemiske, forleste og ensomme tenåringsutskudd skal kunne ha noe å sveve bort i (at dagens kids foretrekker "Lose yourself" eller den siste til Linkin Park som lydspor til sin eskapisme, er en annen historie).

Neil Hannon er, uansett biografi, en mester i å pensle ut fantasiene, drømmene og øyeblikkene av uforfalsket, pulserende lykke som typisk tilhører oppveksten. Jeg kjenner meg igjen - ikke ved landstedet ved kysten, eller i følelsen av å brette pappas bil rundt et tre og champagneskåle over det - men i grunnstemningen, i rastløsheten og den svimle erkjennelsen av at livet knapt har begynt. Og jeg gjenkjenner vemodet og savnet som innhenter og infiltrerer minnene, og som på den måten forskyver og forsterker dem.

I dette spennet finnes nydelige "The summerhouse". Den tar for seg så kollektive og tilsynelatende trivielle erfaringer som sommerforelskelser, treklatring og storøyd utforskertrang, men ikke uten en dirrende undertone: Den nært forestående, uunngåelige avskjeden. Melodien er av den typen grandios kammerpop som gjør at enkelte synes The Divine Comedy er et for stort og søtt jordbær å svelge. Selv lar jeg meg filleriste.

Og kanskje viktigst: Den får meg til å rote fram lukter, bilder og opptrinn fra min egen barndom. Et glass melk i en litt lubben hånd en sommerdag på plenen utenfor huset, min fars stemme idet han synger "Summer in Siam" klin likt Shane MacGowan, en slitt, oransje fotball som triller ned bakken og over veien. Utsikt til havet, duften av sol mot huden. Var jeg der i det hele tatt? Er det viktig?

Neil Hannon tror det, og jeg tror på ham.

Her er det vår, snart er sommeren over.
Marius Asp


8. Soul Coughing - Soft Serve
Sinnssykt varmt. Siiiinnnnnnsssssykt.
Tor Martin Bøe


9. Prefab Sprout - Hey Manhattan!
Guess what? Summer’s arrived… I feel the world’s on my side

Han har blitt kalt “a Shakespeare in a time of paperbacks”, Paddy MacAloon. Et kanskje ørlite sobrere forsøk på å oppsummere bedriftene til Prefab Sprouts ubestridte leder ville kunne inkludere stikkord som Paul McCartneys håndverksmessige teft, Elvis Costellos intellekt og den melodiske dristigheten som kjennetegner en Bacharach, en Wilson eller en Wonder — samt en følelse av tidløshet som bringer tankene mot størrelser som George Gershwin og Cole Porter.

Store ord blir det any ol' way, og det er slett ikke tilfeldig — skottens rolle i pophistorien er og bør være langt mer prominent enn en kløktig parafrase en sprenglærd guttunge fra Bergen med et litt melonaktig hode putter inn i låtene sine.

Ta “Hey Manhattan!”, for eksempel — en rørende hyllest til blant annet New York, Frank Sinatra (som visstnok skal ha droppet innom studio under innspillingen av albumet — han feiret 69-årsdagen sin og lurte på om noen hadde lyst på et stykke pizza), ungdommelig overmot og det historiske suset alle som har opplevd verdensmetropolen bør ha følt.

Sangen er ett av tre-fire høydepunkter fra den offisielle oppfølgeren til popmonsteret “Steve McQueen”, det totalt sett småskuffende albumet “From Langley Park to Memphis”. Alle elementene som gjør MacAloons låtskriverkunst like uimotståelig som den er knivskarp og dypt original er imidlertid å finne på “Hey Manhattan!” — en kammerpoplåt der smektende vers og hektende refrenger bryner seg på elegante melodiske brudd og vendinger, for så å kuliminere i et urbant cinematisk strykerparti som ikke ville gjort skam på for eksempel Marvin Gayes soundtrack til “Trouble man”.

Effekten den fremkaller minner om den fra et stort glass isté i skyggen under et tre, med en nytent filtersigarett i munnviken og et entusiastisk reisebrev fra noen du bryr deg om i hånda:

"The Brooklyn bridge stretches below
mea billion souls all dyin’ to know me
here I am, loaded with promise
and knee deep in grace"

Resten av sommeren blir bra, tipper jeg.
Marius Asp






10. Teenage Fanclub - Sparky´s dream
Gnisten, ja.

Gitarene introduserer en perfekt sommermorgen. En slik som sniker seg innpå deg og drar deg ut av senga. En slik som gjør at folk kommer dansende ut i gata, mens de viser slik glede man bare ser i amerikanske filmer fra femti-tallet.

Teksten forteller derimot om etterskjelvet etter en sommerforelskelse. Lengselen etter en man aldri skal møte igjen. Visstheten om at det aldri ville blitt det samme uansett. At minner er best i directors cut.

That summer feeling is gonna fly
Always try and keep the feeling inside

Det finnes de som formidler sommeren bedre enn Teenage Fanclub. Men ingen tar ettertenksomhetens sommerføleri så på sandkornet som ”Sparky’s dream”.

Need a crystal ball to see her in the morning
And magic eyes to read between the lines.
I take a wrong direction
From a shooting star
In the love dimension
Fading fast from taking this too far

Sommergnisten, ja.
Tor Martin Bøe


11. The Lovin´ Spoonful - Do you believe in magic
Ja, selvsagt gjør jeg det.

Det er skrevet mange låter om det magiske i musikken. Den første og beste jeg kommer på, er Lou Reeds «Rock’n’roll», der fortelleren Jenny blir reddet av en sang på radioen og begynner å danse. Men låten som kanskje best fanger inn følelsen av forelskelse og euforisk musikkglede, er The Lovin’ Spoonfuls «Do you believe in magic».

Debutplata med samme navn er ikke den mest minneverdige som ble utgitt i 1965. Musikken er stort sett bluesbasert og nokså tidstypisk rock’n’roll. Låtskriver John Sebastian var bare unntaksvis på høyde med låtskrivere som Lennon og McCartney, Marriott og Lane, Ray Davies, Brian Wilson - eller Fred Neil, for den saks skyld. Men han hadde sine øyeblikk.

«Do you believe in magic» er faktisk en av de mest perfekte og plettfrie poplåtene fra sekstitallet, spør dere meg.

«Do you believe in magic in a young girl's heart
How the music can free her, whenever it starts'
And it's magic, if the music is groovy
It makes you feel happy like an old-time movie
I'll tell you about the magic, and it'll free your soul
But it's like trying to tell a stranger 'bout rock and roll»

Så sant.

I motsetning til ihjelspilte «Summer in the city» høres to minutter og fem sekunder lange «Do you believe in magic» fortsatt helt fantastisk ut. Det er av melodiene som er så selvfølgelige og soleklare at det er rart å tenke på at de ikke har eksistert siden tidenes morgen.

Og for en herlig gitarlyd!
Ingve Aalbu


12. The Proclaimers - The joyful Kilmarnock blues
Sommer i Skottland.

Noen ganger er det ikke vits i å snakke om tvil og forvirring. Det er en fin dag. Brødrene Charlie og Craig Reid haiker sixty miles ned til Kilmarnock for å se Hibernian spille.

«The best view of all is where the land meets the sky».

Jeg vet ikke om denne sangen er mest trist eller mest glad. Jeg vet ikke om «The joyful Kilmarnock blues» er pop, rock, gospel, soul eller country. Ikke forstår jeg helt hva Craig og Charlie Reid synger om, heller, men musikken er både oppløftende og rensende, slik blues helst skal være.

«I walked through the country,
I walked through the town
I held my head up
and I didn’t look down»

Jeg er blitt fortalt at Craig og Charlie kan gjøre konserter uten å forsterke stemmene sine på noe vis. Det tror jeg så gjerne.
Ingve Aalbu


13. The Replacements - I will dare
Dette er en perfekt sang å åpne ei plate med.

Den er spretten, artig, akkurat passe kort, cathcy, har et artig riff og en ung Paul Westerberg som har lyst på en dame. Og han tør hvis hun tør. Den er perfekt å gå til, våkne til, danse til, drikke til, le til og smile til. Den gir deg også lyst til å smile litt ekstra til den jenta som du kunne tenkt deg å gå med, drikke med, danse med, våkne med, le med og smile med.

Hvis du tør da.
Tør du?
Paul Westerberg tør.
André J. Ishak


14. MC5 - Kick out the jams
Jeg vet ikke helt hva som kan sies om "Kick out the jams" som ikke blir sagt i løpet av sangen.

”Well I feel pretty good, and I guess that I could get crazy”

Wayne Kramer og hans kumpaner forfektet et anarkistisk, revolusjonært verdenssyn der fri sex i gatene var et hovedelement. ”Kick out the jams” forteller om å stå på scenen og utstråle en seksuell rock ’n roll-energi som er så kraftig i sin dekadanse og råskap at ingen - jeg gjentar: ingen – kvinner kan motstå.

Rock har alltid handlet om puling. Egentlig. Og kan det sies tydeligere enn dette?

“The wigglin guitars, girl,
the crash of the drums
Make you wanna keep-a-rockin'
‘till the morning comes”

Muligens kan det det. Men ikke når poenget understrekes av en bombastisk musikalsk energi som fortsatt er uovertruffen i rockehistorien.

”I done kicked ’em out!”
Morten Krane


15. Ramones - Sheena is a punkrocker
Gjengen er klar. De har surfet hele dagen. Nå skal de på Diskoteket med stor D. De er litt av en gjeng. Det skal bli litt av en kveld. Det skal bli alle kvelders mor. Nå venter de bare på Sheena. Hun er litt sein, men det har hun alltid vært. En av dem ser på klokka si, rister på den for å forsikre seg om at den ikke har stoppet. En annen kommenterer at det har gått snart en time over tida. De venter. Men Sheena kommer ikke.

Vi vet hvordan en norsk film hadde sluttet. Sheena på kjøret. Sheena med sprøyta. Sheena is hard asfalt.

Ramones vender den moralske fatwaen sin motsatt vei. Fordømmelsen faller over de som hører hjemme i det såkalte glansbildet. De som liker å gå på disco. De som ukritisk surfer medstrøms. Dette handler ikke om å falle utenfor, men om å komme seg ut. ”Sheena is a punkrocker” er en etter-den-sommeren-ble-ingenting-som-før historie, som klarer det Wam og Vennerød aldri fikk til.

Å gjøre en avviker til helt, uten at det går til helvete til slutt. På under 3 minutter.
Tor Martin Bøe


16. Steely Dan - Reelin´ in the years
Jeg tror at det å sette pris på Steely Dan, er noe som må læres. Akkurat som med kaffedrikking og sursildspising. Å beskrive følelsen av å virkelig høre - eller smake, for den saks skyld - storheten i noe man har higet etter å forstå lenge, er umulig.

Sånn har jeg det med Steely Dan.

For rent objektivt sett er verken kaffe, roquefort-ost, sursild eller Steely Dan spesielt velsmakende. Men ikke misforstå. Musikken til Steely Dan kan virke ekstremt glatt og kanskje litt kjedelig og overprodusert. Men det er kun for det utrente øret. ”Reelin’ in the years” er nok en sang som antageligvis ikke handler om sommer. Den får meg likevel til å kjenne en varm sørfransk vind gjennom vinduet i bilen. Jeg er på vei til en liten landsby hvor jeg skal drikke årgangschampagne og feire den evigvarende sommeren.

"Your everlasting summer
you can see it fading fast
so you grab a piece of something
that you think is gonna last"

Gid den kunne vare evig.
Thomas Vehus


17. Van Morrison - Sweet thing
Vanligvis har jeg ikke et utpreget behov for å være naken. Jeg er ikke i utstrakt grad i kontakt med min ekshibisjonistiske side. Jeg synes at naturisme er på grensen til ekkelt og kvalmt. Det er en grunn til at blotting er ulovlig.

Men noen ganger angripes jeg av en nesten ukontrollerbar trang til å rive av meg alle plagg, riste uhemmet med armene høyt over hodet, vrinske ut hese primalskrik og løpe med høye kneløft.

Van Morrison har laget mer enn én sang som kan katalogiseres under ”euforia”. Mesterverket ”Astral weeks” er spekket med den vanvittige følelsen av seinsommer og mulighetene som ligger i ren glede. ”Sweet thing” handler kanskje ikke om sommeren spesifikt. Men av alle sanger jeg kjenner, kommer den aller nærmest i å få fram følelsen av en perfekt sommer.

Beruselse, frihet, muligheter, kjærlighet og varme.
Thomas Vehus


18. The Rotary Connection - I am the black gold of the sun
The Rotary Connection er en av de mest fascinerende fotnotene i 60- og 70-tallets anything goes-leksikon. Til tross for at bandet i dag først og fremst er kjent for å ha vært velsignet med den unge Minnie Ripertons utenomjordiske stemme, maktet de faktisk å forene barbeint soul, psykedelisk brit-blues og intrikate, luftige strykerarrangementer på en måte som fortsatt er uovertruffen — i det minste hva svevende, skjør og underlig skjønnhet angår.

Hvite, langhårede studiomusikere, unge, svarte vokalister på vei oppover, drevne arrangører og en raus porsjon dagsaktuelle coverlåter (fra “Respect” til “Burning of the midnight lamp”) mellom egne, ofte sterke sanger — trettifem år seinere begynner det å bli opplagt at disse motsetningene må ha skapt en gnisning vi ofte må ty til ordet magisk for å beskrive.

Gruppas aller største øyeblikk, og det som mest effektivt innkapslet selve essensen av hva de prøvde seg på, var utvilsomt “I am the black gold of the sun”, en originalkomposisjon fra svanesangen “Hey love” (1971). Den kan beskrives som Terry Callier i møte med Cream, David Axelrod og Gilberto Gil, uten noensinne å møte veggen — umulig, med andre ord, på en ganske så tidstypisk måte.

Dramatikken holdes oppe av en fantastisk pianofigur som utdypes og herjes videre av strenger fokusert skarpt som barberblader, en stødig, rullende rytmeseksjon og stemmer som faller inn og ut av lydbildet som solskinn gjennom et vindu, spøkelsesaktig monotone og samtidig intenst til stede. Og da har jeg ikke engang nevnt fløytearrangementet. Det hele minner om den gode drømmen du hadde da du døste av i ettermiddagssolen, den du nesten husker, men ikke helt.

Magisk.
Marius Asp


19. The Ladybug Transistor - Like a summer rain
Du vet den lukta som kommer en varm sommerdag når det nettopp har regna så kraftig at man plutselig lurer på om man ikke er i langt sydligere strøk? Det lukter litt av jord, litt av støv, litt av gress og ganske mye av ting jeg ikke aner hva er.

Det er sommerlukt.

Du vet den stemningen når folk flykter inn fra svaberg eller utepils med aviser til å beskytte frisyren fordi de ble overrasket av en monsunsky? Ingen er egentlig sure for at det regner, det er bare litt artig og kuriøst. Man har tid til dette, og klærne tørker jo snart likevel.
Det er sommerstemning.

Jeg måtte grave fram Jan & Deans originalversjon av "Like a summer rain" for å finne ut hvordan den låt i sammenligning. Og helt ærlig så synes jeg ikke den når marihøna til knærne en gang.
Morten Krane