Lyle Lovett - Step inside this house

Selv om jeg har brukt ufattelig mye tid og altfor mye studielån på platesamlingen på loftet, er jeg nødt for å innrømme at Spotify og Wimp er i ferd med å gjøre fysiske plater irrelevante - også for min del. Helt nye muligheter har åpnet seg bare de siste månedene. Det nytter ikke å kjempe og stritte imot, har jeg funnet ut. De nye løsningene er rett og slett for gode, for fleksible og lettvinte. Egentlig liker jeg heller ikke at fokuset er i ferd med å skifte fra album til enkeltlåter. Men på den andre sida har jeg mange ganger fantasert om åra da det var SINGELEN som betydde noe, da låtene sto i sentrum, og det man hadde å si, måtte bli sagt i løpet av kortest mulig tid. Sånn sett kan den nye tidsregningen også føre noe godt med seg, tenker jeg med meg selv - ei ny storhetstid for singelen?

Dessuten er det ikke slik at platesamlingen MIN, den jeg har på loftet, som jeg har brukt altfor mye tid og studielån på, blir irrelevant på grunn av Wimp og Spotify. Jeg har ingen planer om å selge platene mine, eller gi dem bort til Frelsesarmeen. Affeksjonsverdien er for stor. Jeg har for mange minner knyttet til dem. Nick Drakes "Bryter layter", for eksempel, en av mine absolutte favorittplater, kjøpte jeg en regnfull høstdag i Bergen i 1995, mens jeg "studerte" ex.phil. og levde på McDonalds og Hansa Premium. David Bowies "Aladdin sane" skaffet jeg meg en kveld i Stavanger i 1997. Jeg hadde glemt nøklene til leiligheten på Ullandhaug og ble stående ute i regnet i flere timer (under terrassen) med "Aladdin sane" trygt plassert i en plastpose under jakken. Uforglemmelig. Wilcos "Summer teeth" klarte jeg å lure til meg to dager før utgivelsesdatoen, takket være gode kontakter på platepusher-markedet i Egersund. Jeg ruslet ned til byen fra leiligheten i Peder Clausens gate, kjøpte meg et horn på sørgelig nedlagte Rødlands Konditori, svingte innom Platebaren Amadeus og hentet med meg det nyeste utspillet til Jeff Tweedy, ei plate som fortsatt står høyt i kurs her i gården.

Det er minnene og de små tingene som teller. Ingen har formidlet den følelsen bedre enn Guy Clark, via Lyle Lovett. "Step inside this house", hentet fra plata med samme navn, er en av mine absolutte favorittlåter - den går topp 10 hvilken dag som helst. Og den er passende nok IKKE å finne verken på Spotify eller Wimp. Foreløpig. "Step inside this house" må jeg til platesamlingen på loftet for å finne. Og det føles fint.

Denne teksten ble skrevet i mars 2004, uten at det betyr noen ting som helst i denne sammenhengen. Men jeg er fortsatt veldig glad i Lyle Lovett. Her er det som finnes av ham på Spotify. Så altfor lite, selvsagt. Men det er de små tingene som teller.

Jeg har også lyst til å benytte anledningen til å anbefale Guy Clark. Katalogen hans er ujevn, og hans aller største øyeblikk er det altså Lyle Lovett som framfører, men Clark har skrevet én sang til som hører hjemme blant mine 10-20 favorittlåter, den stadig mer bevegende "Desperadoes waiting for a train". Den kan høres her.

Lyle Lovett - Step inside this house

Det er de små tingene som teller.

Jeg er klar over at det er en klisjé, men det er like fullt sant. Livet er det som skjer mens man venter på at det skal bli helg, mens man lengter etter sommeren, etter kjærligheten, eller på at tippekampen skal begynne.

Det er de små tingene som teller.

Albumet ”Step inside this house” er kjent som Lyle Lovetts hyllest til Texas og de store låtskriverne fra staten med ei stjerne. Plata fra 1998 inneholder blant annet ”Lungs”, "Flyin' shoes", "Highway kind" og "If I needed you", alle skrevet av Townes van Zandt, tradisjonelle "More pretty girls than one", samt hele fire sanger av Stephen Fromholz.

Men det er ikke uten grunn at albumet fikk tittelen ”Step inside this house”.

Lyle Lovett har skrevet en god del store sanger siden han debuterte i 1986, med det som fremdeles er han beste plate. De første som faller meg inn, er "This old porch", "God will", "Closing time", "L. A. County", "Promises" og "The road to Ensenada". Lyle Lovett er blitt kjent for en helt egen og sofistikert blanding av country, gospel, jazz og blues. Hans aller største øyeblikk er likevel en coverlåt av det helt enkle slaget.

”Step inside this house" er den første sangen Guy Clark skrev. Så vidt jeg vet, har han aldri spilt den inn selv. Jeg tror "Step inside this house" må være den aller flotteste låten til Guy Clark, ved siden av "Desperados waiting for a train". Eller så er det Lyle Lovett som har funnet en måte å presse ut ekstra følelse og stemning av hvert eneste ord.

"Step inside this house girl

I'll sing for you a song

I'll tell you 'bout where I've been

It shouldn't take too long

I'll show you all the things I own

My treasures you might say

Couldn't be more'n ten dollars worth

But they brighten up my day"

Lyle Lovett forteller om et bilde han har hengende på veggen, ei bok han fikk fra ei jente, et stykke glass, en hatt, en rar, gul vest, en skinnjakke, en bag, noen støvler og en gammel gitar. Det høres kanskje ikke all verden ut, men det er de små tingene som teller, både i litteraturen og livet.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men dette er et av de fineste versene jeg vet om:

"Here's a book of poems I got

from a girl I used to know

I guess I read it front to backfifty times or so

It's all about the good life

and stayin' at ease with the world

It's funny how I love that book

and I never loved that girl"

Det er de små tingene som teller.

We used to roam so freely...

Denne teksten ble skrevet for Pstereo i mars 2003. I min iver etter å spre det glade budskap, ser jeg at jeg - som vanlig, kanskje - har tatt litt vel hardt i, her og der. Jeg mistenker også at det kan ha sneket seg inn en faktafeil eller to. Men selv om enkelte partier nok er litt "over the top", merker jeg at jeg fortsatt mener hvert ord. Ronnie Lane er en av mine absolutte favorittartister og en av sangerne med desidert mest emosjonell kraft, i min verden.

Min datter på snart fem år heter forresten Anna.

Ronnie Lane - Go tell everyone!

Han har drukket alt for mye whiskey. Han har det skitneste, styggeste kinnskjegget jeg har sett. Han er Ronnie Lane.

Sammen med sigøynerlaget Slim Chance skapte han en sjarmerende, erkeengelsk, rullende folkrock. Den er skeiv og skjønn som ingenting annet. Stemmen åpner seg på de riktige stedene og trekker inn lukta av hav og fjell. Ronnie Lane når den høye, vemodige tonen som bare en mann uten anger og frykt kan synge. Han har noe av den samme avslappede, tilbakelente elegansen som Willie Nelson. Det høres ut som han sitter og tygger skrå, eller mangler noen tenner.

Ronnie Lane ble født i London, 1. april 1946. På sekstitallet var han bassist i The Small Faces. Han var en av de hippeste kattene i byen. Sammen med Steve Marriott skrev han klassikere som ”All or nothing”, ”Tin soldier” og ”Afterglow”.

The Small Faces rakk å gi ut ”Ogden’s nut gone flake”, et av rockens første konseptalbum, før Marriott takket for seg. Ronnie Lane slo seg da sammen med Rod Stewart og Ron Wood. The Small Faces var blitt store, på flere vis. Rod Stewart stjal det meste av oppmerksomheten, slik Steve Marriott hadde gjort før ham. Men det var fortsatt Ronnie ”Plonk” Lane som var hjertet i gruppa.

I 1973 forlot han The Faces, fast bestemt på å bli mindre populær. Det lyktes han med, selv om den første singelen, ”How come”, nådde 11.-plassen på hitlistene. Avgjørelsen om å gå solo, fikk raskt konsekvenser for The Faces. Rod Stewart forsto tidlig at det ikke var mulig å fortsette uten Ronnie Lane. Tomrommet ble for stort.

Men glem Rod Stewart og Steve Marriott (i hvert fall for en liten stund)! Ronnie Lane var aller best på egenhånd.

I 1973 ville han tilbake til naturen. Han var lei hotellrom og store byer. Han flyttet til gården Fishpool i Wales. Der la Ronnie Lane planene for ”The passing show”, en ambisiøs turné som skulle føre ham ut på landsbygda sammen med klovner, sjonglører, dansere og flammeslukere. Snart var ”Laney” på veien med en stor karavane. Sangene ble hver kveld framført i et stort sirkustelt. Musikken blandet seg med lukta av friskt gress. Turneen ble selvsagt en økonomisk katastrofe av typen det skrives bøker og lages dokumentarfilmer om. Men Ronnie Lane ville sikkert gjort det hele om igjen.

Engelskmannen spilte inn tre album mellom 1974 og 1976. Alle er rikt instrumentert, som regel med fele, munnspill, saksofon, mandolin, trekkspill, fløyte, flere gitarer, og et stort kor bestående av venner, koner og elskerinner. Stemningen er løssluppet, spontan. Det høres ut som en gjeng skitne, walisiske fyllefanter har samlet seg utenfor sauefjøset for å drikke øl og spille musikk til daggry. Det er antagelig ikke så langt unna sannheten heller. Platene ble tatt opp på Ronnie Lanes mobile studio.

Det verserer en herlig historie fra innspillingen av ”Anymore for anymore”. For å få den rette følelsen, hadde Ronnie Lane tatt bandet med ut på et stort jorde i nærheten av gården. Midt i en sang, antagelig tittelkuttet, kommer en av naboene ruslende. Han savner en sau. Opptaket slutter med at Ronnie Lane diskuterer med bonden hvor dyret kan ha tatt veien. Det er synd at sangen aldri ble utgitt. Men jeg kan tenke meg hvordan samtalen gikk.

I mange tilfeller var det nok tilfeldig at musikken ble slik den ble. Sangene fant Ronnie Lane i veikanten da han passerte forbi med sigøynerfølget. Tekstene høres det ut som han har snublet over. Derfor bør det ikke overraske noen at platene hans er ujevne. Men øyeblikkene der alt kommer sammen, fortrenger det uvesentlige, det forglemmelige.

Enten det var tilfeldig eller ikke, har Ronnie Lane skrevet noen av de aller flotteste sangene som har kommet fra Storbritannia. Han er blues fra bondelandet, folk fra fjellene, soul fra sumpene, rock med røtter. Han blander inn engelsk teatermusikk og mye annet rart. Det ruller og går. Det humper og skvetter. Det rister og hakker.

Ronnie Lane er en av de siste, store romantikerne. Han har den varmeste stemmen som noen gang har hvisket meg i øret. Sangene hans sier ”slapp av, det er ingen fare, det går bra”. Det er bare livet. Jeg tror han må være en av de mest sympatiske artistene verden har hørt.

”Laney” laget tre album sammen med Slim Chance. ”Anymore for anymore” ble utgitt i 1974. Det ble fulgt av ”Slim Chance” i 1975. ”One for the road” kom året etter. I tillegg ga han ut en rekke klassiske singler. Den første, ”How come”, var trippel. B-sidene ”Tell everyone” og ”Done this one before” hører med blant engelskmannens beste låter.

Jeg vil også trekke fram ”Rough mix”, albumet en blakk Ronnie Lane gjorde sammen med Pete Townshend. Det inneholder vidunderlige ”Annie”, den fineste sangen du aldri har hørt. Jeg kan vanskelig gi en varmere anbefaling. Jeg tror ikke to minutter og 54 minutter kan brukes bedre. Hver gang jeg hører de vakre, livgivende ordene til Ronnie Lane, får jeg lyst til å døpe et eventuelt jentebarn Annie, bare så hun skal få denne sangen å støtte seg til gjennom livet.

Men vi har mer å takke Pete Townshend for. Etter innspillingen av ”Rough mix” tok Ronnie Lane en pause fra musikken. Pete Townshend fikk lokket ham tilbake i studio i 1979, etter en vinter da mange av dyra på gården hadde frosset ihjel. Resultatet ble ”See me”, hans siste studioalbum.

Ronnie Lane kjempet mot nervesjukdommen multippel sklerose i mer enn 20 år. Han merket de første symptomene under innspillingen av ”One for the road”. I 1983 holdt Eric Clapton, Jeff Beck og Jimmy Page, med flere, en støttekonsert i Royal Albert Hall. Ronnie Lane kunne da synge, men ikke spille gitar. Dessverre var det ingen vei tilbake. De siste åra av livet bodde Ronnie Lane i Colorado, USA. Det var også der han døde, 4. juni 1997. Han var 51 år gammel.

”We used to roam so freely.

It's been so long

I take my dreams to bed now

where they belong”

Er du ikke kjent med musikken hans, vil jeg anbefale en samleplate, for eksempel ”Kuschty rye” eller ”Tin & tambourine”. Resten kommer av seg selv. Har du først hørt stemmen til Ronnie Lane, vender du alltid tilbake. Jeg kan vanskelig tenke meg en tilværelse uten nære venner som ”Annie”, ”Give me a penny”, ”Tin and tambourine”, ”Richmond”, ”Debris”, ”Tell everyone, ”Roll on babe”, ”She’s leaving” og ”Done this one before”.

Men det er bare en liten del av historien.”Go tell everyone!”

Now you'll be Emmylou and I'll be Gram...

Av og til skal det ikke så mye til for å bli påminnet om en stor sang. En liten Twitter-utveksling tidligere i dag var nok til plutselig å bli fanget i Gillian Welch og David Rawlings sin verden.
Denne lille teksten ble skrevet i juni 2003, om det som (fortsatt) er en av de største (og beste) sangene utgitt dette tiåret. Og er det ikke snart på tide med noe nytt fra denne enestående duoen?
Gillian Welch på Spotify.




Gillian Welch - I dream a highway

"Now you'll be Emmylou and I'll be Gram", synger Gillian Welch.

Det er ikke bare en hyllest, men også noe i nærheten av en sannhet. Samtidig er det et løfte og en forpliktelse.

Gillian Welch er på mange måter vår tids Gram Parsons, et bindeledd mellom tradisjon og framtid. Trofaste David Rawlings er hennes Emmylou Harris, den perfekte partneren. Sammen drømmer de en landevei tilbake til tidligere tider, til pelsjegere, spådamer, Titanic, Hank Williams, The Grand Ole Opry, vredens druer og spøkelset av Tom Joad, til dager da de store frigjørerne fikk ei kule i bakhodet, Gud svevde over vannet og Elvis Presley "shook it like a midnight rambler".

"I dream a highway" ligger sist på "Time (the revelator)", utgitt i juli 2001. Plata er en stille triumf, et momument i mono.

Gillian Welch og David Rawlings kunne vært søskenbarn av The Stanley Brothers, eller nære slektninger av The Carter Family. Det høres ut som de nettopp har kommet ned fra fjellene med sin helt egen form for folkemusikk. Dette er tilbake til framtida.

"I dream a highway" er to stoler, to stemmer og like mange gitarer. Det er alt som skal til.

David Rawlings korer så forsiktig at han nesten ikke kan høres. Han legger seg som en skygge utpå stemmen til Gillian Welch, som sleper seg døsig framover. Begge plukker seg inn i den amerikanske musikkarven, langt ned i bevisstheten til flere generasjoner. Her er ingen brå bevegelser, ingen stilbrudd, ingen plutselige avbrekk. Sangen lister seg avgårde, henvender seg sakte til sansene, før den plutselig griper tak i deg og fanger hele oppmerksomheten rundt denne snedige, stille, gamle, nye musikken.

"Oh I dream a highway back to you love,

a winding ribbon with a band of gold,

a silver vision come and rest my soul,

I dream a highway back to you."

Det mektige sistesporet på "Time (the revelator)" ruller og går i 14 minutter og 40 sekunder, uten at det føles et øyeblikk for mye. "I dream a highway" kunne ha vart til evig tid. Det er kanskje den lengste og beste utgangen på ei plate siden Bob Dylan avsluttet "Blonde on blonde" med "Sad-eyed lady of the lowlands".

Det var i 1966.