Det er fort gjort å forestille seg The Mountain Goats-sjefen som låtskrivernes "D-Fens", rollefiguren Michael Douglas spiller i "Falling down", som frustrert og fremmedgjort forsøker å ta seg fram gjennom Los Angeles etter å ha forlatt bilen midt i rushtrafikken på årets varmeste dag. The Mountain Goats har alltid vært lyden av ustabilt sprengstoff og anstrengt psyke. Men John Darnielle forlot aldri bilen midt i rushtrafikken. Han stengte seg i stedet inne hjemme på badet i Claremont, California, med en kassettopptaker og ble en av de mest innflytelsesrike skikkelsene innenfor nyere tids gjør-det-selv-rock. Siden 1991 har han gjort livet lettere for alle med forkjærlighet for litterære vendinger framført med enkle midler. Samtidig har han bestandig hatt en tendens til å gjøre tilværelsen vanskelig for seg selv. John Darnielle har periodevis vært obligatorisk å beundre, men krevende å elske.
At han befant seg på et annet sted enn de fleste andre, skjønte vi allerede da The Mountain Goats ga ut "Sweden" i 1995 og fulgte opp med samlingen "Ghana" noen år seinere. Da gruppa skrev kontrakt med stort plateselskap i 2002 – etter en lang rekke utgivelser og enda flere underdrivelser (mange av dem kun på kassett) – valgte John Darnielle, i et av sine romantiske øyeblikk, å beskrive kjærligheten som "grenseområdet mellom Hellas og Albania." På den forrige The Mountain Goats-utgivelsen, "The life of the world to come", lot han samtlige låter få navn etter bibelvers. Han har også skrevet med stor innsikt og innlevelse om temaer som alkoholisme og familievold.
"All eternals deck" er spilt inn med fire ulike produsenter, men låter selvsagt umiskjennelig. Akustiske gitarer virker sjelden så angrepslystne som i hendene på John Darnielle. Svartsyn framstår bare unntaksvis så totalt som når det er The Mountain Goats som myser ut mot verden gjennom ei skitten frontrute. Blant nerdene på nettet går allerede diskusjonen om "Never quite free" fra "All eternals deck" er en av de få virkelig oppløftende, livsbejaende "grip dagen"-låtene til John Darnielle, eller om den egentlig handler om en mann på dødsleiet.
Det er likevel ikke tvil om at det er en varmere, mer konsis, konvensjonell og tilgjengelig utgave av The Mountain Goats vi møter denne gang. På "All eternals deck" høres det ut som noen skrudd på airconditon-anlegget i bilen og kjølt ned hjernen til vår helt bak rattet. Men det som gjør John Darnielle til The Mountain Goats er i høyeste grad til stede – den intense, insisterende stemmen, de surrealistiske stemningene, merkelige låttitler som "Sourdoire valley song" og "Outer scorpion squadron", og uttrykket som har elementer av både folkrock, country og rock, men som man forsøksvis må ty til metaforer – eller nærmere 20 år gamle Michael Douglas-filmer – for å fange essensen av.
"All eternals deck" er et variert, for en stor del svært vakkert album, som vider seg ut ved gjentatte lyttinger og viser stadig nye sider ved seg selv. Her er sanger om alt fra konger og vampyrer til Charles Bronson og Liza Minnelli. Nerdene på nettet vil kanskje ikke være enige i påstanden (siden albumet ikke er utgitt eksklusivt på kassett), men "All eternals deck" vil garantert stå igjen som en av The Mountain Goats-platene det er enklest å elske.
