Fra Jonathan Richman via Bruce Springsteen, REM, Queers, Beefheart, Steely Dan (og mye annet rart) til The Ladybug Transistor - her er siste del av Pstereo-gjengens fabuleringer om sommer og sol.Jeg husker fortsatt ikke når denne kåringen ble foretatt, bortsett fra at det må ha vært leeenge, leeeenge siden. Jeg husker heller ikke hvordan denne kåringen ble utført, bortsett fra at det må ha vært ganske tilfeldig hvor de ulike låtene havnet. ("Sparky's dream" på tiendeplass?!!? Hallo?!!). Men jeg husker at Jonathan Richman på diktatorisk vis ble plassert som nummer én (noe som fortsatt virker helt, helt riktig). Og jeg husker at det var en forbanna bra (og nesten sjokkerende variert) samling sommersanger. "Sola skinner" finnes fortsatt bare i ett eksemplar, tilhørende enn viss Jone Fredriksen. Men hvis noen (fortrinnsvis et stort selskap) ønsker å gi den ut, for eksempel på trippel vinyl - med tilhørende tung reklamekampanje - er det bare å kontakte min agent/modellmamma. Jeg vet om noen som kanskje kan skrive liner notes...Inntektene vil gå til å få kverket alle som bidrar på årets "Allsang på Skansen"."Sola skinner" på Spotify. (Dessverre mangler åtte av sangene, deriblant vinnerlåta.)1. Jonathan Richman – That summer feeling”
When there’s things to do not because you gotta,when you run for love not because you oughtta...”
Egentlig finnes det bare én sommersang.
Den sier til gjengjeld alt man trenger å vite om sommeren. "That summer feeling" inneholder alt, fra den store sommerflørten til minnene man helst ville vært foruten. Dessuten kan den få noen og enhver til å nyte øyeblikket og sette pris på det man har.
Jeg kan godt tenke meg at Jonathan Richmans "That summer feeling" er bedre 1. september enn 1. juni. Jeg vil også tro at den føles mer sann og riktig når man er 27 år enn når man er 17. Selv spiller jeg "That summer feeling" hver vår, bare for å minne meg selv om at sommerfølelsen en eller annen gang vil komme til å gjøre vondt.
”
When the cool of the pond makes you drop down on itWhen the smell of the lawn makes you flop down on itWhen the teenage car gots the cop down on itthe time is here for one more yearAnd that summer feeling is gonna haunt you one day in your life”
Kanskje er dette den beste dagen du får? Kanskje blir ikke livet bedre enn dette?
Hvem vet?
Ingve Aalbu
2. Bruce Springsteen – 4th of July, Asbury park (Sandy)Akkurat som hos Prefab Sprout, er biler og jenter det mest sentrale for Bruce Springsteen.
Førstnevnte mente at livet hadde mer å by på enn som så, men "4th of July, Asbury park" er en låt som får en til å lure på om ikke det er Springsteen som har rett.
"Sandy" er en romantisk sang til ei servitrise, hentet fra Bruce Springsteens andre album ”The wild, the innocent and the E-street shuffle". Her serverer han en historie om alle de mer eller mindre kuriøse mennesketypene som henger rundt på stranda i New Jersey-natta. Og selv om man kan høre den som en hyllest til sommeren i Springsteens ungdomstid, kan man utover i sangen ane at det gode livet er i ferd med å ta slutt.
”For me this carnival life’s through” synger Springsteen.
Vi vet at han to år senere, med ”Born to run”, er klar til å rømme fra hele stedet. I så måte er Sandy forgjengeren til Mary i ”Thunder Road” og Wendy i ”Born to run”. Hun er jenta Springsteen vil redde, og vil skal redde seg selv, ”…you ought to quit this scene too”.
Selv klarer jeg aldri å komme utenom denne sangen når jeg mimrer over tapte sommerflørter.
Sandy, the aurora is risin' behind usThose pier lights, our carnival life foreverOh, love me tonight, for I may never see you againHey, Sandy girl... my babyErik Hansen 3.
REM – Nightswimming"Nightswimming" er min personlige sommerfavoritt, spilt inn på det samme pianoet som Derek & the Dominos benyttet på "Layla" og med strykere arrangert av John Paul Jones.
Teksten tar for seg det jeg synes en sommersang skal gjøre: De gode minnene fra barne- og ungdomstida. Den gangen alt var bekymringsfritt. Da sommer var ekte sommer. Mike Mills har uttalt at "Nightswimming" er en av hans absolutte favoritter, særlig fordi det er en sann historie om da bandmedlemmene, sammen med venner, nakenbadet i en liten innsjø i Athens.
Nightswimming, remembering that night,September's coming soon,I'm pining for the moon.And what if there were twoSide by side in orbitAround the fairest sun?That bright, tight forever drumCould not describe nightswimmingLegger man til Michael Stipe sin fantastiske vokal, samt en svart/hvitt, ferdigsensurert nakenbadevideo fra Athens om natta, er dette en sommeropplevelse av de sjeldne.
Erik Hansen4. Motorpsycho – Waiting for the oneDu kan velge hvilken versjon du vil. Kugutt-varianten på Tussler. Den trønderrock-tunge avslutteren på "Demon box". Men det er den akustiske leirbålvarianten som er sommer. Den med de særdeles nedsenkede skuldrene og ikke bare håpet, men overbevisningen om at hun blir værende én dag til. Morgendagen er uansett så langt borte, at det er ikke noe å snakke om en gang.
You won't be here tomorrow morning, but you said that yesterday as wellJeg sa ”ikke noe å snakke om en gang”.
Tor Martin Bøe5. Queers - Punk rock girlsMerkelig nok var det ingen som la merke til det, men i løpet av et effektivt lite kveldsmåltid klarte the Queers å sette til livs både Brian Wilson og Ramones. Wilson var litt tung å fordøye, men de klarte nå å få ham ned til slutt. Det var et fornøyelig måltid. De hadde snakket om alt fra tyggegummi til ristet brød.
Tidligere på dagen hadde de hengt på hjørnet slik de alltid gjorde. Sett på jenter. ”Ursula har endelig fått pupper”, hadde Joe kommentert. De andre hadde knist. Rullingsen var feitere. Kvisene gulere.
Ingen jenter er som punk rock-jenter. Om sommeren. Om høsten. Hele året. Verken jenter eller punkpop blir bedre enn dette.
Tor Martin Bøe
6. Captain Beefheart and his Magic Band - Sure 'nuff 'n yes I do“
Hey, hey, hey, all you young girls,where ever you’re atI got a brand new Cadillacgot a Ferrari too”
1966. Don Van Vliet alias Captain Beefheart er ung, viril og har inntil videre klart å holde galskapen innenfor forholdsvis akseptable rammer. Han har nettopp flyttet fra Nowhere, Arizona til Los Angeles, fått platekontrakt (som han riktignok snart skal miste) og kjøpt seg bil. Dopet flyter relativt fritt, det er opprør og revolusjon i lufta. Sola skinner i øynene hans.
Han er på jakt etter jenter.
2004. Sola har nettopp gått ned over en park i Oslo. Jeg er litt småfull og kvelden skal erobres. Det jeg trenger er blues-rock av den lett paranoide, men like fullt livsbejaende typen. Jeg trenger en 18 år gammel Ry Cooder på slidegitar og utsultede musikere i rare kostymer på syre.
Captain Beefheart er det jeg trenger.
Morten Krane
7. The Divine Comedy - The summerhouseMange av Neil Hannons beste låter handler om en barne- og ungdomstid så fylt til randen av uskyld, forventninger og pur glede at man mistenker ham for å ha gjennomgått noe av et helvete i sitt virkelige liv, og at sangene er små luftskip han har snekret sammen for at nåværende anemiske, forleste og ensomme tenåringsutskudd skal kunne ha noe å sveve bort i (at dagens kids foretrekker "Lose yourself" eller den siste til Linkin Park som lydspor til sin eskapisme, er en annen historie).
Neil Hannon er, uansett biografi, en mester i å pensle ut fantasiene, drømmene og øyeblikkene av uforfalsket, pulserende lykke som typisk tilhører oppveksten. Jeg kjenner meg igjen - ikke ved landstedet ved kysten, eller i følelsen av å brette pappas bil rundt et tre og champagneskåle over det - men i grunnstemningen, i rastløsheten og den svimle erkjennelsen av at livet knapt har begynt. Og jeg gjenkjenner vemodet og savnet som innhenter og infiltrerer minnene, og som på den måten forskyver og forsterker dem.
I dette spennet finnes nydelige "The summerhouse". Den tar for seg så kollektive og tilsynelatende trivielle erfaringer som sommerforelskelser, treklatring og storøyd utforskertrang, men ikke uten en dirrende undertone: Den nært forestående, uunngåelige avskjeden. Melodien er av den typen grandios kammerpop som gjør at enkelte synes The Divine Comedy er et for stort og søtt jordbær å svelge. Selv lar jeg meg filleriste.
Og kanskje viktigst: Den får meg til å rote fram lukter, bilder og opptrinn fra min egen barndom. Et glass melk i en litt lubben hånd en sommerdag på plenen utenfor huset, min fars stemme idet han synger "Summer in Siam" klin likt Shane MacGowan, en slitt, oransje fotball som triller ned bakken og over veien. Utsikt til havet, duften av sol mot huden. Var jeg der i det hele tatt? Er det viktig?
Neil Hannon tror det, og jeg tror på ham.
Her er det vår, snart er sommeren over.
Marius Asp
8. Soul Coughing - Soft ServeSinnssykt varmt. Siiiinnnnnnsssssykt.
Tor Martin Bøe
9. Prefab Sprout - Hey Manhattan!Guess what? Summer’s arrived… I feel the world’s on my sideHan har blitt kalt “a Shakespeare in a time of paperbacks”, Paddy MacAloon. Et kanskje ørlite sobrere forsøk på å oppsummere bedriftene til Prefab Sprouts ubestridte leder ville kunne inkludere stikkord som Paul McCartneys håndverksmessige teft, Elvis Costellos intellekt og den melodiske dristigheten som kjennetegner en Bacharach, en Wilson eller en Wonder — samt en følelse av tidløshet som bringer tankene mot størrelser som George Gershwin og Cole Porter.
Store ord blir det any ol' way, og det er slett ikke tilfeldig — skottens rolle i pophistorien er og bør være langt mer prominent enn en kløktig parafrase en sprenglærd guttunge fra Bergen med et litt melonaktig hode putter inn i låtene sine.
Ta “Hey Manhattan!”, for eksempel — en rørende hyllest til blant annet New York, Frank Sinatra (som visstnok skal ha droppet innom studio under innspillingen av albumet — han feiret 69-årsdagen sin og lurte på om noen hadde lyst på et stykke pizza), ungdommelig overmot og det historiske suset alle som har opplevd verdensmetropolen bør ha følt.
Sangen er ett av tre-fire høydepunkter fra den offisielle oppfølgeren til popmonsteret “Steve McQueen”, det totalt sett småskuffende albumet “From Langley Park to Memphis”. Alle elementene som gjør MacAloons låtskriverkunst like uimotståelig som den er knivskarp og dypt original er imidlertid å finne på “Hey Manhattan!” — en kammerpoplåt der smektende vers og hektende refrenger bryner seg på elegante melodiske brudd og vendinger, for så å kuliminere i et urbant cinematisk strykerparti som ikke ville gjort skam på for eksempel Marvin Gayes soundtrack til “Trouble man”.
Effekten den fremkaller minner om den fra et stort glass isté i skyggen under et tre, med en nytent filtersigarett i munnviken og et entusiastisk reisebrev fra noen du bryr deg om i hånda:
"
The Brooklyn bridge stretches below mea billion souls all dyin’ to know mehere I am, loaded with promiseand knee deep in grace"Resten av sommeren blir bra, tipper jeg.
Marius Asp
10. Teenage Fanclub - Sparky´s dreamGnisten, ja.
Gitarene introduserer en perfekt sommermorgen. En slik som sniker seg innpå deg og drar deg ut av senga. En slik som gjør at folk kommer dansende ut i gata, mens de viser slik glede man bare ser i amerikanske filmer fra femti-tallet.
Teksten forteller derimot om etterskjelvet etter en sommerforelskelse. Lengselen etter en man aldri skal møte igjen. Visstheten om at det aldri ville blitt det samme uansett. At minner er best i directors cut.
That summer feeling is gonna flyAlways try and keep the feeling inside Det finnes de som formidler sommeren bedre enn Teenage Fanclub. Men ingen tar ettertenksomhetens sommerføleri så på sandkornet som ”Sparky’s dream”.
Need a crystal ball to see her in the morningAnd magic eyes to read between the lines.I take a wrong directionFrom a shooting starIn the love dimensionFading fast from taking this too farSommergnisten, ja.
Tor Martin Bøe
11. The Lovin´ Spoonful - Do you believe in magicJa, selvsagt gjør jeg det.
Det er skrevet mange låter om det magiske i musikken. Den første og beste jeg kommer på, er Lou Reeds «Rock’n’roll», der fortelleren Jenny blir reddet av en sang på radioen og begynner å danse. Men låten som kanskje best fanger inn følelsen av forelskelse og euforisk musikkglede, er The Lovin’ Spoonfuls «Do you believe in magic».
Debutplata med samme navn er ikke den mest minneverdige som ble utgitt i 1965. Musikken er stort sett bluesbasert og nokså tidstypisk rock’n’roll. Låtskriver John Sebastian var bare unntaksvis på høyde med låtskrivere som Lennon og McCartney, Marriott og Lane, Ray Davies, Brian Wilson - eller Fred Neil, for den saks skyld. Men han hadde sine øyeblikk.
«Do you believe in magic» er faktisk en av de mest perfekte og plettfrie poplåtene fra sekstitallet, spør dere meg.
«
Do you believe in magic in a young girl's heartHow the music can free her, whenever it starts'And it's magic, if the music is groovyIt makes you feel happy like an old-time movieI'll tell you about the magic, and it'll free your soulBut it's like trying to tell a stranger 'bout rock and roll»
Så sant.
I motsetning til ihjelspilte «Summer in the city» høres to minutter og fem sekunder lange «Do you believe in magic» fortsatt helt fantastisk ut. Det er av melodiene som er så selvfølgelige og soleklare at det er rart å tenke på at de ikke har eksistert siden tidenes morgen.
Og for en herlig gitarlyd!
Ingve Aalbu12. The Proclaimers - The joyful Kilmarnock bluesSommer i Skottland.
Noen ganger er det ikke vits i å snakke om tvil og forvirring. Det er en fin dag. Brødrene Charlie og Craig Reid haiker sixty miles ned til Kilmarnock for å se Hibernian spille.
«The best view of all is where the land meets the sky».
Jeg vet ikke om denne sangen er mest trist eller mest glad. Jeg vet ikke om «The joyful Kilmarnock blues» er pop, rock, gospel, soul eller country. Ikke forstår jeg helt hva Craig og Charlie Reid synger om, heller, men musikken er både oppløftende og rensende, slik blues helst skal være.
«I walked through the country,I walked through the townI held my head upand I didn’t look down»
Jeg er blitt fortalt at Craig og Charlie kan gjøre konserter uten å forsterke stemmene sine på noe vis. Det tror jeg så gjerne.
Ingve Aalbu
13. The Replacements - I will dareDette er en perfekt sang å åpne ei plate med.
Den er spretten, artig, akkurat passe kort, cathcy, har et artig riff og en ung Paul Westerberg som har lyst på en dame. Og han tør hvis hun tør. Den er perfekt å gå til, våkne til, danse til, drikke til, le til og smile til. Den gir deg også lyst til å smile litt ekstra til den jenta som du kunne tenkt deg å gå med, drikke med, danse med, våkne med, le med og smile med.
Hvis du tør da.
Tør du?
Paul Westerberg tør.
André J. Ishak14. MC5 - Kick out the jamsJeg vet ikke helt hva som kan sies om "Kick out the jams" som ikke blir sagt i løpet av sangen.
”
Well I feel pretty good, and I guess that I could get crazy”
Wayne Kramer og hans kumpaner forfektet et anarkistisk, revolusjonært verdenssyn der fri sex i gatene var et hovedelement. ”Kick out the jams” forteller om å stå på scenen og utstråle en seksuell rock ’n roll-energi som er så kraftig i sin dekadanse og råskap at ingen - jeg gjentar: ingen – kvinner kan motstå.
Rock har alltid handlet om puling. Egentlig. Og kan det sies tydeligere enn dette?
“The wigglin guitars, girl, the crash of the drums Make you wanna keep-a-rockin' ‘till the morning comes”
Muligens kan det det. Men ikke når poenget understrekes av en bombastisk musikalsk energi som fortsatt er uovertruffen i rockehistorien.
”I done kicked ’em out!”Morten Krane
15. Ramones - Sheena is a punkrockerGjengen er klar. De har surfet hele dagen. Nå skal de på Diskoteket med stor D. De er litt av en gjeng. Det skal bli litt av en kveld. Det skal bli alle kvelders mor. Nå venter de bare på Sheena. Hun er litt sein, men det har hun alltid vært. En av dem ser på klokka si, rister på den for å forsikre seg om at den ikke har stoppet. En annen kommenterer at det har gått snart en time over tida. De venter. Men Sheena kommer ikke.
Vi vet hvordan en norsk film hadde sluttet. Sheena på kjøret. Sheena med sprøyta. Sheena is hard asfalt.
Ramones vender den moralske fatwaen sin motsatt vei. Fordømmelsen faller over de som hører hjemme i det såkalte glansbildet. De som liker å gå på disco. De som ukritisk surfer medstrøms. Dette handler ikke om å falle utenfor, men om å komme seg ut. ”Sheena is a punkrocker” er en etter-den-sommeren-ble-ingenting-som-før historie, som klarer det Wam og Vennerød aldri fikk til.
Å gjøre en avviker til helt, uten at det går til helvete til slutt. På under 3 minutter.
Tor Martin Bøe16. Steely Dan - Reelin´ in the yearsJeg tror at det å sette pris på Steely Dan, er noe som må læres. Akkurat som med kaffedrikking og sursildspising. Å beskrive følelsen av å virkelig høre - eller smake, for den saks skyld - storheten i noe man har higet etter å forstå lenge, er umulig.
Sånn har jeg det med Steely Dan.
For rent objektivt sett er verken kaffe, roquefort-ost, sursild eller Steely Dan spesielt velsmakende. Men ikke misforstå. Musikken til Steely Dan kan virke ekstremt glatt og kanskje litt kjedelig og overprodusert. Men det er kun for det utrente øret. ”Reelin’ in the years” er nok en sang som antageligvis ikke handler om sommer. Den får meg likevel til å kjenne en varm sørfransk vind gjennom vinduet i bilen. Jeg er på vei til en liten landsby hvor jeg skal drikke årgangschampagne og feire den evigvarende sommeren.
"
Your everlasting summeryou can see it fading fast so you grab a piece of something that you think is gonna last"
Gid den kunne vare evig.
Thomas Vehus
17. Van Morrison - Sweet thingVanligvis har jeg ikke et utpreget behov for å være naken. Jeg er ikke i utstrakt grad i kontakt med min ekshibisjonistiske side. Jeg synes at naturisme er på grensen til ekkelt og kvalmt. Det er en grunn til at blotting er ulovlig.
Men noen ganger angripes jeg av en nesten ukontrollerbar trang til å rive av meg alle plagg, riste uhemmet med armene høyt over hodet, vrinske ut hese primalskrik og løpe med høye kneløft.
Van Morrison har laget mer enn én sang som kan katalogiseres under ”euforia”. Mesterverket ”Astral weeks” er spekket med den vanvittige følelsen av seinsommer og mulighetene som ligger i ren glede. ”Sweet thing” handler kanskje ikke om sommeren spesifikt. Men av alle sanger jeg kjenner, kommer den aller nærmest i å få fram følelsen av en perfekt sommer.
Beruselse, frihet, muligheter, kjærlighet og varme.
Thomas Vehus
18. The Rotary Connection - I am the black gold of the sunThe Rotary Connection er en av de mest fascinerende fotnotene i 60- og 70-tallets anything goes-leksikon. Til tross for at bandet i dag først og fremst er kjent for å ha vært velsignet med den unge Minnie Ripertons utenomjordiske stemme, maktet de faktisk å forene barbeint soul, psykedelisk brit-blues og intrikate, luftige strykerarrangementer på en måte som fortsatt er uovertruffen — i det minste hva svevende, skjør og underlig skjønnhet angår.
Hvite, langhårede studiomusikere, unge, svarte vokalister på vei oppover, drevne arrangører og en raus porsjon dagsaktuelle coverlåter (fra “Respect” til “Burning of the midnight lamp”) mellom egne, ofte sterke sanger — trettifem år seinere begynner det å bli opplagt at disse motsetningene må ha skapt en gnisning vi ofte må ty til ordet magisk for å beskrive.
Gruppas aller største øyeblikk, og det som mest effektivt innkapslet selve essensen av hva de prøvde seg på, var utvilsomt “I am the black gold of the sun”, en originalkomposisjon fra svanesangen “Hey love” (1971). Den kan beskrives som Terry Callier i møte med Cream, David Axelrod og Gilberto Gil, uten noensinne å møte veggen — umulig, med andre ord, på en ganske så tidstypisk måte.
Dramatikken holdes oppe av en fantastisk pianofigur som utdypes og herjes videre av strenger fokusert skarpt som barberblader, en stødig, rullende rytmeseksjon og stemmer som faller inn og ut av lydbildet som solskinn gjennom et vindu, spøkelsesaktig monotone og samtidig intenst til stede. Og da har jeg ikke engang nevnt fløytearrangementet. Det hele minner om den gode drømmen du hadde da du døste av i ettermiddagssolen, den du nesten husker, men ikke helt.
Magisk.
Marius Asp
19. The Ladybug Transistor - Like a summer rainDu vet den lukta som kommer en varm sommerdag når det nettopp har regna så kraftig at man plutselig lurer på om man ikke er i langt sydligere strøk? Det lukter litt av jord, litt av støv, litt av gress og ganske mye av ting jeg ikke aner hva er.
Det er sommerlukt.
Du vet den stemningen når folk flykter inn fra svaberg eller utepils med aviser til å beskytte frisyren fordi de ble overrasket av en monsunsky? Ingen er egentlig sure for at det regner, det er bare litt artig og kuriøst. Man har tid til dette, og klærne tørker jo snart likevel.
Det er sommerstemning.
Jeg måtte grave fram Jan & Deans originalversjon av "Like a summer rain" for å finne ut hvordan den låt i sammenligning. Og helt ærlig så synes jeg ikke den når marihøna til knærne en gang.
Morten Krane
