Den beste filmen jeg har hørt

I rekken av sinnssyke, knapt gjennomførbare prosjekter bestemte jeg meg ei gang i tida for å kåre Bob Dylans 25  (eller var det 30?) største låter og skrive om samtlige. Tanken var selvfølgelig at det skulle lede til både penger og berømmelse, men planen slo feil, av en eller annen grunn. At jeg poster tekstene her, vil neppe forandre på det. Men det er jo lov å håpe. Her er uansett noen ord om det som (definitivt) er en av Bob Dylans 25 beste låter, "Brownsville girl", først publisert på pstereo.no en gang i det forrige tiåret. Sangen er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify, men du kan høre den på Wimp. "Brownsville girl" er hentet fra "Knocked out loaded", et ganske gjennomført rævva album fra 1986 - med ett skinnende, soleklart unntak.

Bob Dylan - Brownsville girl

Det er ”Brownsville girl” du bør spille, sammen med ”Moonshiner” og hva som helst fra ”Desire”, dersom du skal overbevise noen om at Bob Dylan er en av tidenes største sangere. Det er ”Brownsville girl” du skal sette på, hvis du vil vise hvor god Bob Dylan kunne være på åttitallet, så lenge han ikke hyret inn barnekor, skrev sanger sammen med Tom Petty, lot seg bedøve av The Grateful Dead eller gjemte seg ”Down in the groove”.

”Brownsville girl” varer i 11 minutter. Hvert sekund er minneverdig, fargerikt. Hvert vers er et nytt eventyr, en western i bilder og ord.

”Brownsville girl” ble skrevet sammen med Sam Shephard, som nesten ti år tidligere hadde hjulpet Bob Dylan med ”Renaldo & Clara”, den nesten fire timer lange filmen fra The Rolling Thunder Revue. Shephard har seinere gjort seg kjent både som skuespiller og dramatiker. Samarbeidet på ”Brownsville girl” var usedvanlig vellykket, det mest fruktbare siden Jaques Levy var med og skrev sju låter til ”Desire” på 70-tallet. Dylan og Shephard kastet først rundt noen ideer, uten at låtskriverne kom noen særlig vei. Etter hvert begynte de å fortelle hverandre historier i stedet. En av fortellingene Dylan startet på, endte opp som den første linja i ”Brownsville girl”:

”Well, there was this movie I seen one time,
about a man riding 'cross the desert
and it starred Gregory Peck.”

Sangen begynner og slutter med ”The gunfighter”. Fortelleren står i kø for å se en ny film med avdøde Gregory Peck. ”I could see him in anything”. Derfra tar han oss med ut vest, til ”The big country”, i en gammel, sliten Ford. Vi passerer San Antoine og overnatter et sted i nærheten av Alamo. Handlingen blir vanskelig å følge. Perspektivene skifter. Men Bob Dylan kjører til veien tar slutt. Han gir seg ikke før hjulene faller av og brenner.

"Hang on to me, baby,
and let's hope that the roof stays on."

Bandet på "Brownsville girl" burde ha fått en egen rulletekst. Det fargelegger bildene som Sam Peckinpah, som Walter Hill og John Ford. Alle medlemmene i gruppa burde vært nevnt, helst med blokkbokstaver og ekstra stor skrift. Men det er Bob Dylan som er regissøren, som spiller hovedrollen, fokuserer, velger vinkel, zoomer inn og ut. Han har en mørk rytme i sjelen. Han kan presse inn så mange ord han vil i hvert vers. Han komprimerer og strekker teksten som ingen andre.

- Hvordan i helvete skal du få dette til å passe med melodien? spurte Sam Shephard under arbeidet med ”Brownsville girl”.
- Det skal du ikke bekymre deg for. Det går bra, svarte Dylan.

Og det gjorde det.

Forstå det den som kan:

”I'm too over the edge and I ain't in the mood anymore
to remember the times when I was your only man.
And she don't want to remind me.
She knows this car would go out of control.”

Hvem andre hadde klart å skrive, langt mindre synge, ei slik linje?

”Brownsville girl” er en enestående sang, selv i den mangfoldige, rike katalogen til Bob Dylan, tidenes største låtskriver. Han har aldri gjort noe lignende, verken før eller seinere.

Og jeg har aldri hørt en bedre film.
Ingve Aalbu