Jeg har likt denne sangen siden første gang jeg hørte den, men som jeg mistenkte tilbake på begynnelsen av nittitallet, da jeg tilfeldigvis kom over låta i platesamlingen hjemme, blir den bare vanskeligere og vanskeligere å distansere seg fra. Det kan være en begynnende 40-årskrise (åtte år før tida), at Charlie Watts bestemte seg for å slutte (for så å ombestemme seg), eller at jeg tilfeldigvis fikk se dette bildet, men de siste dagene har jeg kjent pulsslagene fra "Time waits for no one", The Rolling Stones aller største øyeblikk, dunke i tinningen som aldri før. Tida venter ikke på noen - heller ikke gamle helter.
"It's only rock'n'roll" var den siste Stones-plata Mick Taylor spilte på. Siden bidro han blant annet på Bob Dylans "Infidels" - før han nå (tydeligvis) er blitt en gammel, pløsete mann. Jeg lurer på om han spiller "Time waits for no one" selv innimellom, kjenner pulsslagene dunke i tinningen og tenker tilbake på da han var gitarist i verdens beste band...
"Time waits for no one" på Spotify.
"Time is on my side" på Spotify.
Jeg hadde egentlig planer om å sette sammen ei spilleliste med Stones flotteste låter fra storhetsperioden 1968 til 1974, men så fant jeg ut at den allerede finnes og heter "Exile on main street" (de fleste dagene i året kjent som "tidenes beste plate", om enn i sterk konkurranse med "Darkness on the edge of town").
Teksten nedenfor ble skrevet for Pstereo en gang for lenge siden, i ei annen tid, på et helt annet sted.
The Rolling Stones - Time waits for no one
"Time is on my side", sang Mick Jagger midtveis på sekstitallet.
Du kan nesten høre hvordan han gleder seg til å bli ferdig i studio, slik at han kan slafse i seg alt han måtte finne av damer og dop.
Ti år seinere er han kommet fram til en annen erkjennelse. Brian Jones er død, sekstitallet og "swinging London" er fjern fortid. The Rolling Stones har gitt ut det alle - inkludert bandet selv - vet er deres ultimate plate, "Exile on main street". Etter mange år med til dels åndeløs briljanse er tida i ferd med å innhente Mick Jagger og Keith Richards. Låtene kommer ikke like enkelt lenger. Livet er ikke fullt så bekymringsløst som det en gang var.
"Time can tear down a building,
or destroy a woman's face
hours are like diamonds
don't let them waste"
"Time waits for no one" var den første sangen som ble spilt inn for oppfølgeren til skuffende "Goat's head soup". Slagordet for den nye plata - og de neste 30 åra - var "It's only rock'n'roll". Ambisjonsnivået var med andre ord senket betraktelig i forhold til "Sticky fingers" og "Exile on main street".
Noen år tidligere hadde den store steinen rullet nedover skråningen av seg selv, helt ute av kontroll. Før den ble sittende helt fast, rakk gruppa å levere et siste, udødelig mesterverk, den over seks minutter lange "Time waits for no one". Det er egentlig vanskelig å tro at The Rolling Stones kunne komme opp med noe så vakkert og ærbødig i 1974. Hver gang jeg spiller denne sangen, blir jeg like overrasket. Dette er noe helt, helt annet enn den konvensjonelle, firkantede, bare unntaksvis tøffe rocken vi har fått servert de siste 35 åra.
For anledningen legger Mick Jagger etter hvert bort sin patenterte "Slim Harpo møter Don Covay over en pose fish'n'chips"-levering til fordel for noen fantastiske, frittflytende fraseringer som kun minner vagt om Van Morrisons dypdykk inn i drømmene på "Astral weeks". Charlie Watts har aldri trommet mer løssluppent på ei Stones-plate. Ray Cooper bidrar for en gangs skyld med perkusjon som faktisk høres - og som betyr noe. Keith Richards tar seg sammen og gir oss både kraft og nyanser. Selv Bill Wyman høres ut som han er i en egen og vakrere verden.
Jeg liker ikke å bruke ordet "magisk", men jeg finner ikke noe bedre.
Mot slutten spiller Mick Taylor en lang, melodisk, snirklete solo som ikke ligner på noe annet. Deretter tar Nicky Hopkins over på piano, som om det var Herbie Hancock som etterfulgte Wayne Shorter - før alt annet svinner bort og kun trommene står igjen - som raske hjerteslag.
"Drink in your summer,
gather your corn
the dreams of the night time
will vanish by dawn"
Ingve Aalbu
09.09.2005
