Mer Neil Young, denne gang om "Harvest moon". Omtalen ble skrevet for Pstereo i det herrens år 2005, i forbindelse med en gjennomgang av canadierens beste plater. Jeg har tidligere publisert omtalen av "Zuma" på denne bloggen (se lenger nede). Dessverre er jeg ikke i besittelse av de øvrige anmeldelsene, men hvis fortsatt like legendariske Morten Krane, Roy Søbstad, Thor-Eirik Johnsen(?) og Tor Martin Bøe (har jeg glemt noen nå?) har sine tekster for hånden, supplerer jeg gjerne.
"Harvest moon" på Spotify.
Neil Young - Harvest moon
Neil Young forteller små historier fra det amerikanske hjertelandet - og fra sitt hjerteland.
"Harvest moon" ble gitt ut drøyt 20 år etter "Harvest", som fortsatt er canadierens mest populære plate. Neil Young har for sikkerhets skyld med seg flere av de samme musikerne som i 1972 - Kenny Buttrey, Tim Drummond, Ben Keith, Jack Nitzche, samt James Taylor og Linda Ronstad på vokal. Sammen beveger de seg stort sett i grenselandet mellom folk og country. Omtrent der stopper også likheten, men "Harvest moon" ble likevel Neil Youngs mestselgende album på 13 år.
Jeg sier ikke at det var ufortjent. Dette er kanskje Neil Youngs triveligste album. I hvert fall langt på vei. "Harvest moon" er Neil Young i godlune. Han sitter ikke lenger på stranda og sutrer. Han er heller ikke særlig interessert i å rocke for en fri verden. Ikke for øyeblikket, i hvert fall. Neil Young vil aller helst danse bort natta, mens fullmånen klatrer på himmelen. Han har kastet raggsokkene og funnet fram boots og cowboyhatt. Dette er Neil Young med skinnjakke, skjegg og solbriller. Munnspillet er magisk, og låtene lever sitt eget liv, i hvert fall i min verden.
På en del av sangene - "Such a woman", "From Hank to Hendrix", "You and me", "Harvest moon" - høres det ut som han er ute etter å fornye ekteskapsløftene med kona Pegi. Det er enkelt og greit og tidvis veldig, veldig rørende.
Andre steder mimrer Neil om gamle bekjentskaper - både mennesker og dyr. På "One of these days" vurderer han å sette seg ned og skrive et brev til alle vennene han har glidd bort fra med tida. På "Old King" finner han fram banjoen og framfører en aldeles idiotisk hyllest til den avdøde hunden sin. Dette er Neil Youngs "Old Shep", om bikkja som hoppet av trucken i høy fart, sprang etter hjort, snuste rundt - slik hunder gjerne pleier - og kort sagt var "the best old hound dog" Neil noen gang har kjent.
Som du kanskje forstår, er det litt av hvert på denne plata. Ikke alt er like dyptloddende. Men det meste er veldig, veldig fint.
"Unknown legend" er Neil Youngs "Angel from Montgomery". Men der hovedpersonen i John Prines klassiker tusler rundt på kjøkkenet og venter på at noen skal forvandle henne til en engel, slik at hun kan fly bort fra det kjedelige livet sitt, drømmer heltinnen til Neil Young om å sette seg på en Harley og la det lange, blonde håret flagre i vinden.
Du kan sikkert se det for deg, idet hun glir inn i solnedgangen til lyden av en steel-gitar.
"Harvest moon" var den første Neil Young-plata jeg hørte, ved siden av "Unplugged". Det er 13 år siden i vinter. Kanskje er det derfor jeg liker en del av disse sangene bedre enn jeg burde. Det er en forelskelse som ikke helt lar seg forklare, men det er vel slik det skal være. Vi har vært gjennom mye sammen, Neil Young og jeg. I dag er nok ikke "Harvest moon" fullt så god som jeg liker å tro, men jeg har en følelse av at du vil falle for den, du også - hvis du ikke allerede har gjort det.
Det er nemlig tre-fire sanger her - "You and me", "Dreamin' man", "Natural beauty" og "War of man" - som jeg alltid kommer tilbake til, og som minner meg om hvorfor det er verdt å bruke tid på musikk, år etter år. Kall meg sentimental, men jeg klarer nesten ikke la være å applaudere hver gang jeg hører de første linjene på "From Hank to Hendrix":
"From Hank to Hendrix
I walked these streets with you
Here I am with this old guitar
Doin' what I do"
(8/10)
Ingve Aalbu
04.11.2005
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar