Apocalypse wow!

Selv om jeg nok må innrømme at jeg har en viss forkjærlighet for skitten, sur og skranglete rock'n'roll, gjør jeg visse unntak, blant annet for denne karen her. De siste ukene har jeg vært svært fascinert av Fagen-forherligelsen på deler av den nye plata til The Loch Ness Mouse. "Mahogany nights" må jo være den beste Donald Fagen-låta siden...ja, siden "What I do" på "Morph the cat" - og "Coltrane in the car" er ikke stort dårligere.

Jeg tror kanskje det er derfor jeg har funnet fram denne plata igjen. Anmeldelsen ble skrevet i april 2006 og var noe av det siste som ble publisert på Pstereo, dersom jeg ikke husker feil. Jeg syns plata har holdt seg meget godt, selv om den fortsatt er noe ujevn - akkurat som "The nightfly" og "Kamakiriad". Men de beste låtene er - som alltid - av en helt egen klasse. Og The Loch Ness Mouse-parallelen er, som nevnt, uunngåelig.

Se for øvrig opp for den komplette gjennomgangen av Steely Dan-diskografien, som også ble publisert på Pstereo i sin tid. Den dukker nok opp så snart Steely Dan-sjugå melder seg igjen. Erfaringsmessig trenger ikke det bli så lenge til.

"Morph the cat" på Spotify.
There’s nothing sexier than the Apocalypse. I guess you could call this album Apocalypse Wow» - Donald Fagen

Donald Fagen - Morph the cat

Hvis New York City hadde ligget i California, ville Donald Fagen ha sittet i 40. etasje og kikket ut over byen, lest Joseph Conrad, Milan Kundera og fundert over kjærligheten, kvinnene og krigen. Det er i ferd med å bli mørkt, og Lester «the Nightfly» spiller alt fra «The birth of the cool» til «Ascenscion». Og utenfor er monsteret Morph for alvor i ferd med å sette klørne i Manhattan.

Donald Fagens først soloplate kom i 1981, den andre i 1993. Han forhaster seg med andre ord sjelden. Selv sier han at «Morph the cat» er tredje del i en dypt personlig trilogi. «The nightfly» tar for seg tankene og drømmene til en ung og håpefull tenåring, ikke helt ulik ham selv. «Kamakiriad» handler visst nok om en mann midt i livet. På «Morph the cat» – 13 år seinere – begynner han å se slutten, "the guy in the brite nitegown".

Men jeg vet ikke.

Donald Fagen er i grunnen lik seg selv, samme hva han kaller platene sine. «Morph the cat» handler kanskje om døden, innerst inne. Det er en del piller og paranoia disse sangene, ikke minst i «The night belongs to Mona» og «Mary shut the garden door». Men plata inneholder også noe av det varmeste og vakreste, mest levende og lyseblå Donald Fagen har gjort siden Steely Dans «Aja» i 1977. Det er faktisk så mye varme i mye musikken hans denne gang, at man nesten skulle tro Georg Wadenius, hans tidligere gitarist, hadde tipset ham om The Loch Ness Mouse og deres «11-22» fra i fjor.

Hvem vet.

De beste låtene til Donald Fagen svever ikke. De flyter ikke. De glir ikke. De ruller ikke. De flyr ikke. De gjør i grunnen litt av alt, uten å være det ene eller det andre, verken soul, jazz, rock, pop eller blues.

Det beste eksemplet denne gang er kanskje «What I do», der en litt yngre Donald Fagen snakker med spøkelset av Ray Charles. Akkordene går nesten umerkelig over i hverandre, omtrent som hav og himmel helt ytterst i horisonten. Kordamene høres ut som de kommer fra englenes by, mens bandet er fra Brooklyn og verdens beste. Etter hvert kommer Stevie Wonder med på munnspill – i drømmene mine og i denne sangen. Det kunne i hvert fall ha vært ham. Eller et spøkelse fra syttitallet.

I "The great pagoda of funn" søker et par tilflukt fra all verdens vanskeligheter. Det er Donald Fagen på sitt mest romantiske og naive. Han vet at virkeligheten venter utenfor, men klarer å stenge den ute, i hvert fall for en stund.

"Please follow me and hold me tight

yes we'll build a world together

in the great pagoda of fun"

Jeg lar meg derimot ikke helt rive med når Donald Fagen står og gnikker på samme sted på golvet, nesten som en jødisk James Brown. Sangene hans kan også bli litt vel matematisk korrekte. Jeg foretrekker Donald Fagen når han ikke lager forstadsfunk eller revisorrock, men lar tallene ligge og bare svever, flyter, glir, ruller og flyr nedover gatene, mens byen sover.

Så enkelt som bare det.