Jeg har sørget litt over Jay Bennett i det siste. Dette får bli min lille hyllest til ham, selv om jeg vel egentlig mistenker at "Summer teeth" var Bennetts lyseste og lykkeligste øyeblikk i Wilco. Anmeldelsen er fra april 2002. Det begynner å bli lenge siden, det også. Wilco har gitt ut bra plater i etterkant - særlig "Sky blue sky" er blitt en favoritt med åra. Jeff Tweedy var tydelig ikke avhengig av Jay Bennett (eller Jay Farrar) for å lage stor musikk. Men mange vil nok hevde at Bennett tilførte gruppa noe spesielt, likevel. Jeg har i hvert fall gjort meg den tanken etter å ha spilt både "Summer teeth" og "Yankee hotel foxtrot" i det siste - og for den saks skyld "A. M." (Tror for øvrig dette må være den eneste anmeldelsen av "Yankee hotel foxtrot der en viss Jim O'Rourke ikke er nevnt. Har ingen god forklaring på hvorfor.)
Topp 5 Jeff Tweedy-låter akkurat nuh: "Via Chicago", "Remember the mountain bed", "Please tell my brother", "Lost love" og "Nothing'severgonnastandinmyway(again).
"Yankee hotel foxtrot" på Spotify.
Næh, har ikke fått hørt "Wilco (the album)" ennå.
Wilco - Yankee hotel foxtrot
Jeff Tweedy har vondt i hjertet. Nå vil han knuse ditt også.
"Yankee hotel foxtrot" er en suite av svevende, sprakende sanger, bundet sammen av lengsel, smerte og partier med søt støy. Stemmen til Jeff Tweedy kan bli revet i stykker når som helst. Det høres ut som den lekker. Følelsene bare renner ut. Han klarer ikke holde på dem.
"Yankee hotel foxtrot" er ikke et album av det enkle, lettfattelige slaget. Hvis jeg strekker meg langt, kan jeg forstå hvorfor plateselskapet Reprise ikke ville gi det ut. Jeg sier ikke at jeg er enig i vurderingen, langt i fra, men "Yankee hotel foxtrot" krever tid og oppmerksomhet.
Jeg ble raskt blendet av klokkespillet på "Kamera", fiolinen som ledet meg inn i fristelse på "Jesus, etc", det søkende pianoet på "Poor places" og stemmen som gir etter og sprekker opp i et stort sår. Men først etter fem-seks gjennomlyttinger begynner lyset for alvor å trenge gjennom.
Mottaksforholdene er ikke alltid like gode. Av og til høres det ut som når en gammel radio fanger inn to frekvenser samtidig. Wilco tar seg god tid, forhaster seg ikke, lar sangene skurre en stund, før apparatet plutselig får inn den klareste, mest fengende sendingen i verden.
"Radio cure" er en slik sang. Den begynner som en slags moderne blues, men slår etterhvert over i en av de flotteste poplåtene jeg har hørt på denne sida av tusenårsskiftet.
Wilco har tatt et naturlig steg videre etter "Summer teeth", utgitt i 1998. Gruppa har ikke hoppet over noen trappetrinn. Bandet har aldri tatt heisen eller valgt enkle løsninger. Faren har heller vært at Jeff Tweedy skal hoppe ut et vindu.
"Summer teeth" var et hvitt glis av en plate. Men i krokene hadde noe begynt å råtne. Ikke alt var som det skulle. Jeff Tweedy drømte om å drepe. Han trengte et skudd i armen. Han prøvde å bekjempe ensomheten. "She begs me not to hit her", innrømmet han.
"Yankee foxtrot hotel" er er lyden av noe som kollapser, går i oppløsning, ikke lenger henger sammen. Det er et bilde som er tatt akkurat i det gjengen går hver til sitt, et fotografi som er knipset i samme øyeblikk som forsamlingen bryter opp. Det er en typisk oppbruddsplate. Den kretser rundt temaene kommunikasjon, avstand og kjærlighet. De tre ordene i albumtittelen er radiokoder som brukes på kortbølgenettet.
"Distance has no way of making love understandable", synger Jeff Tweedy. Før han kan leve, må han lære å dø. Før noe nytt kan vokse fram, må det gamle gå til grunne.
Trommeslager Ken Coomer ble sparket før innspillingen av "Yankee foxtrot hotel". Gitarist og pianist Jay Bennett, som var med og skrev de fleste låtene, takket for seg etter at plata var ferdig. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Jeff Tweedy virker depressiv, desillusjonert, nesten destruktiv. Slikt er ikke bra for vennskap og samarbeid. Men det leder ofte til stor musikk.
Wilcos siste plate får meg til å tenke på fantasifulle, dristige "Revolver", det beste albumet til The Beatles. Men mest av alt minner "Yankee hotel foxtrot" om Big Stars "Third", også kjent som "Sister lovers". Aner du ikke hvorfor, vet du hvilket album du bør bestille i morgen. Begge platene har sanger som gir deg følelsen av at de når som helst, uten forvarsel, kan stoppe opp, gi etter, bryte sammen, gli bort som tåke. En låt som "Kangaroo" er "Yankee hotel foxtrot" i miniatyr.
Wilco har ikke laget et perfekt album. Det finnes svært få slike i rockhistorien. Jeg lar meg ikke helt overbevise av selvsikre "I´m the man who loves you". Jeg blir ikke knust av "I am trying to break your heart". Jeg er ikke 100 prosent forelsket i "Heavy metal drummer". Men hva gjør vel det?
"Jesus, etc" er så vakker og pinefull at det er vanskelig å puste. "Ashes of american flags" skraper, gløder og ryster. Avsluttende "Reservations" er så på knærne ærlig og utleverende at det nesten blir i meste laget. Jeff Tweedy prøver å overbevise kjæresten om at det er seg selv han hater, ikke henne. En sakral stemning følger ham ut i stillheten.
"I´ve got reservations about so many things,
but not about you"
Jeg lurer på hvordan Wilco skal klare å toppe dette. Jeg undrer på hva de ansvarlige i Reprise tenker. Og hvordan står det egentlig til med Jeff Tweedy?
"Yankee hotel foxtrot" er årets beste, mest utfordrende popalbum. Det sier jeg helt uten reservasjoner.
Topp 5 Jeff Tweedy-låter akkurat nuh: "Via Chicago", "Remember the mountain bed", "Please tell my brother", "Lost love" og "Nothing'severgonnastandinmyway(again).
"Yankee hotel foxtrot" på Spotify.
Næh, har ikke fått hørt "Wilco (the album)" ennå.
Wilco - Yankee hotel foxtrot
Jeff Tweedy har vondt i hjertet. Nå vil han knuse ditt også.
"Yankee hotel foxtrot" er en suite av svevende, sprakende sanger, bundet sammen av lengsel, smerte og partier med søt støy. Stemmen til Jeff Tweedy kan bli revet i stykker når som helst. Det høres ut som den lekker. Følelsene bare renner ut. Han klarer ikke holde på dem.
"Yankee hotel foxtrot" er ikke et album av det enkle, lettfattelige slaget. Hvis jeg strekker meg langt, kan jeg forstå hvorfor plateselskapet Reprise ikke ville gi det ut. Jeg sier ikke at jeg er enig i vurderingen, langt i fra, men "Yankee hotel foxtrot" krever tid og oppmerksomhet.
Jeg ble raskt blendet av klokkespillet på "Kamera", fiolinen som ledet meg inn i fristelse på "Jesus, etc", det søkende pianoet på "Poor places" og stemmen som gir etter og sprekker opp i et stort sår. Men først etter fem-seks gjennomlyttinger begynner lyset for alvor å trenge gjennom.
Mottaksforholdene er ikke alltid like gode. Av og til høres det ut som når en gammel radio fanger inn to frekvenser samtidig. Wilco tar seg god tid, forhaster seg ikke, lar sangene skurre en stund, før apparatet plutselig får inn den klareste, mest fengende sendingen i verden.
"Radio cure" er en slik sang. Den begynner som en slags moderne blues, men slår etterhvert over i en av de flotteste poplåtene jeg har hørt på denne sida av tusenårsskiftet.
Wilco har tatt et naturlig steg videre etter "Summer teeth", utgitt i 1998. Gruppa har ikke hoppet over noen trappetrinn. Bandet har aldri tatt heisen eller valgt enkle løsninger. Faren har heller vært at Jeff Tweedy skal hoppe ut et vindu.
"Summer teeth" var et hvitt glis av en plate. Men i krokene hadde noe begynt å råtne. Ikke alt var som det skulle. Jeff Tweedy drømte om å drepe. Han trengte et skudd i armen. Han prøvde å bekjempe ensomheten. "She begs me not to hit her", innrømmet han.
"Yankee foxtrot hotel" er er lyden av noe som kollapser, går i oppløsning, ikke lenger henger sammen. Det er et bilde som er tatt akkurat i det gjengen går hver til sitt, et fotografi som er knipset i samme øyeblikk som forsamlingen bryter opp. Det er en typisk oppbruddsplate. Den kretser rundt temaene kommunikasjon, avstand og kjærlighet. De tre ordene i albumtittelen er radiokoder som brukes på kortbølgenettet.
"Distance has no way of making love understandable", synger Jeff Tweedy. Før han kan leve, må han lære å dø. Før noe nytt kan vokse fram, må det gamle gå til grunne.
Trommeslager Ken Coomer ble sparket før innspillingen av "Yankee foxtrot hotel". Gitarist og pianist Jay Bennett, som var med og skrev de fleste låtene, takket for seg etter at plata var ferdig. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Jeff Tweedy virker depressiv, desillusjonert, nesten destruktiv. Slikt er ikke bra for vennskap og samarbeid. Men det leder ofte til stor musikk.
Wilcos siste plate får meg til å tenke på fantasifulle, dristige "Revolver", det beste albumet til The Beatles. Men mest av alt minner "Yankee hotel foxtrot" om Big Stars "Third", også kjent som "Sister lovers". Aner du ikke hvorfor, vet du hvilket album du bør bestille i morgen. Begge platene har sanger som gir deg følelsen av at de når som helst, uten forvarsel, kan stoppe opp, gi etter, bryte sammen, gli bort som tåke. En låt som "Kangaroo" er "Yankee hotel foxtrot" i miniatyr.
Wilco har ikke laget et perfekt album. Det finnes svært få slike i rockhistorien. Jeg lar meg ikke helt overbevise av selvsikre "I´m the man who loves you". Jeg blir ikke knust av "I am trying to break your heart". Jeg er ikke 100 prosent forelsket i "Heavy metal drummer". Men hva gjør vel det?
"Jesus, etc" er så vakker og pinefull at det er vanskelig å puste. "Ashes of american flags" skraper, gløder og ryster. Avsluttende "Reservations" er så på knærne ærlig og utleverende at det nesten blir i meste laget. Jeff Tweedy prøver å overbevise kjæresten om at det er seg selv han hater, ikke henne. En sakral stemning følger ham ut i stillheten.
"I´ve got reservations about so many things,
but not about you"
Jeg lurer på hvordan Wilco skal klare å toppe dette. Jeg undrer på hva de ansvarlige i Reprise tenker. Og hvordan står det egentlig til med Jeff Tweedy?
"Yankee hotel foxtrot" er årets beste, mest utfordrende popalbum. Det sier jeg helt uten reservasjoner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar