Denne teksten ble skrevet i september 2005. Da var det drøyt ti år siden jeg gikk ut videregående. I den forbindelse skulle vi ha gjenforeningsfest med hele klassetrinnet fra skolen. For min del var "Prom theme" soundtracket til den begivenheten, selv om den (selvsagt) ikke ble spilt.
At sangen plutselig dukker opp i hjernen min igjen nå, skyldes nok at Big Stars "Thirteen" ble nevnt i forrige innlegg. Jeg skal komme tilbake til hvorfor, men skynder meg å legge til at Fountains of Wayne er et relativt ubetydelig, men ganske så trivelig og underholdende lite powerpop-band, med trykk på pop. De to første platene - "Fountains of Wayne" og "Utopia parkway" er de beste, med sistnevnte som min klare favoritt. Den inneholder bandets beste låt ved sida av "Prom theme", nydelige "A fine day for a parade", der en definitiv og absolutt helt, Ron Sexsmith, er med og synger.
Næh, aner ikke hva Fountains of Wayne har gjort de siste par åra. Siste låta jeg hørte, var grufulle "Stacy's mom", som høres ut som Green Day anført av Christian Ingebrigtsen og Espen Lind.
Har ikke så mye mer å tilføye, bortsett fra at vi nærmer oss 2015 - og jeg har enda mindre hår enn sist. Gjenforeningsfesten i 2005 endte for øvrig i katastrofe, da vi ikke hadde tenkt på at det kunne være lurt å hyre inn barnevakt den påfølgende dagen, en tabbe jeg aldri skal gjøre igjen...
"Utopia parkway" på Spotify.
Fountains of Wayne - Prom theme
Jeg kom til å tenke på "Prom theme" her om dagen.
Jeg har alltid sett på den sangen som en fortsettelse av Big Stars "Thirteen". Sistnevnte handler om å være 13 år i en verden som akkurat er i ferd med å åpne seg opp. Den handler om å følge den fineste jenta i klassen hjem fra skolen. Den formidler følelsen av å oppdage "Paint it black" og rock'n'roll for første gang.
På "Prom theme" har hovedpersonene blitt noen år eldre. De er fortsatt unge og håpefulle, men samtidig usikre på hva framtida vil bringe.
"Prom theme" er lyden av siste natt med gjengen:
"Tonight we'll reach for the stars
we'll rent expensive cars
and dream our dreams
of a perfect night
and we'll sing our prom theme"
Det var selvsagt ikke slik det var, i mitt tilfelle. Vi hadde ikke noe "prom theme", så vidt jeg husker. Ikke har jeg leid noen dyr bil, heller. Og jeg har sjelden spilt luftgitar i det offentlige rom, slik som gjengen i "Prom theme".
Men jeg kjenner igjen følelsen av den siste kvelden, den vi tilbrakte sammen før vi gikk hver vår vei og gjorde oss klare for å jobbe til vi dør. Særlig når ledsages av en popmelodi akkurat like bittersøt, naiv og romantisk som ordene til Adam Schlesinger og Chris Collingwood.
Jeg er ikke i tvil om at "Prom theme" er det aller største og i særklasse mest rørende øyeblikket til Fountains of Wayne. Jeg er heller ikke i tvil om at det er nesten sørgelig mye sant i det som blir sunget:
"Here we are at last
the moment soon will pass
we'll go our separate ways
we'll vanish in the haze
we'll never be the same
we'll forget each other's names
we'll grow old and lose our hair
it's all downhill from there"
Og så det uimotståelige refrenget, som bare blir mer og mer nostalgisk med tida:
"But tonight we feel like stars
we'll play our air guitars
cause we're eighteen
it's perfect night
to sing our prom theme"
Nå som jeg har kommet så langt som dette, burde jeg sikkert ha sutret over tida som har gått, og fundert på hvor lite - og hvor mye - jeg egentlig har fått gjort de siste ti åra. Men det rare er at jeg blir glad hver gang jeg hører denne sangen.
Så får vi se i 2015.
At sangen plutselig dukker opp i hjernen min igjen nå, skyldes nok at Big Stars "Thirteen" ble nevnt i forrige innlegg. Jeg skal komme tilbake til hvorfor, men skynder meg å legge til at Fountains of Wayne er et relativt ubetydelig, men ganske så trivelig og underholdende lite powerpop-band, med trykk på pop. De to første platene - "Fountains of Wayne" og "Utopia parkway" er de beste, med sistnevnte som min klare favoritt. Den inneholder bandets beste låt ved sida av "Prom theme", nydelige "A fine day for a parade", der en definitiv og absolutt helt, Ron Sexsmith, er med og synger.
Næh, aner ikke hva Fountains of Wayne har gjort de siste par åra. Siste låta jeg hørte, var grufulle "Stacy's mom", som høres ut som Green Day anført av Christian Ingebrigtsen og Espen Lind.
Har ikke så mye mer å tilføye, bortsett fra at vi nærmer oss 2015 - og jeg har enda mindre hår enn sist. Gjenforeningsfesten i 2005 endte for øvrig i katastrofe, da vi ikke hadde tenkt på at det kunne være lurt å hyre inn barnevakt den påfølgende dagen, en tabbe jeg aldri skal gjøre igjen...
"Utopia parkway" på Spotify.
Fountains of Wayne - Prom theme
Jeg kom til å tenke på "Prom theme" her om dagen.
Jeg har alltid sett på den sangen som en fortsettelse av Big Stars "Thirteen". Sistnevnte handler om å være 13 år i en verden som akkurat er i ferd med å åpne seg opp. Den handler om å følge den fineste jenta i klassen hjem fra skolen. Den formidler følelsen av å oppdage "Paint it black" og rock'n'roll for første gang.
På "Prom theme" har hovedpersonene blitt noen år eldre. De er fortsatt unge og håpefulle, men samtidig usikre på hva framtida vil bringe.
"Prom theme" er lyden av siste natt med gjengen:
"Tonight we'll reach for the stars
we'll rent expensive cars
and dream our dreams
of a perfect night
and we'll sing our prom theme"
Det var selvsagt ikke slik det var, i mitt tilfelle. Vi hadde ikke noe "prom theme", så vidt jeg husker. Ikke har jeg leid noen dyr bil, heller. Og jeg har sjelden spilt luftgitar i det offentlige rom, slik som gjengen i "Prom theme".
Men jeg kjenner igjen følelsen av den siste kvelden, den vi tilbrakte sammen før vi gikk hver vår vei og gjorde oss klare for å jobbe til vi dør. Særlig når ledsages av en popmelodi akkurat like bittersøt, naiv og romantisk som ordene til Adam Schlesinger og Chris Collingwood.
Jeg er ikke i tvil om at "Prom theme" er det aller største og i særklasse mest rørende øyeblikket til Fountains of Wayne. Jeg er heller ikke i tvil om at det er nesten sørgelig mye sant i det som blir sunget:
"Here we are at last
the moment soon will pass
we'll go our separate ways
we'll vanish in the haze
we'll never be the same
we'll forget each other's names
we'll grow old and lose our hair
it's all downhill from there"
Og så det uimotståelige refrenget, som bare blir mer og mer nostalgisk med tida:
"But tonight we feel like stars
we'll play our air guitars
cause we're eighteen
it's perfect night
to sing our prom theme"
Nå som jeg har kommet så langt som dette, burde jeg sikkert ha sutret over tida som har gått, og fundert på hvor lite - og hvor mye - jeg egentlig har fått gjort de siste ti åra. Men det rare er at jeg blir glad hver gang jeg hører denne sangen.
Så får vi se i 2015.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar