Nå har Neil Young omsider gitt oss "Archives". Dermed kan vi for alvor begynne å vente på 30-årsjubileumsutgaven av "Darkness on the edge of town". Den er minst like etterlengtet i min verden, særlig i lys av behandlingen "Born to run" fikk i 2005. Denne anmeldelsen ble skrevet for Pstereo i november dette året. Hvis jeg ikke husker feil, brukte jeg den legendariske Roy Søbstad som "konsulent" under arbeidet med teksten. Om det er et kvalitetstegn, får andre bedømme :)
Avsnittet om Bruce - og Brian Wilson - som sitter på rommet sitt og fantaserer, må jeg vel innrømme var lettere inspirert av tegningene i ei klassisk rock'n'roll-bok som jeg ikke lenger husker tittelen på - og som jeg heller ikke har lest - men som likevel gjorde sterkt inntrykk på et ungt sinn tilbake på 90-tallet en gang.
Til slutt en liten gubbeoppdatering på Bruce sine siste bestrebelser: Næh, sisteplata er dårlige greier. "Magic", derimot, er riktig så fin - riktignok ikke holdt opp mot Springsteens aller beste arbeider, men likevel. Og nope, skal ikke på konsert med Broooce i sommer. Fikk nok av 29 minutter lange versjoner av "Tenth avenue freeze-out" allerede i 1999.
"Born to run" på Spotify.
Bruce Springsteen - Born to run
I 1974 kjøpte Bruce Springsteen sin første bil. Mye av tida satt han likevel i det lille huset sitt i West Long Branch, New Jersey, og funderte på hvor han skulle ta veien, hva han skulle gjøre med livet sitt, alle drømmene og ambisjonene.
Han visste ikke helt hva han ville. Han visste bare at han måtte bort.
«Born to run» er lyden av en reise som begynner. Her introduseres vi for en del av karakterene Bruce Springsteen skulle følge videre i livet. På «Born to run» handler det ikke lenger om «Greetings from Asbury Park». Bruce Springsteen forteller ikke lenger om lokale storheter som Crazy Janey, Wild Billy og små hendelser rundt Kingsley og Ocean Avenue. Han er på vei ut av nabolaget, bort fra stedet som har holdt ham fanget.
«Born to run» var den første plata som forandret livet til Bruce Springsteen. Den skulle også forandre livet til mange, mange andre.
Akkurat som Brian Wilson satt på rommet sitt i California på sekstitallet, kikket ut over stranda og fantaserte om «Summer days and summer nights», jenter som Rhonda og Caroline, håp og lengsel – til lyden av The Ronettes og The Beatles – sitter Bruce Springsteen i et lite hus New Jersey og dikter opp sin egen verden.
Det er et sted der natta og drømmene varer evig. Sangene på «Born to run» skriver han på et lite piano ved vinduet. Hadde du passert forbi ute på gata, ville du sikkert ha sett ham der, i det dunkle lyset, med hodet fullt av b-filmer og de store rock’n’roll-mytene. Og hadde du stoppet for å lytte, ville du kanskje ha hørt de storslåtte, uforglemmelige pianointroduksjonene til «Backstreets», «Jungleland» eller «Thunder road».
«Born to run» handler om den siste sjansen, den store drømmen. Himmelen slår sprekker, og virkeligheten møter fantasi. Bruce Springsteen er 24 eller 25 år, og han er fast bestemt på å skrive «The great American novel». Men når han begynner å nærme seg ferdig, kutter han bort alt overflødig materiale og lar kun de mest romantiske delene være igjen.
Jeg burde kanskje ha vokst fra denne plata, men jeg tviler på at det noen gang vil skje. Jeg skal ikke høre mer enn åpningslinjene på «Thunder road» før jeg ser Bruce i bilen, hører døra slå igjen bak Mary, mens Roy Orbison synger «Only the lonely».
«Well I got this guitar
and I learned how to make it talk
and my car's out back
if you're ready to take that long walk
from your front porch to my front seat
the door's open but the ride it ain't free
and I know you're lonely
for words that I ain't spoken
but tonight we'll be free
all the promises'll be broken»
På «Born to run» tar Springsteen Van Morrisons bredt anlagte soulmusikk – den han hørte på plater som «Moondance», «Tupelo honey» og «St. Dominic’s preview» – og gjør den mer italiensk og mindre irsk. Han lar Van Morrison møte Dion & the Belmonts på den andre sida av elva. Han forflytter seg fra Cyprus Avenue til New York City, fra land til by. Springsteens Caledonia soul music er mindre filosofisk og mer eksplosiv enn Van Morrisons, men like episk, energisk og søkende.
«Born to run 30th anniversary edition» består av tre deler: «Wings for wheels», en 90 minutter lang dokumentar om innspillingen av det som på mange måter var Bruce Springsteens egentlige debutplate. «Live at the Hammersmith Odeon 1975», et legendarisk opptak fra Springsteens første konsert i England og Europa. I tillegg får vi originalalbumet i det som blir sagt være radikalt forbedret lydkvalitet.
«Wings for wheels», perfekt produsert av Thom Zimmy, sier alt du trenger å vite om «Born to run». Det er egentlig ingen grunn til at jeg skal skrive noe om denne plata. Vi får se og høre Bruce og bandet i studio under innspillingen av albumet. Vi kan glede oss over nye intervjuer med medlemmene i The E Street Band, produsentene Jon Landau og Mike Appel, samt lydteknikeren Jimmy Iovine. Og så tar hovedpersonen selv oss med tilbake til stedet han rømte fra. Som bonus får vi et konsertopptak med tre låter fra Los Angeles i 1973.
«Live at Hammersmith Odeon 1975» er ikke den beste konserten Bruce Springsteen har gjort sammen med The E Street Band. Setlista hans ble først uslåelig noen år seinere, da han hadde byttet ut en del av de tidlige låtene med sterkere materiale. Men idet «Thunder road» glir over i «Tenth avenue freeze-out» og «Spirit in the night», tar jeg meg selv i å stå foran fjernsynet.
Herregud, for et band.
«Born to run» er ikke den beste plata Bruce Springsteen har gjort sammen med The E Street Band. Den har sine svakheter. Den kan sies å være både for naiv, for drømmende og for romantisk. Men det forteller kanskje mest om det som fulgte etter. På «Born to run» forlater Bruce Springsteen New Jersey med en vegg av lyd rundt seg. Det er øyeblikket da Moses bestemmer seg for å føre folket sitt ut av Egypt.
På sin neste plate, «Darkness on the edge of town», suser Bruce Springsteen gjennom ørkenen i retning det forjettede landet. Sommeren er over, det er blitt dag, men han har fortsatt ikke mistet troen. Det er først på «The river» at Bruce Springsteen for alvor begynner å tvile. På «Nebraska» blir veiene endeløse og drømmene til mareritt.
Men det vet han ikke i 1974, når han sitter ved vinduet i det lille huset sitt og kikker bort på bilen som står parkert utenfor.
«So Mary climb in
it’s a town full of losers
and I’m pulling out of here to win»
"Born to run" på Spotify.
Bruce Springsteen - Born to run
I 1974 kjøpte Bruce Springsteen sin første bil. Mye av tida satt han likevel i det lille huset sitt i West Long Branch, New Jersey, og funderte på hvor han skulle ta veien, hva han skulle gjøre med livet sitt, alle drømmene og ambisjonene.
Han visste ikke helt hva han ville. Han visste bare at han måtte bort.
«Born to run» er lyden av en reise som begynner. Her introduseres vi for en del av karakterene Bruce Springsteen skulle følge videre i livet. På «Born to run» handler det ikke lenger om «Greetings from Asbury Park». Bruce Springsteen forteller ikke lenger om lokale storheter som Crazy Janey, Wild Billy og små hendelser rundt Kingsley og Ocean Avenue. Han er på vei ut av nabolaget, bort fra stedet som har holdt ham fanget.
«Born to run» var den første plata som forandret livet til Bruce Springsteen. Den skulle også forandre livet til mange, mange andre.
Akkurat som Brian Wilson satt på rommet sitt i California på sekstitallet, kikket ut over stranda og fantaserte om «Summer days and summer nights», jenter som Rhonda og Caroline, håp og lengsel – til lyden av The Ronettes og The Beatles – sitter Bruce Springsteen i et lite hus New Jersey og dikter opp sin egen verden.
Det er et sted der natta og drømmene varer evig. Sangene på «Born to run» skriver han på et lite piano ved vinduet. Hadde du passert forbi ute på gata, ville du sikkert ha sett ham der, i det dunkle lyset, med hodet fullt av b-filmer og de store rock’n’roll-mytene. Og hadde du stoppet for å lytte, ville du kanskje ha hørt de storslåtte, uforglemmelige pianointroduksjonene til «Backstreets», «Jungleland» eller «Thunder road».
«Born to run» handler om den siste sjansen, den store drømmen. Himmelen slår sprekker, og virkeligheten møter fantasi. Bruce Springsteen er 24 eller 25 år, og han er fast bestemt på å skrive «The great American novel». Men når han begynner å nærme seg ferdig, kutter han bort alt overflødig materiale og lar kun de mest romantiske delene være igjen.
Jeg burde kanskje ha vokst fra denne plata, men jeg tviler på at det noen gang vil skje. Jeg skal ikke høre mer enn åpningslinjene på «Thunder road» før jeg ser Bruce i bilen, hører døra slå igjen bak Mary, mens Roy Orbison synger «Only the lonely».
«Well I got this guitar
and I learned how to make it talk
and my car's out back
if you're ready to take that long walk
from your front porch to my front seat
the door's open but the ride it ain't free
and I know you're lonely
for words that I ain't spoken
but tonight we'll be free
all the promises'll be broken»
På «Born to run» tar Springsteen Van Morrisons bredt anlagte soulmusikk – den han hørte på plater som «Moondance», «Tupelo honey» og «St. Dominic’s preview» – og gjør den mer italiensk og mindre irsk. Han lar Van Morrison møte Dion & the Belmonts på den andre sida av elva. Han forflytter seg fra Cyprus Avenue til New York City, fra land til by. Springsteens Caledonia soul music er mindre filosofisk og mer eksplosiv enn Van Morrisons, men like episk, energisk og søkende.
«Born to run 30th anniversary edition» består av tre deler: «Wings for wheels», en 90 minutter lang dokumentar om innspillingen av det som på mange måter var Bruce Springsteens egentlige debutplate. «Live at the Hammersmith Odeon 1975», et legendarisk opptak fra Springsteens første konsert i England og Europa. I tillegg får vi originalalbumet i det som blir sagt være radikalt forbedret lydkvalitet.
«Wings for wheels», perfekt produsert av Thom Zimmy, sier alt du trenger å vite om «Born to run». Det er egentlig ingen grunn til at jeg skal skrive noe om denne plata. Vi får se og høre Bruce og bandet i studio under innspillingen av albumet. Vi kan glede oss over nye intervjuer med medlemmene i The E Street Band, produsentene Jon Landau og Mike Appel, samt lydteknikeren Jimmy Iovine. Og så tar hovedpersonen selv oss med tilbake til stedet han rømte fra. Som bonus får vi et konsertopptak med tre låter fra Los Angeles i 1973.
«Live at Hammersmith Odeon 1975» er ikke den beste konserten Bruce Springsteen har gjort sammen med The E Street Band. Setlista hans ble først uslåelig noen år seinere, da han hadde byttet ut en del av de tidlige låtene med sterkere materiale. Men idet «Thunder road» glir over i «Tenth avenue freeze-out» og «Spirit in the night», tar jeg meg selv i å stå foran fjernsynet.
Herregud, for et band.
«Born to run» er ikke den beste plata Bruce Springsteen har gjort sammen med The E Street Band. Den har sine svakheter. Den kan sies å være både for naiv, for drømmende og for romantisk. Men det forteller kanskje mest om det som fulgte etter. På «Born to run» forlater Bruce Springsteen New Jersey med en vegg av lyd rundt seg. Det er øyeblikket da Moses bestemmer seg for å føre folket sitt ut av Egypt.
På sin neste plate, «Darkness on the edge of town», suser Bruce Springsteen gjennom ørkenen i retning det forjettede landet. Sommeren er over, det er blitt dag, men han har fortsatt ikke mistet troen. Det er først på «The river» at Bruce Springsteen for alvor begynner å tvile. På «Nebraska» blir veiene endeløse og drømmene til mareritt.
Men det vet han ikke i 1974, når han sitter ved vinduet i det lille huset sitt og kikker bort på bilen som står parkert utenfor.
«So Mary climb in
it’s a town full of losers
and I’m pulling out of here to win»
Herlig!
SvarSlett