St. Thomas uten belte

Oi, som tida går.

Det er en del som har skjedd siden denne teksten ble skrevet. Jeg trenger sikkert ikke nevne den vesentligste. Blir nesten litt nostalgisk av å tenke tilbake på denne kvelden her.

St. Thomas er en av artistene jeg har sett på flest ulike steder, tror jeg - Bergen, Stavanger, Egersund, London... Han gjorde aldri en dårlig konsert mens jeg var i nærheten. Denne, i Stavanger i januar 2004, tror jeg i ettertid var den beste av alle.

Lurer også på om det ikke var i forkant av denne konserten jeg gjorde mitt første og siste intervju med St. Thomas. Det var en noe spesiell affære, for å si det mildt. Skal se om jeg ikke kan komme tilbake til det litt seinere.

Mens jeg er i gang, anbefaler jeg gjerne den særdeles overbevisende St. Thomas-boksen som ble utgitt for ei tid tilbake. Den inneholder (blant annet) mange flotte coverlåter av mange bra artister, men ikke én eneste innspilling som kan måle seg med originalen. Det sier sitt.

For øvrig ble maset mitt på Pstereo om det manglende beltet tatt opp under den påfølgende konserten i Bergen kvelden etter, etter hva jeg har hørt...Da stilte Thomas ulastelig antrukket :)

Topp 5 St. Thomas-låter akkurat nuh: "Strangers out of blue", "Sugarmilk, coffee", "Born again", "Elephants are big" og "People in the forest".

St. Thomas på Spotify.

St. Thomas

Checkpoint Charlie, Stavanger

22. januar 2004

Han kunne ha trengt et belte.

Men bortsett fra det var det lite som manglet da St. Thomas åpnet norgesturneen i Stavanger. Jeg tror aldri jeg har hørt 27-åringen synge bedre. Jeg tror aldri jeg har hørt ham spille bedre gitar. Jeg tror aldri jeg har sett ham tryggere på seg selv, og det til tross for at den nye plata, "Let’s grow together", stort sett har fått skuffende kritikk. Dessuten skulle jeg ha gitt mye for å ha kunnet danse som St. Thomas.

Fra den innledende versjonen av Neil Youngs "Love is a rose" til avslutningen med "A long long time" og "Cornerman" var dette en bortimot perfekt St. Thomas-konsert, levert på perfekt St. Thomas-vis, med en perfekt blanding av St. Thomas-humor og St. Thomas-alvor.

For anledningen stilte han på scenen med nye solbriller fra 70-tallet, "italian style", bestilt fra England etter at han hadde sett Thomas Dybdahl på fjernsyn med en lignende utrustning. Egentlig minnet han mest om Neil Diamond, men selv fryktet han at han så ut som ei pornostjerne. Kjæresten Ilse hadde funnet fram noe som lignet mistenkelig på en nattkjole. Sammen sang de som "Christian Ingebrigtsen og Maria Arredondo", som Thomas uttrykte det selv.

Fint var det, i alle fall.

Jeg tror St. Thomas har rett når han påpeker at likegyldighet er det verste som finnes. Jeg tror han er inne på noe når han sier at det er 10.000 som kan spille bedre gitar, men at det ikke hjelper så lenge de ikke kan skrive låter og ikke har sin egen stil. Det er også verdt å merke seg at nye låter som "The red book", "Sunny day" og "Like you know" fungerte like bra live som "New apartement" og "Be cool be nice". Jeg sier ikke mer.

Men gi den mannen et belte.