Into paradise I soared...

Mens vi venter på "Archives" (nei, ikke alle har fått sikret seg denne gigantiske sukkerbiten cirka på størrelse med Svalbard ennå), kan vi jo kose oss med de klassiske Neil Young-platene. Denne anmeldelsen av "Zuma", en av hans..tja, fem-seks beste, ble skrevet i november 2005 som en del av Pstereos gjennomgang av, jepp, de beste Neil Young-platene. Den inneholder, i tillegg til en mengde meningsløs og høyttravende fabulering om strender og sand, en av de beste linjene - i all beskjedenhet - Mekkagubberockeren noen gang har skrevet om musikk (jepp, den om jolla, stormen og Crazy Horse.) For øvrig ganske treffende, som min gamle venn Tor Martin Bøe påpeker på Twitter, at Pstereo-archives presenteres omtrent samtidig som det virkelig store og interessante arkivet :)

"Zuma" på Spotify.

Neil Young - Zuma

«Still glaring from the city lights
into paradise I soared»

Etter at Neil Young hadde sunget «Walk on» på «On the beach», fortsatte han å tusle rundt på Zuma-stranda utenfor Los Angeles. Det var først et par år seinere han kom seg videre – og da med båt. På «Through my sails», den siste sangen på «Zuma», står Neil Young på sanden, sammen med Crosby, Stills og Nash, og kjenner vinden i ryggen, klar til å gli ut i paradiset.

«Wind blowing through my sails
it feels like I’m gone»

Det er et av de fineste øyeblikkene i hele Neil Young-katalogen, spør dere meg.

«Zuma» handler om oppbrudd og drømmen om å starte på ny. Vår mann har fått dødsfallene til Crazy Horse-gitaristen Danny Whitten og roadien Bruce Berry på avstand. «Tonight’s the night» var i går. Forholdet til skuespillerinnen Carrie Snodgrass, som han synger om på «A man needs a maid» og «Motion pictures», hører til i fortida, det også. Mer eller mindre. Antagelig er det derfor at «Zuma» inneholder noen av Neil Youngs fineste, mest fascinerende og flerbunnede kjærlighetssanger.

Praktfulle «Pardon my love» handler om et forhold som ikke fungerer. På «Lookin’ for a love» fantaserer Neil om å treffe ei ny kvinne han kan elske. Og han håper selvsagt å treffe henne på stranda.

Men stort sett dreier «Zuma» seg om rock’n’roll – småskeiv og småslurvete rock’n’roll. Det dreier om Neil Young og noen gamle venner som har funnet sammen igjen.

Hvis du lytter nøye til «Don’t cry no tears», «Barstool blues», «Drive back» og «Stupid girl», hører du kanskje lyden av penn mot papir. Det er J. Mascis, Stephen Malkmus, Doug Martsch og Thurston Moore som sitter og noterer. Med flere. Det var kanskje ikke med «Zuma» den alternative, småbråkete slentrerocken fra 90-tallet begynte. Men det kunne ha vært det.

På «Zuma» setter Neil Young seil. Med seg har han et gjenforent og revitalisert Crazy Horse, der Frank «Poncho» Sampedro har erstattet Danny Whitten. Sammen kommer de dansende over vannet med gallioner og gevær.

Det er på Zuma» Neil Young finner ut at han kan fortsette å lage låter som «Down by the river» og «Cowgirl in the sand». Han har nemlig fått samlet en formidabel flåte som kan følge ham gjennom regn og vind og ut på den andre sida. Crazy Horse er det enkleste og mest effektive rockbandet i verden. Trommene, for eksempel, kunne sikkert vært spilt med én arm. Samme med bassen. Crazy Horse er den eneste gruppa jeg kan komme på som er i stand til å ri av den store, store stormen i ei lita jolle – gang etter gang.

Hør bare 6 minutter og 54 sekunder lange «Danger bird», visst nok Lou Reeds store Neil Young-favoritt, en slags blanding av "Fuglane" og "Fuglene", men tilsatt feedback. Og hør for all del 7 minutter og 29 sekunder lange «Cortez the killer».

«Cortez the killer», ja.

Ikke vet jeg hva Neil Young tenkte og følte mens han spilte inn denne sangen. Kanskje glemte han virkelig å synge det ene verset, slik myten sier. Gitararbeidet er gåtefullt som pyramidene og majestetisk som det gamle aztekerriket. Neil må ha vært i sin egen verden, langt borte fra tid og sted. Han satt vel kanskje der, på ei helt annen strand - sammen med Montezuma - med coca-blader i nevene og perlekjeder rundt halsen.

«It feels like I’m gone»