Sola skinner, del 1

Ok, det nærmer seg sommer. For alvor. På tide å finne fram Pstereos kåring av tidenes beste sommerlåter. Her er første del, som inkluderer artister som Cornelius, Big Star, Joni Mitchell, Josh Rouse og The Beatles - og ikke minst bidrag fra legendariske storheter som Morten Krane (nå best kjent fra The Captain and Me), Marius Asp (nå NRK Lydverket, hyggelig at noen av oss ble til noe), Erik Hansen, Thomas Vehus og André J. Ishak (som i dag er ansvarlig for labelen Sellout Music). Og hvis noen kan fortelle meg hva Tor Martin Bøe hadde røykt da han skrev om Desmond Dekker, vil jeg være evig takknemlig.
Åra - og somrene - går. Jeg husker ikke lenger når denne sommerkåringen ble laget. Det var muligens i 2003? Eller 2004? Hine, hårde dager, i alle fall. Eller golden years, som det også heter..
En dobbel cd-samling med alle de 40 låtene vi omtalte, ble høytidelig trykket opp og delt ut til vinneren av Pstereos sommerkonkurranse dette året. Siden nettstedet hadde cirka 19 sidevisninger til dagen, holdt vi det i "familien" - det var Jone Fredriksen som stakk av med premien. Han er den dag i dag den eneste i verden som eier et eksemplar av "Sola skinner - tidenes 40 beste sommerlåter".
Jeg har ikke klarert resirkuleringen av alle disse gulnede tekstene med de ulike bidragsyterne, så hvis noen synes det blir for flaut, er det bare å ta kontakt via min manager.
"Sola skinner" på Spotify (flere av låtene mangler dessverre).
Vel, vel, here we go...


30. Lillebjørn Nilsen – Bysommer
Det finnes ingen som vekker hyggeligere barndomsminner for meg enn Lillebjørn Nilsen. Om sommeren blir jeg avsindig glad i Oslo – byen jeg er født og vokst opp i.

Disse to tingene, som kanskje ikke er to ting i det hele tatt, men én, gjør Bysommer til det perfekte lydsporet til sommeren.

”Det er sommer i Studenterlunden.
(Der går jentene med smil om munnen)
selv om mye av den er forsvunnen
fordi de graver nedi undergrunnen.”

Mmmmh. I år har de flyttet gravingen litt opp i gata.

”Kan du noen steder bedre ha det enn i Oslo nå på sommer'n
når de stressa folka alle er forsvunnet til Mallorca,
eller sitter i en ferjekø ved Lavik?”

Nettopp, Lillebjørn. Nettopp. Du kan få sagt det.

”Og jeg har ikke vært på Helgeroa.
Jeg ble sittende på Herregårdskroa.”

Deilig.
Morten Krane


31. Cornelius - Drop
Japanere er som kjent en gjeng artige raringer. Dette vet vi bare, og mange av oss har sikkert fått det bekreftet etter å ha sett Sofia Coppolas "Lost in translation".

Cornelius er en av disse raringene. Han har funnet på å gjøre noe så artig som å lage en låt basert rundt rytmisk vannskvulp. Det er litt rart, og veldig artig. I tillegg til skvulpingen får vi vokalharmonier og fin klimpring på akustiske gitarer. Hvis jeg lukker igjen øynene mens jeg lytter til denne låta, dukker det opp en del ting i hodet mitt som nærmest er synonyme med sommer:

1. Strand og vannskvulp
2. Lykkelig solskinnspop spilt på en utendørsfestival på finstemte akustiske gitarer mens jeg sitter på gress som lukter grønt.
3. Glade, rare og artige japanske turister. Og hva er vel mer sommer enn det?

I tillegg kan man danse til "Drop"!

Hva mer trenger man?
André J. Ishak


32. Desmond Dekker - 007 (Shanty town)
I den forhistoriske stripeserien ”Knøttene” har Espen, han med suttekluten, et sterkt og troende forhold til julenissens sommerbror - Olsokgubben. Denne relativt ukjente sommermaskoten gir gaver til alle barn som venter på ham i turnipsåkeren natt til Olsok. Før Olsokgubben kommer, er det ikke sommer. Et særdeles tvilsomt konsept på flere måter.Spesielt den delen med turnips.

Jeg tror på Olsokgubben. Jeg tror at Olsokgubben bor i CD-spilleren min og heter Desmond Dekker.

Sommeren kan gjerne bestå av 100 skyfrie dager med 30 grader pluss i skyggen. Den kan varme det ganske land så avisene ikke slutter å sutte på klisjéene om ”sydlandske steminger” og ”enda mer finvær i vente” før uti november en gang. Asfalten kan smelte og iskald pils bli delt ut gratis i gatene.

Desmond Dekker må være med for at det skal bli sommer. Det er noe med den glorifiserende hyllesten om de liksomtøffe slumgutta. Gutta som er coole som selveste James Bond og Rat Pack-originalen ”Oceans Eleven”. Det er noe med den moralske pekefingeren mot slutten av låten. Det er noe med rytmen som varsomt og bestemt understrekes av alle instrumentene. Det er noe med den uforglemmelige melodien.

Jeg tror det heter sommer. Men jeg kan jo ta feil. Jeg vet jo knappast hvordan en turnips ser ut.
Tor Martin Bøe


33. Big Star - Thirteen
Noen vil mene at dette er en perfekt sang. Noen vil påstå at det ikke er mulig å synge med mer følelse enn det Alex Chilton gjør her. Noen vil si at "Thirteen" er verdens enkleste, mest innsiktsfulle, rørende og romantiske oppvekstroman, fortalt med bare 106 ord.

Jeg er egentlig helt enig.

"Won't you let me walk you home from school,
won't you let me meet you at the pool,
maybe Friday I can
get tickets for the dance
and I'll take you"

Denne sangen handler om å følge den fineste jenta i klassen hjem fra skolen. Den handler om følelsen av å oppdage "Pain it black" og rock'n'roll for første gang. Den handler om å være 13 år i en verden som akkurat er i ferd med å åpne seg opp. Den handler om å være ung og håpefull, men også sårbar og usikker.

"Won't you tell me what you're thinking of
and would you be an outlaw for my love
If it's so then let me know
If it's "no", well, I can go
I won't make you"

Alex Chilton var bare 16 år gammel da han sang "The letter" sammen med The Box Tops, etter å ha gått i lære hos Chips Moman og Dan Penn i Muscle Shoals. Chris Bell var ikke mer enn 27 år gammel da han døde etter ei trafikkulykke i 1978. Sammen skrev de ti av låtene på Big Star første plate, inkludert "Thirteen".

Legendariske "#1 record" ble spilt inn sommeren og høsten 1972, i studioet til John Fry i Memphis. Chris Bell hadde en forkjærlighet for britisk pop av typen The Kinks, The Who og The Beatles. Alex Chilton likte best saftig soul, helst fra Stax. Kombinasjonen ble noe helt annet, og noe ganske enestående. Og selv om jeg mener at "Third/Sister lovers" er Big Stars mest essensielle og umistelige plate, er det kanskje "#1 record" du bør begynne med.

Da får du oppleve Alex Chilton og Chris Bell før alt begynte å falle sammen rundt dem. Da får du høre perfekt pop, med både kraft og melodi. Og ikke minst får du høre "Thirteen", Alex Chilton og Chris Bells aller fineste sang, en hyllest til uskylden og det å være ung.

Big Star ble ikke bedre enn dette.

Men det er sånt legender er laget av.
Ingve Aalbu


34. Belle & Sebastian – A summer wasting

Jeg husker en sommer.

Det var før jeg skulle begynne på videregående. Jeg lå på dekket på en båt som skulle ta meg fra Sverige til Danmark. Hele ferden over, og resten av sommeren, hørte jeg på "Dulcina" med Toad the Wet Sprocket. På den måten ble plata en personlig sommerfavoritt, uten at det egentlig er så mye sommer over den.

Noen år seinere, også det en sommer, kjøper jeg både det grønne og det røde albumet til Belle & Sebastian. Eller "The boy with the arab strap" og "If you’re feeling sinister", om du vil. I motsetning til "Dulcinea" smaker disse platene sommer, sommer og atter sommer. Jeg tror aldri jeg har hørt på "The boy with the arab strap" og "If you're feeling sinister" før mai eller etter august. Selv en sang som "Fox in the snow" klarer ikke å få meg til å tro at det noen gang kommer en vinter igjen.

Mest sommer av alle sommerlåtene til Belle & Sebastian: "A summer wasting". Er ikke dette selve essensen av sommer? Den kommer seint over oss, og blir borte før vi aner det. Men magisk er den alltid:

"I spent the summer wasting
The time was passed so easily
But if the summer’s wasted
How come that I could feel so free?
I spent the summer wasting
The sky was blue beyond compare"

Legger man til Stuart Murdochs fantastisk behagelige stemme, bør det være tydelig for alle og enhver hvorfor Belle & Sebastian er med i denne kåringen.
Erik Hansen


35. Billie Holiday - Summertime
"Summertime and the livin' is easy"

Jeg kjenner flere som skulle ønske at det var sommer hele året. Selv er jeg veldig glad for at vi har både vinter, vår og høst. Hadde det vært 25 grader og grillvær fra januar til desember, ville vi snart ha tatt sommeren for gitt. Nå vet vi at den ikke varer evig. Høsten kommer, enten vi ønsker det eller ikke, og vi blir eldre for hvert år som går.

"One of these mornin's
you gonna rise up singin'
you gonna spread your little wings
and you'll take to the sky"

George Gershwin skrev melodien til "Summertime", en av de mest innspilte låtene i historien. Dubose Heyward er kredittert teksten. Sangen var opprinnelig en del av stykket "Porgy and Bess", men i dag er "Summertime" minst like kjent som enkeltstående verk.

Blant artistene som har gjort minneverdige tolkninger, er Miles Davis og Sam Cooke. Billie Holidays slepende, spøkelsesaktige versjon fra 10. juli 1936 står likevel i en særstilling. Selv om sommeren er aldri så fin, ligger det likevel et tynt slør av sorg over den. Billie Holiday fanger inn den følelsen som ingen andre.

Ingenting varer evig. Alt går over. Alt tar slutt.

"Summertime and the livin' is easy"
Ingve Aalbu


36. The Beatles - And your bird can sing
John Lennon hevdet i ettertid at han verken husket å ha skrevet eller spilt inn “And your bird can sing”. Det kan sikkert stemme. David Bowie, for eksempel, påstår jo at han har glemt et helt år, 1976. Det hindrer ikke “Station to station” i å være et av hans viktigste album.

Jeg orker ikke skrive stort om “Revolver”, utropt, kåret og hyllet som verdens offisielt beste skive mange, mange, mange ganger. Så mange, faktisk, at ethvert forsøk på å hevde noe fornuftig om den, til syvende og sist føles litt ynkelig og platt. Jeg kan bare kort skrible ned at jeg mer eller mindre er enig. Det er sannsynligvis verdens beste plate. Det er den beste Beatles-plata (med “Rubber soul” som en klar utfordrer og “The Beatles" på tredjeplass). Det er lyden av revolusjon, enkelt og greit.

Men det begynner altså å bli vanskelig å snakke om dette. Derfor er det desto mer gledelig at det fortsatt er givende å lytte til “Revolver”. En låt jeg alltid vender tilbake til, kanskje fordi den er temmelig ulik alt annet bandet gjorde siden, og kanskje også litt fordi jeg føler at den har en tendens til å bli urettmessig oversett i Beatles-diskusjoner, er “And your bird can sing”.

Her kommer tre gode grunner til å sette den på, om du skulle ha behov for det.

Det kan hevdes, litt avhengig av definisjonen, at dette er den første definitive powerpop-låten noensinne. Kombinasjonen av myke harmonier og høypotent energi er (som nevnt) uvanlig i Beatles-sammenheng, og band som forvaltet og viderutviklet sjangeren (Big Star, The Raspberries, Badfinger) dukket først på 70-tallet.

George Harrisons riff er ømt, hardt, skinnende, originalt og tilsynelatende umulig å slite ut. Dette kan ha vært hans flotteste øyeblikk som gitarist (med et mulig unntak for “Taxman” og “Doctor Robert” fra samme plate).

Lennon og McCartney skulle aldri komme til å synge så bra sammen igjen. Det høres så lett og uanstrengt ut — det lyser av stemmene deres. Hvis Lennon virkelig glemte den følelsen, er det selvfølgelig trist. Men det gjør ikke klangen mindre smittende.
Marius Asp


37. Joni Mitchell - The hissing of summer lawns
Det pleier å starte godt, med vår, tidlig sommer og så de lange hete dagene. Vissheten om at høsten og vinteren vil komme, er ikke nødvendigvis så vond. Det er verre når de nevnte årstidene har sneket seg innpå og man plutselig en dag innser at det er over.

"He bought her a diamond for her throat,
he put her in a ranch house on a hill
She could see the valley barbecues
from her window sill
See the blue pools in the squinting sun
hear the hissing of summer lawns"

Som sagt, det starter godt.

De smekre tonene fra Joni Mitchell sitt folkjazz-ensemble kjærtegner øregangene mine som en varm fønvind. Joni sin stemme er som kjølig og forfriskende hvitvin på vei ned strupen. Jeg soler meg i skinnet fra håret og smilet hennes.

Det ender i uutholdelig frustrasjon og en oppgitt konstatering av at visse ting blir som de blir. Noen ganger har man et valg, andre ganger ikke.

"He gave her his darkness to regret
and good reason to quit him
He gave her a roomful of chippendale
that nobody sits in
Still she stays with a love of some kind
it’s the lady’s choice
the hissing of summer lawns"
Thomas Vehus


38. Herman Düne - Sunny sunny cold cold day
Ja, jeg er fullstendig klar over at verken teksten eller tittelen sender utvetydige sommervibrasjoner. Riktignok er det ofte litt for kaldt i Norge som sommeren, men det er likevel ikke det vi husker – eller vil huske.

Men likevel danser jeg St. Thomas-dansen i sofaen når blomsterkoret til Herman Düne kommer inn og svarer ”sunny sunny cold cold day”. Du vet, den dansen der man står og vuggehopper fra side til side med lett hevede skuldre og joggearmer, og generelt ser ganske teit ut.

Jeg får lyst til å gi noen en skikkelig bjørneklem hver gang jeg hører ”Sunny sunny cold cold day”. Det er sommer, det.

Herman Düne er riktignok bortimot perfekt til bortimot alle anledninger, men jeg synes nå likevel at det er ekstra perfekt når sola skinner og menneskene smiler. Til tross for melankolien som ofte ligger i musikken.

”Sunny sunny cold cold day” skal spilles på hvert eneste nachspiel og vorspiel i sommer!

(Dessuten – og dette er absolutt ikke viktig – synges det ”the orange men freaked out”, og man kan jo bare anta at det var i forbindelse med Orange-ordenens årlige markering av William av Oraniens seier i slaget ved Boyne i 1690. Det skjer 12. juli.)
Morten Krane


39. Alex Chilton - What's your sign girl?
Det meste jeg har hørt av Alex Chilton solo, har vært rimelig søplete, etter min mening. Jeg har som regel endt opp skuffet og litt trist, for jeg er stor fan av Big Star, og det er alltid sørgelig med helter som råtner.

Da jeg hørte "What's your sign girl" fra "A man called destruction" første gang, ble jeg utrolig glad. Endelig ei fantastisk popperle fra Chilton helt alene! Desverre fant jeg fort ut at det dreide seg om en cover. Men det driter jeg i. Elvis gjorde andre folks låter, og det skal Alex Chilton også få lov til!

Sangen er, som tittelen skulle tilsi, ei skikkelig pickup-låt. Alex Chilton ramser opp stort sett alle stjernetegnene og oppsummerer i refrenget: '

"What's your sign girl?
Is it compatible with mine?"

Og stort mer enn det er det ikke. Og stort mer enn det trenger man ikke, i hvert fall ikke når det blir gjort så bra som her.

Kompet er enkelt, produksjonen er fin og luftig og Alex Chilton synger så sjarmerende at man ikke helt vet om man skal bli småforelsket i ham eller ta til seg inspirasjonen og løpe ut i sommersola med en pils i hånda og synge "What's your sign girl?" for full hals til den første og peneste jenta man støter på. Som regel ender det vel med en kombinasjon, men det sier vi aldri til kompisene våre.

Uansett, få tak i låta! Bli inspirert. Løp ut. Finn ei jente. Flørt. Ta henne med hjem. Ha det gøy!

Det er jo sommer.
André J. Ishak


40. Josh Rouse - Sunshine (Come on lady)
Den begynner nakent, nærmest glissent, kun trommer og vokalperkusjon akkompagnerer stemmen. Sola er i ferd med å stå opp.

"Forget all your little problems
forget all the boys you left at the bar
I got a stashbeen savin' for months now
California's not very far"

Det hender at voksne mennesker knekker sammen i gråt når de hører Josh Rouse synge. Det er lett å skjønne hvorfor. Stolthet, stille desperasjon, håp, vemod og begjær - stemmen hans uttrykker alle disse tingene, samtidig, gjerne i en enkelt tekstlinje, på ett utpust:

"Come on lady, take this bum and make him right
You're my steady, '
you're the one that makes me feel
sunshine"

Legg til et backingband som gjør akkurat det et backingband skal gjøre, samt et knippe låter som truer med å skinne i stykker det dype mørket som ligger i bunnen av dem, og du har fjorårets "1972", hans fjerde fullengder - et gedigent stykke soltørket popmusikk.

"Sunshine (Come on lady)" er en av de flotteste derfra. Den varer bare i to minutter og femtifire sekunder. Det holder i massevis.
Marius Asp