Clem Snide - End of love

Noen plater taper seg med tida, andre bare vokser og vokser. Clem Snides "End of love" hører til i den siste kategorien. Albumet er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify, men "Hungry bird", "The ghost of fashion" og "Your favorite music" av samme band kan høres på Wimp.

Denne plata begynner der kjærligheten slutter. Men den slår seg ikke til ro der. ”End of love” er ikke musikk som sutrer og synes synd på seg selv. Ikke lenge om gangen, i alle fall. Clem Snide vil videre. Alt som kan minne om sorg og bitterhet er egentlig borte allerede etter sang to på denne plata, "Collapse". Derfra legger låtskriver og vokalist Eef Barzelay ut på en forunderlig reise, for det meste i sitt eget hode.

Han er en av artistene som har flere stemmer, både som låtskriver og vokalist. Noen ganger høres han ut som Kurt Wagner i Lambchop, bare mindre døsig og doven. Andre ganger minner han om Jeff Tweedy på sitt mest slentrende og country-influerte. For eksempel slik Jeff Tweedy høres ut på ”Please tell my brother”, hentet fra Golden Smog-plata "Weird tales", der han ringer hjem til familien og synger med en naken, ensom ”jeg lengter tilbake”-stemme som får det å sprake litt ekstra i telefonledningene langs den store, amerikanske landeveien.

Omtrent slik synger Ed. Og omtrent der er det denne gruppa befinner seg, på vei fra en by til en annen.

Men mest av alt høres kanskje Clem Snide ut som Bobby Bare jr. sitt litt mer seriøse søskenbarn. Eef Barzelay liker banjo og gamle countryband, men han er også glad i surfegitar og søt støy. Sangene på "End of love" - som er innspilt av Mark Nevers, med Paul Burch på gitar - skrev han i ei vanskelig tid. Mora holdt på å dø av kreft, og han hadde ingen penger. Kona hadde nettopp mistet si mor, og Eef Barzelay var i ferd med å flytte familien fra Brooklyn til Nashville. Jeg vil tro han slo seg ned helt i utkanten av byen, der country møter pop og indie-rock. Slik høres det i hvert fall ut.

Første gang jeg kom over denne gruppa - det må ha vært for tre-fire år siden - trodde jeg at Clem Snide var en person, en soloartist. Det var før jeg fant ut at Eef Barzelay har lest William Burroughs, akkurat som Donald Fagen og Walter Becker i Steely Dan. Men når jeg hører ham synge sangene sine, og studerer låtene han har skrevet til "End of love", føles Clem Snide som et énmannsprosjekt, uansett.

Det er språklige finurligheter man må til Colin Meloy i The Decemberists for å finne maken til i år. Det er tekster man aldri blir helt klok på, men det er noe av det som gjør denne plata så fascinerende. Her synger de pedofile "You've got a friend", molekyler kolliderer i lufta, Gud tar hevn og bittesmå, europeiske biler daler ned fra himmelen. Alt mens Eef Barzelay våkner opp til lyden av tysk hip-hop og lurer på om han har insekter i håret.

Det er snedige, snodige greier. Men det er sanger som vokser og vokser.
Ingve Aalbu